tormodgranheim

Et par-tre kilo tau (220 meter). Foto: Ingo.


"To serve and protect" - sykkelpolitiet innom på besøk. Foto: Dom.


Med tyskboken foran meg og tysk på alle kanter, lærer jeg stadig et og annet ord. Foto: Ingo.


OK, overskriften er kanskje å ta hardt i, men pliktene på verftet minner om konkurransene der råsterke karer løfter steinkuler, trekker trailere og tog, osv.

Bare en rull med tau veier sitt. Gjennomgående er det meste relativt uhamslig, og det var derfor jeg kom på overskriften til dagens blogg.

Sjøsetting nærmer seg med stormskritt, og vi jobber steinhardt for å gjøre oss ferdig før deadline. 7. juni skal båten i vannet. Regner med overtidstimer på alle mann.

Det er fin gjeng jeg har havnet i, men vi er fortsatt på jakt etter flere seilere, og daglig kommer håpefulle innom for et intervju med prosjektleder Domenique.

I dag er det min tur til å lage middag, så nå må jeg hive meg i dusjen og vaske bort svette og sagflis før jeg koker sammen et pastamåltid fullt av karbo. Det tenker jeg betyr et godt grunnlag for harde tak også i morgen. Jeg ser på meg selv som en heller middelmådig kokk, så det blir spennende om maten faller i smak?

hilsen kokken Tor(mod)

Frihetsgudinnen. Foto: Tormod Granheim.


Manhattan og Hudson River. Foto: Tormod Granheim.


Byggeplassen. Foto: Tormod Granheim.

Gjorde en liten utflukt med kameraet i dag for å sjekke ut nabolaget. Her er noen bilder av båten og New York Skyline.

Ellers har dagen gått med til båtbygging og intervjuer med lokale TV-stasjoner. Det som er litt morsomt er selvfølgelig at en lokal-TV her mest sannsynlig har flere seere enn TV2 har i Norge... Du kan se innslaget med News12 her.

Reisverket for kahyttene begynner nå å nærme seg ferdig. 80% av tverrstokkene dekket skal hvile på ligger bundet fast. Vi er i gang med å montere takbjelker både foran og bak.

Sola steker nådeløst, og det er temmelig varmt allerede fra åtte om morgenen like til sola nærmer seg horisonten i vest. Bare dagens siste lyse timer byr på levelig temperatur å jobbe i.

Tormod.

Famin (foran) og Joe stapper sivbunter inn i skroget. Siden strammes tauene og båten er god som ny. Foto: Tormod Granheim.


Mange sivbunter små, blir til en stor båt etterhvert. Foto: Tormod Granheim.

Da jeg kom til verftet for to dager siden gapte et stort hull mot meg fra skrogets babord side (venstre for eventuelle landkrabber blant leserne). På den lange reisen fra Titikakkasjøen hadde trolig ferskvann trengt inn i sivrullen, og deler av sivet startet å råtne. Dermed var det ingen andre valg enn å rive ut det råtne sivet og la hullet gape - og kjernen tørke.

Jeg ble litt bekymret da alt dette gikk opp for meg.

Det heter seg jo at en kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet. Men en gjeng mennesker er heldigvis ingen kjede. Man kan bruke de sterkeste på enkeltområder...

Og da var det godt å ha en båtbygger med på laget. En mann med erfaring. En mann som har lært håndverket av faren sin, som har lært det av faren sin, osv.

Famin kommer fra en slik familie. Faren hans bygde Ra, og hadde til og med vært i Oslo og restaurert Ra2 etter Thor Heyerdahls hjemkomst.

Og slik gikk det til at jeg i dag lærte, på andektig avstand, men også med en finger med i spillet, og gradvis mer møkk under neglene, litt mer om hvordan havgående sivbåter bygges.

Tormod i NY - fortsatt med jet-lag.

Full aktivitet ombord i Abora3 i går kveld for å feste trossene som ligger mellom skrog og dekk. Foto: Tormod Granheim.

Våknet selvfølgelig grytidlig i dag, takket være solid jetlag. De første lysstrålene var alt som skulle til. Vurderte en joggetur, men kroppen er litt i usync med lokal tid så jeg lar det vente til i morgen.

I går reiste jeg fra Norge via Newark til byggeplassen / verftet  tyskerne har laget ved Liberty Harbor Marina i Jersey City. Dessverre har en del av skroget blitt skadet under transporten og et parti på babord side må erstattes av nytt siv.

Men i dag er det en annen oppgave som venter: Dekk og kahytt skal monteres på skroget. Dominique smilte lurt og sa bare en ting om den saken: "Det blir tungt!"

På tide å forlate Mac-en og ta i et tak!

Tormod

04:44, Flytoget ankommer - Amerikareiser starter tidlig.

I kjelleren hos en bruktbokhandler fant jeg denne:-). Mobilfoto: Selvportrett.

I morgen tidlig bærer det med KLM over dammen til New York. Etter et møte med gutta bak seil-prosjektet i Düsseldorf i vinter, fant jeg ut at det kan være greit å bruke to måndeder tett på tyskere til å lære seg tysk. Ikke bare fordi det er en sjanse til å lære språket, men også fordi det øker sjansene til å prate mer alle ombord.

Jeg merker sommerfuglene i magen som har begynt å bakse med vingene. Det blir veldig spennende å begi seg så til de grader inn i det ukjente. Riktignok har jeg seilt over Kattegatt og Skagerak, rundet Jærens rev før GPS var standardutstyr ombord i mindre båter og disponert en håndfull seilbåter gjennom oppveksten. Jeg har til og med seilt regattaer med snø på dekk. Men dette er noe annet.

Vi skal ut på havet. Med råseil. I en båttype nesten ingen har seilt med. Jeg mønstrer på som førstereisgutt, men kommer til å komme frem som en av verdens ledende eksperter på sivflåter noen måneder senere.

Men det mest spennende blir å møte, bli kjent med og samarbeide med en ny gruppe mennesker. Hvor forskjellige er vi? Hvordan gir det seg utslag underveis? Vi skal bokstavelig talt være i samme båt. Lenge.

Følg med på eventyret her, jeg skal blogge regelmessig, Tormod.

Jeg er glad i fjellvettreglene. De oppsummerer vår ydmyke norske turkultur på en fin måte. I dag passet det bra å bruke en av dem som tittel på bloggen min.

Cato og Co valgte å følge denne reglen da de innså at de risikerte køståing på verdens tak. Kombinert med en melding om økende vind utover dagen demonstrerte de konservativ dømmekraft og valgte å kaste inn håndkleet omkring 8600 meter. I normalt tempo var de da tre timers tid under toppen. Jeg tipper de stod ved den prominente Mushrom Rock, en avsats med uvanlig god utsikt til ruta videre mot toppen.

Jeg tror jeg snakker for 99% av alle klatrere når jeg påstår at så høyt oppe har man blandete følelser. En del av deg vil bare snu og vende ned til tryggheten som blir stadig lengre unna. En annen del fengsles av utforskertrang, nysgjerrighet og kanskje ærgjerrighet. Alt oppsummert i begrepet Summit Fever.

Blindes man av Summit Fever er det lett å akseptere farer som truer i høyden. Fjellet står der i morgen også. Selv har jeg aldri følt en direkte feberaktig dragning mot toppen, men jeg forstår begrepet. Beslutningen om å snu på turer har alle erfarne klatrere vært tvunget til å ta fra tid til annen, og da kan det være en trygghet å vite at den beste av dem alle, Reinhold Messner, fortalte meg at i Himalaya hadde han snudd under toppen på to av tre turer!

Spekulasjonene om et nytt toppstøt har allerede begynt, men jeg tror vi gjør rett i å la gjengen komme seg lengre ned på fjellet og ta den vurderingen selv. På den ene siden vet de nå mer om ruta og hvordan de fungerer i høyden. Sjansen for å nå opp i et nytt forsøk er god. Men på den andre siden har nattens klatring kostet enormt mye både av krefter og forsyninger. Bare de færreste klarer å mobilisere krefter til et nytt forsøk på toppen etter å har vært så høyt.

Andre nordmenn har også vært aktive i natt: Evensen/Tryti toppet ut på Hillary-ruta og Gamme/Voldmo fortsatte forbi Catos vendepunkt og like til topps. Gratulerer så mye til alle mann!

Tormod

Kom akkurat tilbake fra en tur i Sverige, der jeg var gjest hos TV4s nyhetsmorrån - for å fortelle litt om filmen Bergatt av Everest som vises på TV4 Pluss16. mai.

Ikke før har jeg kommet ut av deres studio før jeg ble invitert til TV2s Go MOrgen Norge - så nå er det rett i seng og tidlig opp for kanskje å se Cato sende live web-TV fra veredns tak i morgen tidlig. For mer informasjon om ekstreme ytelse innen webTV kan du lese her.

God natt, med fingrene i kryss - Tormod

I en lydmelding forteller Cato at gjengen fikk noe å bryne seg på i det siste partiet opp mot C1. Sannheten er at det bare er en antydning på hva som vil møte dem høyere på fjellet.

Ruten gruppa følger kalles Mallory-ruten og er en av de to mest trafikkerte rutene på fjellet. Det som kjennetegner denne ruten er at vanskelighetsgraden øker desto høyere opp man klatrer. Ikke bare fordi luften blir tynnere, suget fra avgrunnen sterkere og vindene strengere høyt oppe...

Frem til 7500 meter er ruta en for klatrere relativt lett bre-/ryggtur på is og snø. Men deretter kommer man inn i et område dominert av mye løs stein, som man må snike seg mellom, klyve over og balansere oppå. Så, på 8400 meter, når man opp på Nordøstryggen som ledder mot toppen. Her traverserer man på snøkledde steiner, og møter de tre cruxene på ruta, altså de vanskeligste punktene - de tre steppene som har blitt så navngjetne. Dersom Camilla syntes hun har tøft terreng bak seg må hun nok stålsette seg, for hun har fortsatt mer krevende passasjer foran seg.

Sammenlignet med klatring nær havets overflate er ikke rutas mest krevende punkt spesielt vanskelig. De fleste med en viss klatreerfaring vil kunne ta seg forbi disse punktene, men utfordringen ligger i kombinasjonen av avstand og utmattelse som nærmest automatisk oppstår over 8000 meter. Begynner noen å fomle, og andre må vente tikker minuttene ubønnhørlig avsted. Noe ingen har råd på verdens tak. For her oppe er fart imperativt.

God tur mot toppen og lykke til - Tormod

- De beste har mest flaks, husker jeg Drillo pleide å si. Skyter du mot mål er det vrient å lure ballen opp i krysset. Bare centimetere kan skille mellom mål eller bomskudd. Flaks. Men de beste klarer det oftere enn amatørene, fordi de beste har mest flaks. Og sånn er også utenfor fotballbanene. Det morsomme er selvfølgelig at det mer man trener og lærer seg det mer flaks får man.

Cato starter med flaks etter at guiden Cedrik ble frisk og har sluttet seg til resten av gjengen som starter toppstøtet i morgen. Jeg tipper at han ikke bare bidrar med kompetanse men også trekker opp gruppas felles selvtillit. Oddsen for å klatre trygt og nå til topps bedrer seg nå som Cedric blir med i støtet mot toppen.

Men flaks og eventyrlyst er selvfølgelig langt fra nok om man vil gi seg i kast med utfordringer av dette kaliberet. De neste dagene vil gjengen få betalt for all den harde treningen de målbevisst har gjennomgått før de reiste til Tibet.

Tormod

Cato og co er returnert til Base Camp etter å ha ?highmarket? med én overnatting i Nordskaret på 7070 meter. De velger å hvile ut her foran toppstøtet, mens enkelte andre klatrere har tatt seg ned så lavt som til 3700 meters høyde for virkelig å få fullt utbytte av den tette, oksygenrike luften 1500 meter lavere enn BC.

Nå har Simen Mørdre overnattet på 7500 meter, Alex Gamme og Stian Voldmo ?highmarket? 7700 meter i følge med legestudent Lars Oma som avsluttet sin egen klatring med en tur over den magiske grensen 8000 meter. I Nepal har Evensen/ Tryti overnattet 7200 meter over havet.

I følge Stian (på deres hjemmesider) ønsket Cato og co å støte direkte mot toppen for noen dager siden da de to gruppene møtte hverandre ved foten av Chang-La facen, altså isfallet som skiller ABC fra Nordskaret. Kan ikke skjønne at det stemmer for det ville vært direkte uansvarlig, så jeg velger å tro at det hele bygger på en misforståelse.

Jeg tror alle nordmennene nå har gode sjanser for å nå opp - men det er tydelig at Cato ikke har det beste utgangspunktet. Han ligger bak i løypa når det gjelder akklimatisering, men mer interessant er det hva denne somlinga betyr når det gjelder muligheten for å møte kravene Everest stiller. Rapportene vitner om en tilbakeholden Dawa - sherpaen som fungerer som Catos guide og mentor innen Himalaya-klatring. To ganger har gruppen snudd på råd fra Dawa, begge ganger på grunn av dårlig vær. Fornuftig, men resultatet er at de har minimal tid over 6400 meter.

Selv har jeg utviklet en sterk tro på å klatre mot et punkt 1000 meter under toppen, lytte til kroppens signaler, og hvis jeg kjenner meg sterk erklære akklimatisering for avsluttet og støte mot toppen. Bruker man oksygen kan man flytte dette punktet noe lengre ned, da jeg selv var på Everest var mitt høyeste punkt under akklimatisering 7500 meter altså 1350 meter under toppen.

Cato velger å avslutte akklimatiseringen 1800 meter under toppen. Det blir spennende hva dette betyr for tids- og oksygenforbruk når de snart støter mot toppen.

Tormod Granheim

Cato og co har startet et støt fra BC som byr på fire dager med kontinuerlig fremdrift mot 7700 meter. De har tøffe dager i vente! Jeg ville vurdert en annen løsning.

Nå som de har vært en periode i ABC, og så returnert til BC har den 5300 meter høye teltleiren fungert som et godt hvilested. Innledningsvis er 5300 meter knalltøft for kroppen - noe hjemvendte Jon Hagebø kan skrive under på.

Nå vil også 6400 meter virke litt mer humant, til tross for at lufta er tynn, nettene kalde og stormene harde her oppe. Men likevel bare en forsmak på hva de har i vente høyere oppe. Noe de kanskje får et førstehånds bilde av. Flere klatrere har toppet ut på Everest de siste dagene og kanskje treffes de og kan utveksle erfaringer.

Selv ville jeg trolig lagt inn en hviledag i ABC før et videre støt oppetter fjellsiden, men det er kanskje pirking i detaljer. I mine øyne virker det også merkelig å planlegge en overnatting i Nordskaret fordi det ligger flere hundre meter over det høyeste punktet de har nådd så langt.

God skikk ville diktert en annen rytme, feks: Opp til ABC, hvile en dag, opp til Nordskaret eller litt høyere med retur til ABC samme dag, og endelig det vi kaller highmarking - et støt, gjerne med overnatting i Nordskaret (7070m), mot et høyt punkt som markerer avslutningen på akklimatiseringsfasen. Deretter hvile så lavt som mulig og dermed er klatrernes kropper klar for toppen.

Men dette er et spill uten fasit, og det finnes flere tilnærminger å velge blant. Uansett finnes en god fjellvettregel som aldri fikk innpass bland de ni: Det lønner seg å lytte til kroppens signaler. Og her ligger utfordringen - man må skille mellom skitt og kanel (et temmelig morsomt uttrykk).

For her oppe vil man bli sliten. Kroppen vil sende et mangfold av signaler om behov for hvile og ønske om å snu, eller bare sige sammen for å slappe av et evig øyeblikk. Motivasjonen for å fortsette sitter mellom øra. Likevel må man passe på som en smed, og ikke drive seg selv for hardt. I beste fall betyr det bare forlenget restitusjonsbehov, men det kan og lede til alvorlige problemer, eller full kollaps.

Nå er det viktig å kjøre sitt eget løp, og ikke la seg stresse av andres raske progresjon. På sydsiden har Evensen/Tryti ticket 7500 meter, og er dermed godt i gang med sin ferd mot toppen.

Tormod

Hva gjør man etter Mount Everest? Det var et spørsmål som meldte seg lenge før avreise, men svarene glimret lenge med sine fravær. Helt til nå. Etter at jeg vendte hjem fra Everest hadde jeg blandete følelser.

Sportslig hadde jeg og skia mine skrevet et nytt kapittel i Everests historie gjennom å flytte internasjonal fjellsports grenser. Ingen andre nordmenn har drømt om å realisere noe på dette nivået på Mount Everest. Selv klatringa på én dag fra ABC til topps var unik.

Men prisen var høy. Prestasjonen druknet i tapet av min nærmeste venn, Tomas, som omkom i en klatreulykke underveis. Tragedien var større en triumfen. Ikke bare i media, men selvfølgelig også i mitt eget liv. Veien videre var langt fra selvsagt.

Etter turen fikk jeg et tips om en forskingsferd over Atlanteren. Den tyske forskeren Dominique Görlitz ønsket å videreføre Thor Heyerdahls arbeid. Han ville slutte sirkelen. Seile fra vest mot øst for å vise at sivbåter ikke bare kunne drive med vind og strøm i ryggen, men også takle det seilere kaller motbakken: En tur fra vest mot øst.

Jeg kontaktet kaptein og prosjektleder Dominique, som nylig kom tilbake til meg med den glade meldingen. Jeg er velkommen om bord! Båten er Abora3, allerde har Abora1 og Abora2 tilbakelagt tusenvis av sjømil og lagt grunnlaget for en farkost som kan krysse mot vinden.

Snart reiser jeg til New York for å klargjøre og teste flåten, som ankommer The Big Apple i disse dager. 7.7.07 kaster vi loss. Et nytt eventyr kan endelig begynne. Helt forskjellig fra noe jeg har opplevd tidligere. Og unikt i verdensklasse. For meg handler det om å rette opp ryggen og gå inn i det ukjente. Der er det mest å lære.

Til tross for at jeg har fått denne sjansen på kort varsel er prosjektet grundig planlagt. Noe sponsorplass er og tilgjengelig, dersom du som leser dette er interessert. Med tanke på at New York fungerer som verdens medie-hovedstad byr prosjektet på interessante muligheter.

Turen vil lede til både internasjonal bok og TV-serie. Vi skal filme for tyske ZDF underveis.

Nettavisen vil følge reisen fortløpende.

Les om dekningen turen har fått her.
Se Abora3's hjemmeside her.
Les om Ra og bakgrunnen for turen her.