tormodgranheim

 

Etter uendelig mye arbeid er tiden endelig moden. En kort natts søvn, tidlig opp og så kaster vi loss fra New York, og seiler med strømmen ut Hudson-elva på tidevannet som renner ut. Til havs.

Endelig kan eventyret begynne, og jeg gleder meg stort til å komme ut på havet og kjenne på hvordan det er der ute. Har tatt med en stabel bøker, som ligger pakket i diverse zip-lock poser rundt om i båten. Men kanskje blir det ikke tid til å lese, bare seile og ha full hyre med å holde seg fast i gresstusten vår. Vi får se.

Skulle ønske jeg hadde hatt bedre tid til å bli kjent med New York, en ting er sikkert, byen har meg litt den og.

Men til alle venner og kjente:jeg kommer til å blåse hardt på seilet innimellom så jeg kan komme hjem og vi kan nyte livet i Norge sammen - før høststormene setter inn. Merker at jeg savner hjemme mer enn vanlig, ettersom jeg både er i et fremmed element, omgitt av fremmede kulturer, der det i stor grad ikke bare prates fremmed, men også uforståelig spåk...

Tormod

Oulf, mens han fortsatt var ombord. Foto: Tormod Granheim.

Etter kun kort tid i NYC har den tyske legen Oulf som ville være med å seile, fått kalde føtter, og hoppet av turen. Han var ikke bygd av det amerikanerne kaller ?the right stuff?.

Det er lett å sitte hjemme i TV-sofaen og se reportasjer om eventyrlige reiser under fjerne himmelstrøk. Og så få lyst til å være med på reisen. Oulf gikk lengre: Han tok kontakt, og en lege var velkommen ombord, han reiste over dammen og ut på Hudsonelva med oss. Men der et sted gikk grensen. Et 60-talls døgn blant bølger høye som hus og skjeggete menn som lukter av svette og ramsalt sjø var visst ikke så fristende like vel.

For meg er det uvant med så mye frem og tilbake på deltagerlista like før avreise. Jeg syns det var tøft gjort av Oulf å gjøre noe så konkret med drømmen sin og men den ikke var sterkere var det nok riktig å kaste inn håndklet med en gang. Håper bare ikke det blir helt reality-show med deltagere som kommer og går i et sett.

Apropos den saken så strømmer søknader inn til stillingen til som ny skipper, jeg håper den saken er løst ganske snart.

ABORA III i god bør foran Manhattan. Nå bærer det ut igjen...

Som vanlig jobber vi skjorta av oss her i New York. I morgen braker 4. juli løs og vi kommer selvfølgelig til å være til stede der vi hører hjemme - på vannet.

Lista over ting som har blitt gjort på båten vokser i rasende fart, senkekjølene har blitt trimmet, en ganske grisete jobb, med tanke på det utrolig skitne vannet langs brygga. Jeg mistet fingrene av syne i griseriet med bare halve underarmen under vannet. Æsj:(

Richo, som seilte på ABORA II i Middelhavet jobber på spreng med elektronikk, jeg og en amerikansk snekker som hjelper til, har laga gulv til kahyttene. Kom til å tenke på Henrik Bjørnstad som savnet snekkeriet sitt. Selv føler jeg at jeg har 10 tommeltotter, og at jeg presterer langt fra optimalt med stikksag i hånda og blyant bak øret.

Masten har fått alt av antenner på plass, og er smykket med to radarreflektorer. Viktig å bli sett der ute i tåka som venter når den kalde strømmen fra Newfoundland møter det varme vannet i Golfstrømmen.

Sabrina og Tomas Withka som er ny ombord, har kjøpt inn mat for to måneder til sjøs. Peter og Peter installerer vanntanker, Ingo shopper diverse små og store båt-ting, mens Domi. styrer det hele og prøver å være tilstede i alle prosesser på en gang.

Sist men ikke minst har vi fått en doktor om bord. Tyske Oulf er en trivelig kar med en sveis ikke helt ulik Zinedine Zidane. Han snakker helst tysk, så han er kanskje et godt kort i min streben etter å lære litt språk.

Tormod, 4. juli

I går var vi, etter det vanlige 24/7-arbeidet, tilbake på vannet.

ABORA er ferdig trimmet og snekret for seiling, og vi gjorde noe jeg syntes var veldig imponerende: En stagvending.

Det ligger i seilbåters natur at vinden må komme enten fra den ene eller andre siden av skroget. Dette kaller vi sjømenn å seile for styrbord eller babord halser (seilets hals er et godt gammelt vikinguttrykk og beskriver nedre fremre del av seilet).

Uansett: For å endre hals har man to valg; å jibbe, som er å snu med vinden i hekken, eller å slå - baugen krysser vindøyet. Og det gjorde vi!

Dette understreker hvor logjerrig det er mulig å trimme ABORA, ved hjelp av senkekjølene på siden av båten, noe som i prinsippet skulle tilsi at vi nå er frie til å seile nøyaktig dit vi vil.

Vi seilte i en lett bris og det store klumpete juleneket av en båt merket nok Hudsonelvas strøm bedre enn vindens lette pust. Jeg må nok innrømme at vi ikke var den raskeste båten på vannet. Moderne katamaraner og 49-ere blåste forbi i litt høyere hastighet.

Turen over Atlanteren blir en konstant jakt på gunstig vind og strøm.

Det har vært litt utskiftninger på mannskapssiden, amerikanske Gene og tyske Winnie har ombestemt seg og blir igjen på land når vi kaster loss. Spesielt kjiipt at Gene ikke blir med for han var til tross for sin høye alder en av de jeg har best kontakt med. Ikke bare snakker vi samme språk, men han er en lun og morsom type. Winnie og jeg har lite felles spåk og sånn sett har vi ikke blitt så godt kjent.

Tror nok Genes beslutning delvis henger sammen med hans umettelige informasjonsbehov som Dominique ikke klarer og heller ikke anstrenger seg for å mette. Dominiqe har en temmelig lett og uanstrengt lederstil, med masse humor og lite synlige bekymringer. Det finnes både struktur og planer, men for det meste inni hodet hans eller mellom permene i den velfylte notatboka hans. Sakte men sikkert deler han dette med crewet - men også jeg kunne tenkt meg litt mer langsiktig info tilgjengelig.

Tormod.