tormodgranheim

Den tidligere toppidrettsutøveren, og pressetalsmann, Jon Hagebø har bestemt seg for å kaste inn håndkledet. I samråd med ekspedisjonens øvrige deltagere ble det bestemt at han skulle avbryte sin deltagelse og reise tilbake til sin fødeby, Moss. Høydesykens nådeløse symptomper gjorde Jons møte med Himalaya til en kronisk smertefull opplevelse.

Det som skulle vært en fin tur utviklet seg til et smertehelvete. Nå er det over. Et medlem forlater gruppa.

Spørsmålet er hvilken virkning denne splittelsen har på laget. Mange små grupper utvikler en sterk lagfølelse, men nå forsvinner et medlem fra den lille gruppen. Vil de som blir igjen føle seg sviktet? Vil Jons problemer svekke moralen hos dem som blir igjen? Eller vil de beholde fokus på arbeidsoppgavene sine og den videre fremdriften mot toppen?

Svarene på disse spørsmålene vil variere fra gruppe til gruppe, avhengig av mange parametere, relatert til både gruppens dynamikk og ettersom hvordan gruppas medlemmer er skrudd sammen. Noen grupper håndterer denne typen motgang godt, andre rakner.

Svaret vil komme etterhver som ekspedisjonene skrider fram.

Tormod (på topptur i Sunnmørsalpene)

Cato og co forteller på telefon at deres høyeste punkt så langt var 6700 meter. Hadde det vært meg ville jeg mest sannsynlig kjent rastløsheten melde seg.

Det heter seg i fjellvettreglene at det lønners seg å snu i tide, særlig om været slår seg vrangt. Cato sa på telefon at han trodde det var derfor de hadde snudd.

Nå er hele gjengen samla i Base Camp, hviler seg og pønsker ganske sikkert på en strategi for videre fremdrift. Sikre kilder hevder neste delmål er 7700 meters høyde før en ny hvileperiode og så: Toppen.

Til tross for at fremdriften har vært moderat er det viktig å ikke la seg stresse. Tiden er enda lang, og etter en god hvil i BC kan gruppa oppleve fjellet som litt mer medgjørlig, etterhvert som effekten av akklimatiseringen merkes.

Tormod - på filmfestival i Volda

I øyeblikket er toppsaken på Friluftsliv at Camilla Maria Bjerke slite med høydesyke og ble sendt ned fra fjellet. Jon Hagebø som skrev saken føler seg heller ikke i toppform. Siden han kom til Tibet har han knapt vært over 5300 meter og sliter selv med den mystiske sykdommen.

Høydesyke er vanskelig både å forstå og å gardere seg mot.

Tar du med deg en gruppe på ti venner eller kollegaer fra lavlandet til 3500 meters høyde og blir der mer enn 24 timer, vil fem av de ti ha høydesyke. Hadde du reist direkte til 5000 meter ville 99% blitt rammet etter et døgn - de fleste tidligere. Enkelte etniske grupper er spesielt tilpasset den tynne luften, blant annet gjennom større mengde røde blodlegemer, som frakter oksygenet rundt i blodet. Men det finnes ingen permanente bosetninger over 5500 meter, fordi kvinner ikke kan bære frem barn over denne høyden.

Ved gradvis tilvenning til høyden, vil kroppen tilpasse seg den tynne luften, eller egentlig mangelen på oksygen. Dermed blir det mulig å operere på disse høydene også for oss vanlige mennesker. Men vi opplever høyden ulikt og i øyeblikket sliter Jon med dårlig tilpasning. Han bør derfor reise til en lavere høyde noen dager for å gi kroppen en sjanse til å hente seg inn. Bare en slik reise kan hjelpe ham slik han har det nå. Noen hundre meter ned vil hjelpe, men skal det monne ville det beste være å reise til grensebyen Zegar som ligger på 2700 meter.

Gjennom flere ekspedisjoner har jeg sett mange eksempler på at dette er et tøft valg å ta, mange velger heller å bli standhaftig der de er, mens man ser hvordan de gradvis stagnerer eller brytes ned. Velger han å ignorere problemer og bli der han er det i praksis både selvplaging og en enveisbillett rett hjem.

Høydesyke regnes av de fleste som det farligste aspektet ved klatring på høye fjell. Det er ingen sammenheng mellom fysisk form og disposisjon for høydesyke. Enkelte hevder at det er smart å være dårlig trent, for da går man saktere og holder mer igjen på kreftene. Det er bare tull. Styrke er ingen ulempe. Går du fort har du mer tid til å hvile deg etterpå...

På moderate høyder som der Jon nå befinner seg, og med den utviklingen han viser kan symptomene han opplever best sammenlignes med en forferdelig rødvins-bakfyll.

Dersom sykdommen rammer hardere kan væske sive ut i lunger eller hjerne, og en slik tilstand er akutt livstruende. Rutinerte klatrere har med seg medisiner mot dette, som de bærer på kroppen til en hver tid, men i virkeligheten er det kun en medisin som betyr noe: Man er tvunget til å klatre ned så raskt som mulig.

Nyhetsstrømmen fra Everests fot er størknet inn de siste dagene. Vi vet ikke hvor Cato, Odd Harald, Camilla, Einar eller guiden Cedric er, eller hva de gjør. Kvalifisert gjetning tilsier at presseansvarlige Jon holder seg i nærheten av kjøkkenteltet i Base Camp og feirer med kake etter at Moss banket Bryne hele 4-0. Selv kan jeg glede meg etter at Stabæk velfortjent knuste RBK.

Men en ting vet vi: De er langt fra ensomme der de gradvis akklimatiserer seg, etablerer teltleierer som perler på en snor oppetter fjellsiden, og venter på den ene, magiske dagen. Toppdagen.

Hundrevis av klatrere strømmer til Everest årlig, de aller fleste kommer i vårsesongen pga gunstige snøforhold. Blant dem er mange norske, alle med den klassiske Malloryruta som mål.

Simen Mørdre har sluttet seg til en gruppe sveitsere, og fortalte E24 før avreise at fjellet hadde lav suksessrate, fordi det er vanskelig å komme opp. Men han har vært ute noen vinternetter før, så jeg gir ham en bra odds for å nå opp.

Alexander Gamme, Camilla Marie Bjerke og Stian Voldmo kombinerer klatring med interaktiv undervisning i Hamar-traktene gjennom en ekspedisjon de har kalt "Hamar til topps". De reiste på en tur til Shisha i fjor for å teste ut høyde og Tibet, men kom aldri helt til topps.

Legestudenten Lars Oma Erichsrud gjør et medisinsk forskningsprosjekt i samarbeid med NTNU.

På fjellet sydside er de gamle storfjellsveteranene Bjørn Arne Evensen og Erik Tryti på vei opp Hillayruten. Erik prøvde dette også i 2005 uten å komme helt opp.

Konklusjonen på dagens blogg blir derfor (helt spekulativt) at klatrerne nå hygger seg med kaffebesøk hos sine klatrekollegaer i stedet for å rapportere hjem. Det er dem i så fall vel unt.

En reise til verdens tak inneholder nok blodsmak i munnen og melkesyre som tytende ut øra. Nye vennskapsbånd er en viktig del av friluftslivet - også på Everest.

På den andre siden finnes det en mulighet for at jeg tar helt feil, og at mens du leser denne teksten vasser norske klatrere mer enn 7000 meter over havet, i løssnø til lårene, med vind piskende rundt seg - og melkesyre tytende ut øra.

Hvem vet?

Keep it real sier rapperne. Det bør vi andre gjøre og.

Cato og gjengen har revurdert skjema og flyttet toppdagen tre dager frem. Hva er vitsen? Selv om ekspedisjoner krever omfattende organisering (mye mer enn folk tror), er det ikke organisert idrett. Vær, helse og andre eksterne faktorer vil diktere dato for toppforsøket. Hvem vet når været viser seg fra sin beste side? Bare da er det mulig å ta seg trygt til topps på verdens tak.

Eller forresten: Glem ordet trygt. For når det blåser hardt nok til at store rutefly kan spare en time eller tre på halevind mellom f.eks. Oslo - New York da er det ikke bare farlig å klatre til topps på Everest. Det er rett og slett umulig. Jetvindene bestemmer på verdens tak.

Før vi reiste til Everest følte vi at hele perioden fra 10. mai til 10 juni var perioden vi hadde god sjanse til å nå toppen. Deretter valgte vi en ikke helt tilfeldig dato midt i perioden: 17. mai, som forventet toppdag. At vi nådde til topps 16. mai var pga den gode værmeldingen for dagen.

Men detaljerte planer er en forutsetning for å lykkes, og at gruppen endrer detaljene på denne måten kan vi ikke tolke som noe annet enn et tydelig tegn på optimisme.

Og det øker sjansen for å nå til topps.
Spennende:)

Tormod

Cato Zahl er i dette øyeblikk på vei inn i Advanced Base Camp (ABC). Hadde han spilt dataspill ville vi kalt det et høyere nivå. Og det er jo nettopp det som skjer i virkeligheten også, gruppen må legge bak seg omkring 25 kilometer og vil vinne 1200 høydemeter. Ferden går over en enorm isbre, dekket av kampestein.

Vanskelighetsgraden øker med høyden. Enkle oppgaver som å sette opp telt, snøre skoa eller lage seg en kopp te vil være en tøff test de første 48 timene på denne høyden. Jeg husker selv hvordan det første møtet med ABC var et av mange øyeblikk på Everest som fikk ydmykheten i meg til å vokse.

De er nå på høyde med de aller høyeste fjellene i Andes, men de har "bare" kommet til foten av fjellet! Fortsatt er det 2,5 km rett opp til toppen av fjellet. I dag har de avsluttet det klatrere kaller anmarsjen - transportstrekningen inn til det punktet der klatringen starter.

Det blir spennende å høre rapporter fra møtet med ABC. Da vi var på fjellet for et år siden ventet vi 14 dager med å ta oss opp til ABC. Tiden brukte vi til å akklimatisere oss, og kjøre på ski, i fjella rundt Base Camp. Denne gjengen har brukt en håndfull dager på prosessen, så jeg ville ikke bli overrasket om vi får høre om kraftig hodepine, svimmelhet og slapphet.

Mange klatrere følger dette raske bevegelsesmønsteret, og dermed er det lett å bli revet med. Frykten for å gjøre selvstendige valg er sterk i de fleste sjeler. Men spørsmålet er hva man kan utrette der oppe etter så kort tid. Mest sannsynlig må de velge mellom å returnere til BC, eller å ligge flatt ut med for sterk hodepine til å lese en bok.

Fortsatt er det 30 dager til den planlagte toppdagen. Hvis noen vurderer å revidere fjellvettreglene kan de fundere på å legge til:

10. Det er ingen skam å ta tiden til hjelp.

I går viste NRK1 filmen "Bergtatt av Everest" om turen til Everest for ganske nøyaktig et år siden. Responsen var overveldene - samtaler og SMS har strømma inn kontinuerlig etterpå.

Mandag kl. 20.10 viser NRK2 filmen om igjen.

Fortsatt god påske, Tormod

Det kommer ikke som noen overraskelse at Unarmedgruppen møter problemer. Før helgen fikk engelskmannen Lee Kilip trøbbel med magen i Zhangmu. han valgte å avbryte turen.

I går fikk jeg en SMS fra Nyalam, med rapport om god stemning, nå kan vi lese i Nettavisen at gjengen er vel fremme i Tingri, ca 4200 moh. Fortsatt omkring 1000 meter under Base Camp (BC). Skal jeg gjette vil jeg tro at her begynner noen av medlemmene å oppleve sterk hodepine, for ikke å snakke om opplevelsen av svært primitive forhold. Herreløse hunder vandrer gatelangs, sola steker, vinden bærer fin sand med seg. Herberget har jordgulv, stråtak og strøm noen timer på kveldstid.

Foran seg har de en eventyrlig biltur, før den virkelige ekspedisjonen kan starte.

Gjeste-DJ hos Pia i P3. Mobilfoto: Pia Skevik.


DJ-Pia Skevik spinner skiver hos P3, lørdager fra 20-22. Mobilfoto: Tormod.

På lørdag debuterer jeg på lufta som DJ-Tormod.

Pia sender vanligvis live, men siden det er påske, og fjellet lokker,inviterte Pia til opptak i går.

Mediabransjen er ofte veldig hektisk, men hos Pia var det lite stess, masse kaffe og god steming. Når sangene spilte og "ON AIR"-sluknet var hun et herlig oppkomme av morsomme historier om alt mellom himmel og jord.

Når jeg er i fjellet har jeg ofte med en MP3-spiller, og det var selvfølgelig vrient å gjøre et lite utvalg fra den store samlingen med musikk. Jeg tok med en del låter med en forbindelse til noen fine øyeblikk i fjellet.

Og N.E.R.Ds Rock Star som en respons til "klatrerne" vi har sett i Discoverys TV-serie, og en del andre eventyrere jeg kjenner til.

Vi får også høre låta jeg ikke fikk høre da jeg gikk tom for strøm til MP3-spilleren på 8000 meters høyde på Cho Oyu. Hvilken sang det var røper jeg ikke nå.

Skru på P3 7. april kl. 20.03.

Påskeaften klokken 22.10 viser NRK filmen Bergtatt av Everest som Fakta på lørdag. Foto: Fredrik Schenholm.

Da vi reiste til Everest, for ganske nøyaktig et år siden hadde vi med en håndfull videokameraer. En av sherpaene, Tshering fikk et crash-kurs som filmfotograf og vi kom tilbake med unike bilder.

Uten å gå inn på detaljer kan jeg røpe at NRK tok en rask beslutning på å vise filmen, som har blitt produsert av produksjonsselskapet Sherpa Film Norway. Regien er ved Lars Nilssen, som har gjort en flott jobb.

Det har vært en spennende prosess å lage filmen. Takk til alle de trivelige menneskene som har bidratt underveis!

Du kan lese mer om filmen på NRKs sider.


Jeg logger tape hos Sherpa-film. Uvisst om det er de lange timene i film-industrien eller det skarpe lyset som må ta ansvaret for tunge øyelokk. Mobilfoto: Tormod Granheim.