tormodgranheim

I dag fikk jeg en hyggelig nyhet hjemmefra. Broren min Hallvard og hans vakre kvinne, Katrine, har fått en liten gutt.
Kristian heter han og gråt da han kom til verden. Rosa og skrukkete, men akk så vakker var han. En liten sjarmør, som flørtet med jordmoren etter at han fikk trukket pusten...
Den skal tidlig krøkes, sies det, som god krok skal bli. Jeg får bruke dagen på å pønske ut en bra julegave til min første nevø. Valget står mellom tursekk og slalåmski. De lager jo ikke isøkser for den aldersgruppen;(
C-ya, Onkel-T.

PS: For dere som lurer på hva vi driver med her på verdens høyeste fjell:
I dag går vi opp mot ABC, Advanced Base Camp, som er en godt utstyrt leir vi vil etablere 6400 meter over havet, 700 meter under Nordskaret (7070 moh). Regner med å ta det med ro og bruke to dager på veien opp til ABC. Har allerede sendt mesteparten av utstyret vårt + FotoFredrik i forveien, mens vi speidet på Nordsiden fra dypet av den sentrale Rongbukbreen.
Vi regner med å fungere bra på seks og et halvt tusen, så det blir trolig ikke lang tid før vi tar oss opp til Nordskaret og bikker den neste magiske grensen: 7000 meter.
Fra Nordskaret vil vi sondere Nordsiden videre, i jakten på flere svar på en av Himalayas aller siste gåter: Skikjøring på Everest' Nordside.
Deretter er vi, forhåpentligvis, sterke, raske og stapp fulle av hemoglobiner, de der sentrale delene av de røde blodlegemene, som gjør oss i stand til å frakte oksygen i bøtter og spann rundt i kroppen. Og da er tiden moden for et støt over 7500, kanskje 8000 meter - den siste, viktige, akklimatiseringsturen.
Der har dere det: Planen. Om alt går etter planen er vi dermed ferdig akklimatisert, og kan vende tilbake til BC. Planen dikterer deretter en liten ferie til den lille byen Zegar (aka New Tingri), som ligger så lavt som 4300 meter over havet. Her vil vi bruke noen dager for å samle krefter, før vi får et værvindu og støter mot toppen.
Vi regner med å være i og over ABC en uke til ti dagers tid. Kommunikasjon kan bli vrient i denne perioden ettersom harddisker trives dårlig desto høyere over havet de kommer. Av tre laptop-er vi har tatt med til BC er det kun to som virker, og da ikke kontinuerlig, men i rykk og napp. Å ta med en laptop til ABC føler vi er for risky. Det er bedre med et hull i kommunikasjonen, enn potensielt aldri mer...

Jeg vil prøve å rapportere videre fremdrift til Nettavisen pr. telefon den kommende tiden. Regn med lang svartid på e-mail.

Onkel-T.
PPS: Barbermaskinen vi kjøpte i Kathmandu virker ikke. To timer og ti tommeltotter gjorde ingen forskjell. En trøst for selvtilliten, men ikke bra for haken, at heller ikke en vedlikeholdsoffiser fra det canadiske flyvåpenet klarte å påvirke den ubrukelige lille maskinen. Aldri har jeg lignet mer på deg, Pappa.
Men jeg frykter at jeg ligner mer på en viss Ragge Tøndel før eventyret kommer til sin "snipp, snapp, snute". Om ikke vår kjære Liaison offiser (& Gentleman), Mr. Lee, klarer å skaffe en ny og bedre maskin. Han er på saken.

C-ya, Tormod-Rødskjegg

Tormod Granheim and The Theatre of Dreams. Personal dreams... Foto: Tomas Olsson.

Lett er rett, heter det i fjellvettreglene. Kanskje ikke i de ni reglene som distribueres hver påske, men i reglene klatrere følger. Noen klatrere i alle fall. For eksempel Tomas Olsson og Tormod selv.

Da vi gikk inn langsetter den sentrale Rongbukbreen fulgte vi i fotsporene til de første utforskerene av Everest. Tidlig mellomkrigstid. Mallory, The British Alpin Club. Royal Geograpic Society. Den britiske hær, stasjonert i India, men uten trusselbilde. På jakt etter nye utfordringer. Nordpolen er nådd (tror man), og Sydpolen. Erobret av vår egen Amundsen. Ikke lengre en hvit flekk på kartet. Tiden er moden for den tredje pol - Mount Everest. Flere ekspedisjoner fulgte, og de to første mente sjansene var best for å nå toppen via den sentrale Rongbukbreen. Det skulle vise seg temmelig langt fra sannheten.

Til dags dato har mindre enn 30 klatrere toppet ut etter å ha klatret Nordsiden fra bunnen og opp. De mest kjente, Tom Hornbein og Willie Unsoeld, var de første opp nordsiden via en renne som siden har vært kjent som Hornbein Couloiren. I 94' snudde et norsk lag temmelig lavt på denne siden av fjellet. Jeg vet ikke om det har vært nordmenn her siden?

Veien inn til foten av Nordsiden er ikke bare en lek. Det er også steinrøys, sand, leire, morene og isbre. Evig bølgende. For det meste dekket av 30 - 50 cm fersk snø. Vi valgte joggesko. Lett ER rett!

Rundt fire mil rundtur, høres ikke så skremmende ut, kanskje. For to dager siden gikk vi inn til et sted kjent som Tinnaman Camp, et leirsted brukt av britene på 20-tallet. Også i år er det briter her. Den britiske hæren forsøker seg på Nordsiden i en stil som ikke kan beskrives som annet enn Bonington-isk. Mer enn 20 klatrere, fulgt av et stort filmteam, og mindre sattelitt-ekspedisjoner + besøk av sponsorer og venner blir til et helt lite felttog.

Vi fant raskt tonen. Det virket som halvparten av britene brukte mesteparten av tiden i dronningens klær på ski i Norge. De tok oss inn i varmen og bød oss mat og drikke. Jeg spurte ikke så mye om hva den andre halvdelen av britene drev med når de ikke klatret fjell. Tipper de hjelper Bush'ern med noe forefallende arbeid et sted det er hett.

I går var vi oppe to - tre timer før soloppgang. Det var en vakker morgen. Tåke drev i dalene under oss, og solen farget navnløse topper gule. En del av meg angret på at jeg ikke fulgte bedre med i norsktimene (der fikk dere noe å tenke på, dere yngre lesere!) poeten i meg våknet denne tidlige morgenen. Og lette etter ord for å beskrive inntrykkene. På den andre siden var ikke magen helt bra. Jeg gikk gjennom det vakre eventyret lut i ryggen, bøyd forover som en reke. Etter noen besøk bak noen store stener kunne jeg endelig gå som en mann, rask og rett i ryggen. Gjennom fjellpasset Lho La kunne jeg nyte synet av Nuptse inne i Nepal.

Fire timer brukte vi til vi stod under fjellet Changtse, rundt 6000 meter over havet. Tiden var moden for å gå inn på selve breen. En times arbeid tok oss inn til foten av den franske pilaren - en del av Everest' Vestrygg. Vi rigget opp telelinser og kikkerten. Og noen bokser britiske sardiner, smuglet ned i våre Berganssekker av en søt jente i grønne klær. Vi var klare for å speide på Nordsiden - vår drøms teater.

Sardinene fikk raskt ben å gå på. Everest' Nordside var tyngre å fordøye. Fra bunnen av Nordsiden kunne vi se opp mot 8000 meters høyde. Videre oppover er den store Couloiren vi vil kjøre skjult av et klippefremspring. Det tydeligste landemerket en enorm isvegg på 7400 meters høyde. Under denne er det flere muligheter, men store isflekker er synlige både her og der. Nordsiden er litt som et amfi. Slakere ute ved Nordryggen som leder opp fra Nordskaret. Dvs ca 35 grader. En steinrøys skiller renna fra ryggen, denne steinrøysa blir gradvis brattere lengre inn i selve fjellveggen.

Til vår venstre for isveggen, som kanskje er vanskelig å se når man kommer ovenfra, stod det en svært markert stein, reist som en bauta. Denne kommer til å være et nøkkelmerke når vi forsøker å finne veien ned fjellsiden. Lurt å svinge mot høyre her. Skikjørers høyre. Det var vrient å se den absolutte bunnen av veggen, men britene vil vise oss noen bilder tatt fra oppe på skulderen, som kan fungere som et kart ut av kaoset av bresprekker som venter oss om vi kjører mot den sentrale Rongbukbreen. En annen mulighet er å holde mer mot høyre og ende opp på den østre Rongbukbreen. Tomas og jeg er enige om at vi vil researche spørsmålet videre de neste 10 dagene, samtidig som vi akklimatisere oss videre.

Veien ut igjen var ikke så mye lettere, alt i alt var det mer nedover enn oppover, men med så mange små bakker vi måtte opp, på vei ned, mister man perspektivet. Magen var på bedringens vei, så vi trengte ikke stort mer enn 6 timer tilbake til BC, som vi nådde en halv time etter solnedgang. En lang dag, men uten sammenligning den mest spennende så langt på turen.

Speiderhilsen - Tormod

ps: Tar gjerne turen til Hemsedal Filmfestival, Cato. Jeg har mine aner minutter lengre nedi dalen, vet du.

pps: Renate, om du tar turen helt inn, vi holder til paa venstre side av den enorme grussletta som er BC. Mellom tyrkerne og kineserne. Om vi er her kan jeg by paa en god kopp sherpa-te:)

Et ensomt Berganstelt i Nordskaret, 7070 moh. Foto: Tshering Palde.

Utaalmodighet er en dyd. Mens vi gutta har klatret og kjoert ski rundt Base Camp har vaar filmfotograf med assisten, Tshering og Lamba, vaert litt hoeyere paa fjellet. 7070 meter oppe for aa vaere presis.

De mange ekspedisjonene som alle har samme maal, aa klatre til topps pa Everest, "booker" teltplasser, men det blir med det. Vi har full tillit til at teltet Tomas og jeg utviklet sammen med Bergans da vi kjoerte ski fra Cho Oyu (8201 moh) i 2004, taaler mer enn litt ruskevaer. At det mindre enn to kilo tunge teltet duger i full storm har vi erfart mange ganger. Derfor satte vi det opp, og der kommer det til aa staa til vi reiser hjem.

Naa er heldigvis ruskevaeret som har ligget over Everest i ferd med aa slippe taket. Det blir spennende a se hva de neste dagene bringer. Og om sneen som har falt klistrer seg paa fjellet eller blaaser bort.

Og sist, men ikke minst: Kjaere Kaare Granheim. Gratulerer med dagen. Din stoette har jeg alltid med meg til verdens alle hjoerner. Kanskje kan jeg vaere litt naermere naar du blir 61?

Bursdagsklem til Pappa - Tormod

I natt startet det. Uvaeret. Det blaaser jevnt og sne laver ned.

Vi holder oss i teltene vaare, og det er langt mellom de gode oyeblikkene. Dagens hoyedepunkt var en prat med Randi Skaug og crewet i God morgen Norge. Randi er en av de faa Himalayaklatrerne i Norge som har klart aa sette seg inn i min situasjon som storfjellsskikjoerer. Hun gav meg mange raad foer jeg reiste og det var trivelig aa snakke litt norsk igjen.

Med blandingsforholdet 2:1 Sverige: Norge blir det jo til at jeg maa prate svorsk for at Tomas og Fredrik skal skjoenne hva jeg har paa hjertet.

Det er litt kjedelig aa henge i teltet hele dagen, men ettersom jeg deler telt med en stor termos te maa jeg ut og moete elementene med jevne mellomrom...

Hver tur ut gir meg oekt tro paa prosjektet vaart. Naa klistrer det seg bra med sne hoeyt paa fjellet:)

Tormod

Tormod og Tomas med en blanding av sne og is under skia. Foto: Fredrik Schenholm.

I gaar gikk vi oss en tur godt over 6000 meter over havet og havnet paa denne fine blandingen av sne og is. Sola blinket i breisen, og det var god stemning i den lille gruppa. Som vanlig. Skarpe staalkanter var ikke saa dumt a ha...

Det eneste skaaret i gleden var at det var fryktelig langt aa gaa over moreneavsetninger (aka scree). Saerlig nedover merket vi det alle i knaerne, og turen tok hele dagen. Vi var ikke tilbake til BC foer sola gikk ned.

I morgen er planen aa klatre mot, og helst bikke 6500 meter. Vi tar med en sat-tel, for aa ta en prat med God morgen Norge underveis. Jeg er ikke noe utpreget a-menneske, men med 6 timers tidsforskjell tror jeg det kommer til aa gaa fint aa vaere med paa morgen-TV.

Datautstyret vaart sliter litt med hoeyden, og vi har i oyeblikket to maskiner fordelt paa tre personer. Derfor maa dere ta til takke med litt daarlig bokstavering i noen av bloggene mine.

C-ya, paa TV 2 18.4. - 08:40 - Tormod

Tormod klatrer en liten sten. Om ikke lenge vil han klatre et stort fjell. Det stoerste av dem alle. Tomas "spotter". Foto: Fredrik Schenholm.

I gaar bikket jeg en liten, men magisk grense: 6000 meter. Vi klatrer etter prinsippet om aa klatre hoyt,men sove lavt. Kroppen trenger tid for aa vende seg til hoyden. Lang tid. Turen gikk opp en scree-bakke vest for BC. Jeg folte meg sterk, det lover bra for fremtiden. I dag var tiden moden for aa hvile.

Men bedre enn aa sitte aa lese bok og dikke te dagen lang er en liten tur ut for aa bouldre - klatre paa smaa og store stener breen har lagt fra seg paa moreenen.

Litt bok blir det likevel. Etterpaa. Leser for tiden boka "Ghosts of Everest, om en ekspedisjon som fant Mallory naer 8000 meter i 99'. Fasinerende lesning, som kaster mye lys over mysteriet: Var Mallory og Irvine paa toppen av Everest i 1924? Jeg velger aa ikke roepe mer...

Tormod

Tormod og Tomas. Som blomster etter renselsen. Foto: Fredrik Schenholm.

Ingen buddister vil klatre mot toppen av et fjell uten en puja. En puja er en sermoni der klatrere og klatreutstyr velsignes, og man ber om hell og lykke på fjellet. Like viktig er det at man renses. Fjellet er en Guddom, Everest betyr Jordens Moderguddom på tibetansk. Nå vil fjellet oppleve oss som blomster som er på besøk.

Det er kritisk at sermonien utføres etter alle kunstens regler. Hender det en ulykke på fjellet under ekspedisjonen vil alle buddister mene at det skyldes feil under sermonien. Om alt går bra er det selvfølgelig fordi sermonien er bra utført. Det gjelder bare å ikke "skitne seg til" i mellomtiden...

Under stupaen, et steinalter bygd av kokken og hans hjelpere, brenner røkelse og god mat, vin og whisky settes frem. På toppen av stupaen reises bambuspinner, som feste for hundrevis av bønneflag som vil vokte over teltene våre så lenge vi er her. Det som er litt snedig er at hver gang et vindkast tvinger bønneflaggene til å blafre løsner en bønn fra flagget på sin vei til høyere makter. På den måten slipper den som satte opp flagget å sitte på kne og be dagen lang:)

Langt og lenge sitter vi rundt stupaen, mens en av de lokale blar seg gjennom en tjukk bunke hellige skrifter som han sier frem, halvveis som en sang. Med jevne mellomrom kaster vi ris mot stupaen, men mesteparten flyr med vinden sånn at vi egentlig kaster risen på hverandre. Til slutt får alle en skvett whisky rett i hånden og dermed er jeg "Clean Lucky Turbo" (Tormod blir for vanskelig så det veksler mellom "Thor" og "Turbo").

Det var en fin sermoni, men ren eller ikke, jeg tror fjellvettreglene passer like bra her som hjemme.

C-ya, "Clean Lucky Turbo"

Tormod Granheim foran Everest Nordside. Foto: Fredrik Schenholm.

I går gikk vi en liten akklimatiseringstur noen hundre høydemeter over BC. Vi fikk en fin utsikt inn mot Everest Nordside, som er delvis skjult av to fortopper, den største 7500 meter høyde Chang Tche. Vi så også en hel del andre topper, flere av dem med snø på, og da kom ideen.

Vi er jo skikjørere. Ikke bare vanlige klatrere. Derfor dro vi skia ut av skibaggen i dag morges, og tok de første svingene på foten av Mount Everest.

Å stå på toppen av en bakke gir alltid ulike følelser. Mens Tomas og jeg stod der, på toppen av snøsiden, og tråkket i bindingene, kjente jeg forventingen bygge seg opp. I fire år har jeg drømt om å kjøre ski på Everest. Aldri har jeg vært nærmere. Det var deilig med snø under skia igjen, etter å ha reist gjennom det tibetanske høyplatået, som er en ørken av sand og stein.

Utover dagen har vinden bygget seg opp mot over 50 km/t, som er relativt heftig vær. Vi kan jo bare lure på hvor hardt det blåser på toppen?

Med nytt dekk på bilen, og Everest i sikte, kan Tormod vise tommelen. Foto: Fredrik Schenholm.

75km på 5 timer = 15 km/t. Veien fra sivilisasjonens siste utpost, Tingri, til Base Camp står ikke tilbake for en etappe i den beryktede testen Paris - Dakar, men gjennomsnittsfarten vår er nok noe mer beskjeden. To kilometer utenfor Tingri svingte vi av grusveien vi fulgte og befant oss med ett på en enorm slette av sand og grus. Eventyret av en biltur kunne starte.

Toyota Landcruiser er kjent som en seig arbeidhest, og har nærmest monopolsituasjon på det tibetanske høyplatået. Bilen har vunnet entusiaster verden over for sin blanding av komfort, pålitelighet og fremkommelighet utenfor allfarvei. I dag fikk vi en god idé om hvorfor det har blitt sånn.

Bare et svakt hjulspor gjennom ørkenen fortalte oss at andre hadde kjørt den samme veien tidligere. Totalt fire biler i en karavane pisker opp skyer av tørr sand som driver i vinden. Det lønner seg å beholde vinduer stengte og luftinga på null. Likevel hoster og tygger vi sand fra tid til annen. Men det er bare en forsmak på problemene vi har i vente.

En sjelden gang kjører vi gjennom små bosetninger med ti hus eller færre, men bilturen består for det meste av ødemark. Store morenerygger, islagte elver, og uendelig mye sand og grus. Midt blant to enorme sanddyner skjer det: En av bilene får sitt første sammenbrudd. Den tibetanske sjåføren åpner panseret og finner frem et veldig lite verktøyskrin. Etter ti minutter og noe jeg mistenker er ord som ikke finnes i tibetanske ordbøker sviver motoren igjen, og lettet kan vi fortsette gjennom ødemarken. Vi krysser en 100 meter bred islagt elv, bratte grusbakker og enkelte plasser har kinesiske arbeidmaur hugget ut en slags vei i bratte skråninger. Under oss buldrer vannmasser på sin fryktelig lange vei mot Stillehavet.

Det tar aldri slutt, virker det som for utålmodige eventyrere. Bilene fortsetter å møte små problemer, blant annet faller venstre bakdør på en av bilene fra hverandre. Over neste krøn er det enda mer sand, grus og en ensom liten bosetning. Endelig når vi Rongbukklosteret.

Aldri har Everest vært nærmere. Stolt reiser fjellet seg mot himmelen, og fanger alles oppmerksomhet, til tross for at vi i samme øyeblikk knakk fremre høyre felg. Det første som slår meg er hvor fet linja vi vil kjøre - The Great Couloir ser ut herfra. Bred og hvit lyser den mot oss. Den ser bratt ut. Men på en innbydende måte. Praktiske problemer river meg snart ut av drømmer om fremtidig skikjøring, vi har et hjul som må skiftes. Munkene glimrer med sitt fravær, og et kvarter senere ruller vi inn i Base Camp på 5300 meters høyde.

Tibetanske gateselgere i aksjon. Foto: www.tormodgranheim.com

Endelig løsnet trafikkorken i bakkene opp fra Nepal, og vi har igjen kontroll på mesteparten av tingene våre. "The Missing Link" er på vei med Jarle Trå som planlegger å forsøke seg på den minste av 8000-meterstoppene, Shisha Pangma, sammen med Christian Eide.

Neste stopp er Tingri en by på 4300 meters høyde. Vi reiser videre i morgen tidlig. Det blir deilig å forlate Nyalam hvor vi er nå, for livet her er ingen dans på roser. Rotter bor i taket over rommet vårt og gatene flyter i Yak- og hundedrit, blandet med glasskår, søppel og ymse ubestemmelige saker. Det er relativt kaldt her. Og tingene våre er på en lastebil på vei til Base Camp. Hadde jeg bare hatt dunjakka også...

Vi kan ikke reise like raskt fordi vi er avhengige av å aklimatisere oss underveis. Vi er nå på 3700 meters høyde, som egentlig er veldig høyt for et menneske å befinne seg. I morgen er vi altså på 4300 meters høyde som er høyere enn de fleste toppene i Alpene. Planen er å bli der i noen dager før vi reiser inn til Everest Base Camp som ligger på 5300 meter - altså en halv kilometer over toppen av Mont Blanc.

God natt fra Tibet, Tormod.

Det var her det skjedde. Sommerdekk og snø straffer seg i lengden. Foto: www.TormodGranheim.com

På vei opp mot den tibetanske høysletten skjedde det. I denne snøfonnen kjørte to lastebiler seg fast og dermed var trafikkorken et faktum. Veier av jord og leire, dekket av smeltevann er ingen veldig god kombinasjon. I alle fall ikke med biler som aldri har hørt om begrepet EU-kontroll. Her er det et sett dekk året rundt, dårlige bremser, og det som verre er.

Vi hadde akkurat passert med våre jeeper da uhellet var ute, to lastebiler kjørte seg fast i blandingen av snø og leire og dermed stod trafikken. For å beskytte alt utstyret vårt mot landeveisrøvere sendte vår sirdar ned et noen av de tøffeste sherpaene for å vokte lasten. Jeg vet ikke riktig hvor mye utstyr vi har med, men det er det vi trenger for å leve, spise og klatre i to måneder så det er snakk om en del kilo, ja. Og her i Tibet er hver minste lille del på grensen til uerstattelig.

Det blir spennede å se når vi får se tingene våre igjen. Uten dem er det ikke stort vi kan utrette:(

Tormod

Tormod og hans nye venner sjekker ut bildene på Nikon D200. Foto: Fredrik Schnholm.

En av de morsomste tingene med digitalkamera er å se bildene med en gang. En annen morsom ting er at man sparer uendelig mage timer etterpå, men det tror jeg neppe disse gutta bryr seg mye om.

Sender noen flere bilder til Nettavisen nå, håper de kommer til nytte, Tormod