tormodgranheim

Etter fire dagers jobb fra morgen til kveld har vi transformert ABORA III fra en forhistorisk farkost til en oldtidsfartkost. Dominiqe forventet å skape en ren medvindsbåt, men da vi heiste seil onsdag kveld viste det seg snart at vi var i stand til å sløre (90 grader på vinden), som er omtrent det samme som før hendelsen. Vi seiler for øyeblikket i sakte fart ? under to knop, med to rev i seilet og lett vind.

Et kamerateam fra ZDF, som lager en dokumentar om ekspedisjonen, ble så imponert av båtens nye prestasjoner at de har chartret en båt og vil møte oss like utenfor kysten av Azorene, som vi nærmer oss i øyeblikket.

Skipsbruddet lørdag, da vi mistet 25% av båten, kunne meget vel hende i prehistorisk tid, og erfaringene etter hendelsen viser at det var fullt mulig for fortidens sjøfarere å håndtere denne typen utfordringer. Men forholdene ombord begynner å bli kummerlige. Selv små bølger skyller over det nå konstant våte dekket. Vannlinjen og dekk er synonymer på babord side og fribordet på styrbord side max 30 cm. Hele den store kabinen har fått en slagside pekende rett bakover, og både styreplattformen på taket og soveplassen inne er så skrå at mannskapet foretrekker å sove på taket av den fremre kabinen.

Før avreise sa Dominiqe at båten kunne flyte i to til tre år. Ingen ombord tror på det anslaget lengre.

Tormod. 30. august

ABORA III flyter stabilt, og mister ikke sivstrå fra bruddet i sivrullene under den store kabinen. Vi har brukt kreativitet, masse tau og en del rå muskekraft på å stramme opp skuta i området nær bruddet. Man kan si at pasienten har fått en turnike.

Nå vil vi rigge om båten gjennom å flytte riggen forover, montere permanente kjølbord langs den nye hekken (tenk surfboard). Og sist men ikke minst har Dominique tegnet et nytt ror vi vil forsøke å montere. Det nye roret er designet i henhold til gamle egyptiske tegninger, men skal jeg forklare det raskt på norsk kan man si at det vil ligne litt på roret på et vikingskip. Om vi lykkes med våre ambisjoner vil vi ha laget et skip som i alle fall kan seile i medvind.

Den gamle hekken henger på slep som en stadig mindre tilhenger, etterhvert som havet bryter den ned, og vi kutter fri en del tre og plank for å beskytte den gjenværende skuta fra skade. Regner med å kutte den fri i løpet av dagen, avhengig av progresjonen i arbeidet.

En positiv nyhet er at da vi var tvunget til å fullstendig tømme akterkabinens lastekapasitet dukket det opp en del herlig mat. Ingo lagde turens så langt beste pastasaus dominert av valnøtter, parmasan og røket bacon.

Tormod, 29. august

Det har vært en innholdsrik helg på Atlanterhavet. Her er et kort sammendrag, har ikke tid til å skrive så mye, for det er en del jobb å gjøre på båten...

Først knakk roret, så knakk båten. Cubanske Joe, tyske Ingo og jeg hadde vært på vakt en times tid lørdag morgen. Jeg byttet plassen min på roret med Joe og tok frem et videokamera for å filme litt. Jeg kikket bakover og så hvordan et av de to rorene våre hadde mistet rorbladet. Ingen vet helt når det skjedde, men jeg antar like før jeg oppdaget det. Bølgene var drøyt seks meter. Like etter knakk båten i linje med bakre vegg på bakre kabin.

Natten mellom fredag og lørdag knakk senkekjølfestene, bygd av 2x4", et tegn på stresset et opprørt hav og seks uker til sjøs hadde påført båten.

Vi purret mannskapet som hadde lagt seg nedpå etter natten, og sammen begynte arbeidet med å demontere det ene fungerende roret, og flytte akterstag over til de gjenværende 75% av skroget. Ingo beskriver det sånn: Nå er det riggen som holder båten, ikke omvendt.

Dominique beskrev det sånn: Alle andre båter ville sunket etter å knekt tvers av, vi flyter ennå, det er fantastisk. Men det var tydelig at entusiasmen var fulgt av sorg over å se sin stolte drøm redusert til drivved i løpet av 24 timer.

Situasjonen er mer udramatisk enn det kanskje høres ut. Vi vil rigge om, og lage nødror og fortsette mot Azorene. Både amerikansk og purtogisisk kystvakt er informert, og pourtugiserne kan assistere oss i løpet av 24 timer, og mest sannsynlig mye raskere, så fort vi er innenfor flydistanse fra den vestligste øya i kjeden ? Flores.

Været i området er nå på bedringens vei med 12 knop vestlig vind, og høytrykk under utvikling. Liggende for bi har i drevet østover siden hendelsen med rundt 3 knops fart.

Mannskapet er alle i fin form og ved godt mot.

Tormod, 27. august

En frisk bris fra nord blåste inn i går og økte til kuling. Vinden pisket opp bølger på minst syv meter og tvang oss til å stikke sydover med vind og bølger i hekken. Båten er omtrent like stiv som en godt moden banan, og jeg observerte riggen med en viss undring ? aldri har jeg sett så slakke stag på noen båt som når Abora 3 er midt i en bølgedal!

På turen sydover steg vanntemperaturen fra 18 til 23,6 grader, et tegn på at vi kan ha kommet
tilbake i Golfstrømmen. Et annet bra tegn er sporadiske skilpadder vi ser, også de på vei til Azorene.

Jeg har akkurat stått opp, etter å ha stått på roret i natt, det var kaldt, som vanlig, men soloppgangn var vakker. I dag har vinden avtatt, og vedlikeholdarbeid dominerer.
Senkekjølene trenger ettersyn, akterdekket må lukkes og diverse tau rundt sivrullene må strammes for å holde skuta flytende. De store bølgene ser ut til å gi båten en viss slagside, og selv relativt små bølger skyller nå over dekk.Baugen peker østover, men strømmen virker sterke på båten enn vinden i øyeblikket og vi rygger faktisk vestover i skrivende stund. Hindret av en bakevje i strømmen.

Værmeldingen er dominert av ruskevær (lavtrykk) og kjip vindretning, så jeg regner ikke med stor fremdrift i helgen. Vi er nødt for å få på noe fart snart, for hermetikken - som nå dominerer kostholdet ombord - begynner å gjennomruste og maten råtner. Jeg har med tungt hjerte kastet overbord flere herlige retter allerede, og problemet ser ut til å øke.

Tormod, 23. august

Hullet vi oppdaget i går har svekket integriteten i hekken. Dette førte til at vi fant frem et taljesystem og har strammet hvert enkelt tau i spiralen av tau rundt sivrullene skorget består av.
Dominiqe sammenlignet forholdene før reparasjonen med forholdene ombord i Heyerdahls Ra1 som gikk i oppløsning før den nådde kysten av Amerika. Han virket optimistisk etterpå, så det blir mildt sagt spennende å se om jobben holder.

Hadde en intensjon om å sende første del av denne mailen mandag morgen, men Skippern satte arbeidet med å holde skuta flytende, og i en del, foran internetttilgang.

Værmeldingen er motvind, igjen, så jeg regner ikke med mye fremdrift de neste 48 timene:(  Det regner og blåser en mild bris fra øst i øyeblikket.

Tormod, 21. august

Logga noe sånnt som 5 nautiske mil på 24 timer. Jeg valgte å ikke kalkulere ETA på Azorene... Et hull har åpnet seg i styrbord skuteside, på størrelse med en Euro-pall. Joe og Sabrina brukte mesteparten av dagen i vannet, der de stappet inn fendere og bagger for å fylle og tette hullet.

Tormod, 20. august

Etter å ha feiret at vi passerte midtpunktet mellom New York og Azorene sent fredag (1050 nm i begge retninger) fikk vi endelig vind i seilet. De neste 24 timene har vi seilt 102 nm og har i øyeblikket drøyt 900 nm igjen. Jeg følte en barnslig glede under min tid på roret, under perfekte seileforhold med moderat sjøgang og mer enn 20 knops vind og over fem knops fart. En lykkelig Markus Ülhkig stod på roret, under en stjerneklar himmel, da vi logga toppfarten 6,4 knop. Bølgene vokste til ca tre meter på det meste, og med vinden like aktenom tvers og et rev i seilet, var det en humpete natt for de heldige blant oss som kunne tilbringe tiden i varme soveposer. For selv om temperaturen i vannet er 22 grader og lufta mellom 27 på dagene og 22 på nettene, blir det en hefig vind-chill effekt i den fuktige natteluften. Jeg kunne ikke la være å kalkulere at om vi opprettholder faten er det skarve 10 dager igjen til land. Det som har tatt mest på i løpet av turen er mangelen på fart!

Et skår i gleden er at vi begynner å utvikle slagside, med babord dekkskant bare 20 cm over vann. Under den raske natten skylte en hel del vann over dekk, men nå har vinden løyet til under det halve, og det samme har farten vår, så jeg frykter at det fortsatt kreves tålmodighet før vi kan klappe til kai.

Tormod, 19. august