tormodgranheim

Pillene triller fort i Kathmandu om dagen. Foto: Tormod Granheim.

Så skjedde det igjen. Vi spiste noe vi aldri skulle ha satt tennene i. Og måtte ta telling. Vi lærte senere at Nepal er et av verdens værste land for mageproblemer.

Legen kom til hotellet i går. Klappet oss litt på magene våre, gav en remse piller til Fredrik og noen poser mystisk pulver til meg. Det hjalp. Vi står på bena nå. Tynnere enn noen gang før. Med et nytt fokus på mat. Men uten apetitt.

hilsen sulten Tormod

Tormod på vei inn til Norges ambassade i Nepal. Foto: Tshering P. Bothe.

Det er en fattig trøst, selvfølgelig, men for Fredrik, meg og mange andre er det viktig at vi kan lære så mye som mulig av det som har skjedd den siste tiden.

Derfor satte vi oss ned på den norske ambassaden i Kathmandu og gikk gjennom hva som hadde skjedd, og hvem som hadde gjort hva. Det var flott å bli tatt i mot av mennesker med genuin interesse for å ta vare på eventuelle nordmenn - og skandinaver, i trøbbel i utlandet.

Rapporter vil bli sendt fra Sveriges ambassade i Beijing til Norges ambassade i Kathmandu og andre mottagere. En læringsprosses er startet som vil kunne redde liv i fremtiden.

Jeg vil også takke alle dere som sender mailer, poster kommentarer eller ringer oss her i Kathmandu. Det hjelper å føle støtte fra kjente som ukjente i denne vanskelige tiden.

Tormod

Legg merke til lengden på skjegget. Tormod har tenkt på mat lenge, nå. Foto: Tshering Palde Bothe.

Noen ganger har jeg vært så heldig å få være med på jr.-landslagets utfortreninger på Kvitfjell. Dagen etter Worldcupen, når bakken er isete, rask og hard vi stått der, ved startbua. En broket gjeng i fartsdresser, mest opptatt av å pshyce hverandre ned. For at "konkurrentene" skulle havne på innerski eller få en litt kortere glifase foran Rossispranget og tape verdifulle hundredeler.

Men etter at hierarkiet virket avklart kunne vi prate om andre ting. Fart, spenning og trening. Det var da jeg lærte det: At kroppen har lettere for å bygge muskler av fett enn proteinshake og bananer. Når disse gutta skadet seg hev de seg ned på sofaen og trykket i seg fetest mulig mat, som en forberedelse til første treningsøkt.

En tur til Himalaya koster. På alle områder. Også for kroppen. Så nå er tiden moden for å ete. Mye. Vi er allerede i gang. Doble desserter og barsnack umiddelbart etterpå. Mellommåltider sniker seg inn mellom frokost og varmlunch. Vi forsøker å legge nødvendige møter til måltider. Som i dag da vi møtte Sveriges Generalkonsul. En hyggelig og forekommende mann som planla en større mottakelse i sin hage når vi kom triumferende tilbake fra toppen. Han kjente aldri Tomas, men så frem til å gjøre bekjentskapet, og feire Tomas, i disse dager. Sverige har ingen ambassadør i Nepal, men Tomas skulle gjøre en gjesteopptreden. Som landets representant. The main man.

I stedet ringer telefonen hans uavbrutt gjennom lunchen, alle samtalene om samme emne. Formaliteter som skal ordnes slik at Tomas' reise kan ende i Sverige.

Sent i går var vi i toppetasjen på Hotel Everest. Luftforsvaret liker seg i høyden. Vår nepalske agent som har koordinert hele ekspedisjonen og jobbet dag og natt med redningsaksjonen ville takke crewet på helikopteret. 16 personer måtte til for at fuglen skulle kunne fly. Samtalen pendlet uavbrutt mellom triumf og tragedie.

Respekten var gjensidig mellom alle parter. Mekanikere som hadde jobbet så hardt. Offiserer som hadde jobbet overtid. Sherpaene som ikke hadde spart på bjørnekreftene sine. Flyverne som nettopp hadde satt ny høyderekord for landing med Kazan MI-17 MV-5, bare to hundre høydemeter lavere enn den berømte landingen inne i The Western Cwm i 96.
- Det er bare jobben vår, var deres typiske, kontakte svar.

Og en ensom norsk skikjører med skarpe stålkanter, søvnløse netter og den første skituren ned Everest nordside bak seg.

Triumfen. Som føles så tom.

Tormod

Fredrik og Tormod i Kathmandu. Foto: Fredrik Schenholm

Fredrik og jeg kom sent i går kveld frem til Kathmandu. Etter en jeeptur av vanlig standard. Ja, vi punkterte selvfølgelig underveis, men kun èn gang - og vi hadde to reservejul, så det var harmløst.

Det var godt å forlate Everest nå, godt å sove i en seng for første gang på så lang tid. Hendelsen kommer til å være med oss for alltid, men det var godt å endelig kunne legge noen kilometer mellom oss og Everest' Nordside, som vi har stirret inn i dag ut og dag inn.

På veien ut, fortalte Tshering sjåføren at jeg hadde kjørt ned Nordsiden på ski. Sjåføren spurte da om jeg hadde savnet Mamma og Pappa underveis. Et kontrollspørsmål. Jeg sa at jeg ikke hadde savnet dem mer enn vanlig. At jeg hadde hatt nok å tenke på. Han slo dermed fast at jeg var en veldig modig mann. Og lurte på å om jeg ville ta med en av døtrene hans på en date. Den eldste var 17...

Utstyret vårt er dog fortsatt i ABC på 6400 meters høyde. Gjennom den siste tiden har vi ikke hatt tanke for å planlegge, eller ta vare på oss selv. Nå har vi tatt grep, og regner med at yaktransport er klar i morgen, og transport over land tilbake til Kathmandu dagen etter. Så fort vi har tingene våre her på Summit hotel booker vi om bilettene, pakker om utstyret, sender det hjemmover og så kan vi endelig synke tilbake i flysetene, og forsøke å glede oss til den norske sommeren, og se frem til lille Kristians barnedåp.

Klokkene går ikke i takt i Nepal og Kina. Derfor velger mange klatrere å bære den nepalske tiden på sine håndledd, når de er i Tibet - det er jo egentlig den lokale tiden. På dette punktet var Tomas veldig klar: Om vi kjørte Beijingtid under ekspedisjonen ville det være lettere å stå tidligere opp og få mer ut av dagene. Jeg tror de som utretter mye har en ting felles, de liker rett å slett å stå opp tidlig. Så da vi sent i går kveld kom til hotellet stilte jeg klokken tilbake, det var bare et problem: Fredrik visste ikke om det. Dermed så han på min klokke på nattbordet da han våknet og før jeg visste ordet av det så ble det ikke til at vi sov til langt på dag og hentet oss inn igjen. Vi stod opp i grålysningen, og jeg tenkte. "Oi - mørkt, mye smog over Kathmandu i dag, ja. Først etter frokosten, når vi satt med hver vår kaffe i henden og planla resten av dagen skjønte vi det. Forretningsfolk begynte å komme inn til frokosten, før dagens første møter. Vi kan utrette mye i dag, men hva?

Den mest kjente besøkeren i Tibet er vel kanskje Heinrich Harrer, som spanderte syv år i det forbudte riket, og ble venn og mentor for ingen ringere enn den 14. Dalai Lama. For oss var syv uker i landet på verdens tak mer enn nok.

Namasté -Tormod

Helikopteret kom, i dag. Dagen opprant med fantastisk flyvær. Jeg følte på meg at det ville komme. Skyggene lå lange over Base Camp da jeg ikke lengre holdt ut å ligge i soveposen. Jeg måtte ut og vurdere sjansene for å se en fugl i BC. Himmelen var blass, men klar. Ikke en sky å se. Ingen vind, bare en mild trekk ned fra Roungbukdalen.
Så kom den gode telefonen. Fuglen var i luften. Tomas ville få en verdig reise hjem. Det er godt å slippe å måtte sette ord på alternativet.
MI-17 er en stor grønn fugl. To piloter på oksygen, satte den ned i BC ca kl 9 lokal tid. Ut hoppet to assistenter med noen hundre liter drivstoff på plastkanner. Sammen refuela vi fuglen, og sammen med Tshering fløy jeg og crewet på fire inn til stedet der Tomas lå, på grensen mellom is og snø. Landingen var imponerende utført i steinrøysa ved siden av Rongbukbreen.
Fire stykker løftet vi Tomas ombord og dermed vil han snart være i hendene på Sveriges konsul i Kathmandu, som samarbeider med Sveriges ambassade i New Dehli. Vårt ansvar er over. Nå er bare følelsene er tilbake. Savn og tomhet.
Vi har ikke vært alene til å oppnå det lille vi har oppnådd i en vanskelig situasjon.
Jeg vil takke den britiske hærens ekspedisjon for uselvisk hjelp under hele perioden, Mathias og hans crew i Beijing, Christian og Daniel i Gjøteborg, Vivi, PGHM, ENSA og The Alp Centre i Chamonix, Joost i California, Kjersti og Peter i Stockholm, Martin, Olof, Tshering, Lamba, Russel, Pemba og Mr. Lee i Everest Base Camp, Christian og Bjørn i Oslo og sist men ikke minst Tomas familie i Borås.
Og alle dere andre som har bidratt med smått og stort.
Tormod og Fredrik, E-BC

Tormod i BC. Foto: Fredrik Schenholm.

De siste dagene har vært de vanskligste i livet mitt. Uten sammenligning.

Da jeg nådde toppen av Everest morgenen 16. mai, sammen med min trofaste følgesvenn, Tomas Olsson, var det en drøm som gikk i oppfyllelse. En drøm som skulle utvikle seg til et mareritt, da Tomas knakk skia på over 8600 meters høyde.

Ulykken skjedde da vi måtte rapellere over et klippebånd på 8500. Ingen is, og kompakt fjell tvang oss til å fire av et feste i snø. Etter 30 meter, og skjult bak et krøn forsvinner Tomas, sammen med tauet han henger i. Tåke i couloiren skjuler fallet. Mine rop forblir ubesvart. Ingen lyd. Ingen ting.

Jeg våger ikke annet enn å klatre ned klippen med øks og stegjern, skia på sekken. Når jeg kjører nedover finner jeg Tomas' øks, staver og enkelte andre ting. Det er ingen spor i snøen som indikerer at han har forsøkt å bremse fallet. Trolig slo han seg bevistløs veldig tidlig. Jeg traverserer ut til Nordyggen og følger denne ned til Nordskaret der jeg møter fotografen og våre to sherpaer som har fulgt oss på hele ekspedisjonen.

Derfra tar jeg meg til ABC, og deretter BC. Jeg kommer rett inn i et møte som Fredrik allerede har startet med CMA - det kinesiske klatreforbundet, der vi diskuterer mulighetene for å lete etter Tomas.

Resten av kvelden og siden den tid har jeg sittet foran laptopper og satelittelefoner og forsøkt å koordinere en leteaksjon. Det er en umulig jobb, men noen må gjøre den. Og denne gangen er jeg en av dem. Kjente og ukjente har tatt kontakt og uttrykt sin støtte, noe som varmer i en fryktelig vanskelig situasjon.

I Kathmandu står nå et ribbet helikopter stand-by og venter på en kinesisk flytillatelse. Norske piloter jeg har vært i kontakt med bekrefter at helikoptertypen fungerer bra opp til høyden vi ønsker å operere på, opp mot 6500 meter.

Dette handler mer om diplomati enn noe annet og svensk UD er involvert. Det som overrasker meg er svenskenes tilsynelatende mangel på rutiner når ting går dårlig for svensker i utlandet. Når de spør meg om råd for å organisere sin egen virksomhet er det lett å bli svar skyldig. Alt jeg vil er å bidra i en aksjon, men det utvikler seg til at jeg føler jeg må ta ansvaret for Tibet selv.

Venner av Tomas over hele verden presser på for å få til en bra redningsaksjon. Svensk UD på sin side har bidratt med en ringerunde til forsikringsselskap og sponsorer for å hente finansiering. Og passe på at de slipper å betale noe selv. Jeg har fått en rekke henvendelser og bekreftelser fra sponsorer, forsikringsselsap og privatpersoner om at penger ikke er problemet. Fri Flyt har tatt initsiativet til et fond som skal bidra til letingen. De neste dagene vil vise hva det kinesiske byråkratiet velger å gjøre.

Uvissheten omkring flyvningen er dog så stor at jeg kommer til å sende inn en gruppe bestående av våre to sherpaer og tre svenske klatrere. Vi beregner å bruke to til tre dager på letingen. En britisk militær ekspedisjon kommer til å hjelpe oss underveis med logistikken som gjør at vi kan bevege oss lettere og raskere. Nyheter omkring flyvningen vil avgjøre om jeg selv blir mer eller venter inn helikopteret i BC.

Alle klatrernes tanker går til Tomas' nærmeste og har gjort det siden midt på dagen den sjebnesvangre 16. mai.

Tormod Granheim og Fredrik Schenholm, Everest Base Camp

"Time won't wait for no-one,
when God calls you gotta go home"

Tormod paa den vanlige veien ned fra Nordskaret. Det er bare aa hoppe. Bildet er fra aklimatiseringsfasen av turen. Naa er han ikke saa hoey i hatten. Foto: Fredrik Schenholm.

Etter at optimismen vendte tilbake i gaar, har dagen i dag ikke vaert noe fin. Magen volder fortsatt problemer. Jeg har vaert slapp og kvalm i hele dag. Planen var aa starte aa gaa mot toppen i dag, men det var helt urealistisk. Har begynt aa ete medisiner, som jeg haaper tar knekken pa hva det naa er som skaper problemene. Drakk til og med to liter av WHO's mix for dehydrerte barn i fattige land.

Tomas og Fredrik gikk fra BC i dag etter lunch, saa jeg er alene med problemene. Nesten alle klatrere er hoeyt paa fjellet i paavente av et vaervindu som er ventet snart. Jeg krysser derfor fingrene og haaper jeg kan ta dem igjen hoeyere paa fjellet. I morgen kanskje?

Kroppen min er heldigvis ikke saann bygd at kiloene renner av. Det lille fettet jeg tok med fra Europa er kanskje borte, men noe stort vekttap er det ikke snakk om. Forskjellen mellom en tur tvers over Antarktis og en tur til Himalaya er at man ikke trenger aa ete halvparten av maten foer avreise. Vi gaar mer paa karbohydrater og mindre paa kilovis med underhudsfett. Derfor tror jeg at jeg kan vaere sterk og rask igjen saa fort magen er under kontroll.

Med fingre i kryss, Tormod.

Tormod og Fredrik paa vei inn til Zegar, bakpaa en motorsykkel/lastebil/traktor-ting. Ingenting er som aa se et land fra planet paa en pickup! Eller lignende. Foto: Fredrik Schenholm.

Tormod og skia hans. Som Petter og Imprezaen. I alle fall i Tormods verden. Men hvor er alle mekanikerene? Foto: Fredrik Schenholm. (Bildet ble tatt foer skjegget ble tatt)


Etter turen fra Nordskaret ned til den sentrale Rongbukbreen kjørte vi over en hel del is, og det fikk meg til å tenke. Det burde jo hete seg i fjellvettreglene at det ikke er noen skam å ha kvasskant på skia.

Derfor satte jeg kantene på skia til sylskarpe 87 grader. Noen graders forskjell høres kanskje ikke mye ut, men det er enorm forskjell. Litt som å bytte til stivere dempere på bilen, sette stabstag oppå der og avslutte med mer felg og mindre gummi. Man kommer nærmere underlaget. Har du sittet bak rattet på en Vestlandsvei eller i sofaen foran TV'n under WRC skjønner du akkurat hva jeg mener. Eller, om du har skrenset ned Hemsedalsløpa på rusten kanter - og lurt på hva dette ordet carving betyr?

Tyngdekraften er vår motor. Og den er sterk. Derfor er det viktig å ha muligheten til å bremse litt underveis.

Tormod venter paa skomakeren i Zegar. En fire - fem kroner kostet det. Pr sko. Tror aldri de skoa kommer tilbake fra Asia. Men de trengs for et par turer til, frem til sneen paa Everest. Foto: Fredrik Schenholm.

Først vil jeg gratulere Jarle Traa som første nordmann helt til topps på Shisha Pangma. En fin prestasjon fra en sterk og trivelig klatrer.

I det jeg hadde skrevet min siste oppdatering i bloggen min, på en dodgy internettkafe, oppå et aggregat uten lyddempning, i den støvete byen Zegar, frøs maskinen og alt gikk tapt. Det neste som skjedde var at jeg fikk grådig vondt i magen og var nådeløst lenket til toalettet. Jeg lå som en reke i senga avløst av hyppige og fullstendige tømminger av innholdet i kroppen. Ute av stand til å ta til meg næring eller væske. Jeg har reist langt og sett mye, men aldri har jeg vært i nærheten av så syk, på mine turer utenfor allfarvei.

Planen var enkel: Reise ned for å bygge seg opp. Tre netter i seng. Slik gikk det ikke. Vi kjørte 150 km for å tape rundt en 1000 høydemeter. Veiene var minst "Rally Mexico"-standard, mens magen gikk dit pepper'n gror.

Som en skygge av meg selv stod jeg opp i dag. Jeg klarte nesten ikke stå på bena, men satte meg likevel i Landcruiseren. Mitt livs verste biltur stod for tur - men tanken på å bli alene igjen på hotellet med de vonde minnene var enda mindre fristende. Jeg ville tilbake til BC og få kontroll
over maten igjen.

Siden sist jeg skrev noen linjer i bloggen min har det skjedd mye. Det har vært noen av de mest spennende dagene i livet mitt.

Veien opp til ABC gikk lett, når tiden var moden for å reise opp i høyden. Derfra klatret vi først en tur til Nordskaret for akklimatisering, og kjørte samme vei ned igjen på ski. Terrenget var mektig, bratt og fint. Underlaget en blanding av is og tynn snø, så jeg skjønner godt at det var
første gang en nordmann setter spor på denne fjellsiden, så vidt jeg vet.

Deretter samlet vi krefter en dag i ABC før vi flyttet opp til Nordskaret og klatret til 7500 meters høyde, vårt høyeste punkt på turen så langt. Hvor ofte hører man ikke om hvor bratte bakker er, hvor kalde vintre det er, eller hvor hardt det kan blåse på visse steder. Min erfaring er at som
som regel er temmelig overdrevet - og hvis jeg har hørt det er bratt så blir jeg skuffet etterpå - når det er slakt.

Everest Nordrygg er kjent som et forblåst sted - og det er ingen overdrivelse. Da Tomas og jeg klatret oppover, med skia på sekken, hadde jeg ikke noe annet valg enn å sette mp3-spilleren på max power. Det hørtes ut som vi var på dekket av et hangarskip der kapteinen var i full gang med å lære noen en lekse. Takket være Bergans geniale dun heldress var ikke varmen noe problem, men vel oppe turte jeg rett og slett ikke legge skia på bakken for å tråkke i bindingene, av frykt for at de skulle starte å fly, og forsvinne for alltid. Så da ble det å bære skia tilbake til Nordskaret, en av de største skuffelsene på turen, så langt. Derfra kjørte vi tilbake til ABC og skjøt litt video fra hjelmkameraene våre underveis.

Etter litt mer hvile var tiden moden for å sjekke ut Nordsiden enda nærmere. Etter enda en natt i skaret, 7070 moh, droppet vi inn i fjellsidens høyre kant. Raskt traverserte vi mot venstre, mot hjertet av fjellsiden. Alpin is på en steinrygg stoppet fremdriften, etter å ha pirket litt i isen med øksene våre bestemte vi oss for å sikte på en forsenkning i terrenget der det var litt mer snø oppå isen som dominerte hele fjellsiden.

Jeg følte meg sterk, på vei nedover. Vi tegnet store svinger nedover den bratte snøen, men holdt likevel en del igjen. Man vil liksom ikke ramle.

Etterhvert som vi tapte høyde lukket fjellene seg rundt oss som et amfi. På vår høyre side 7583 meter høye Changste, over oss reiser Everest seg inn i himmelen. Til venstre strekker Everest' skulder seg kilometerlangt mot fjellpasset Lho La. Foran oss står fjellet Pumori (7165m) som et tårn,
på grensen mellom Tibet og Nepal. Og ikke langt unna reiser Cho Oyu seg, der vi stod på toppen høsten 2004, 8201 over havet.

Under oss venter et kaos av bresprekker. Vi har speidet på dette området nedenfra, fra Nordskaret og fra ryggen som strekker seg mot 7500 meter og videre mot himmelen. Vi tror vi har en løsning. Likevel har vi tatt med mer sikringsutstyr enn vi pleier å ha med på breskiturer. Setter vi oss fast her kunne vi like gjerne vært på månen. Vi må løse egne problemer.

For å gjøre en lang historie kort: Det løste seg greit for oss. Våre vurderinger var riktige. Det var en vei av snø mellom de voldsomme bresprekkene i bunnen av den sentrale Rongbukbreen. Dermed var det bare å rusle ut de to milene langsetter breen, på en "sti" som kunne passe som opptaksprøve for marinejegere.

Tomas hadde underveis fått problemer med føttene, så det ble slik at jeg tok halve vekta av sekken hans gjennom "marinejegernes opptaksprøve". Vel fremme kunne vi feire at Foto-Fredrik ble 28 år, men festen ble kort. Vi var alle utrolig slitne, selv sov jeg 12 timer den natten.

Kommer snart tilbake med ferskt påfyll fra eventyret.

Tormod

PS: Været på Everest er i øyeblikket rundt 100 km/t vind på toppen, noe som gjør sykdommen et hakk mer levelig.