|
Et høyere nivå18.apr.2007 @ 09:51
Cato Zahl er i dette øyeblikk på vei inn i Advanced Base Camp (ABC). Hadde han spilt dataspill ville vi kalt det et høyere nivå. Og det er jo nettopp det som skjer i virkeligheten også, gruppen må legge bak seg omkring 25 kilometer og vil vinne 1200 høydemeter. Ferden går over en enorm isbre, dekket av kampestein.
Vanskelighetsgraden øker med høyden. Enkle oppgaver som å sette opp telt, snøre skoa eller lage seg en kopp te vil være en tøff test de første 48 timene på denne høyden. Jeg husker selv hvordan det første møtet med ABC var et av mange øyeblikk på Everest som fikk ydmykheten i meg til å vokse. De er nå på høyde med de aller høyeste fjellene i Andes, men de har "bare" kommet til foten av fjellet! Fortsatt er det 2,5 km rett opp til toppen av fjellet. I dag har de avsluttet det klatrere kaller anmarsjen - transportstrekningen inn til det punktet der klatringen starter. Det blir spennende å høre rapporter fra møtet med ABC. Da vi var på fjellet for et år siden ventet vi 14 dager med å ta oss opp til ABC. Tiden brukte vi til å akklimatisere oss, og kjøre på ski, i fjella rundt Base Camp. Denne gjengen har brukt en håndfull dager på prosessen, så jeg ville ikke bli overrasket om vi får høre om kraftig hodepine, svimmelhet og slapphet. Mange klatrere følger dette raske bevegelsesmønsteret, og dermed er det lett å bli revet med. Frykten for å gjøre selvstendige valg er sterk i de fleste sjeler. Men spørsmålet er hva man kan utrette der oppe etter så kort tid. Mest sannsynlig må de velge mellom å returnere til BC, eller å ligge flatt ut med for sterk hodepine til å lese en bok. Fortsatt er det 30 dager til den planlagte toppdagen. Hvis noen vurderer å revidere fjellvettreglene kan de fundere på å legge til: 10. Det er ingen skam å ta tiden til hjelp. Film i reprise08.apr.2007 @ 21:37
I går viste NRK1 filmen "Bergtatt av Everest" om turen til Everest for ganske nøyaktig et år siden. Responsen var overveldene - samtaler og SMS har strømma inn kontinuerlig etterpå.
Mandag kl. 20.10 viser NRK2 filmen om igjen. Fortsatt god påske, Tormod Mindre problemer for Unarmed, men i rute08.apr.2007 @ 21:24
Det kommer ikke som noen overraskelse at Unarmedgruppen møter problemer. Før helgen fikk engelskmannen Lee Kilip trøbbel med magen i Zhangmu. han valgte å avbryte turen.
I går fikk jeg en SMS fra Nyalam, med rapport om god stemning, nå kan vi lese i Nettavisen at gjengen er vel fremme i Tingri, ca 4200 moh. Fortsatt omkring 1000 meter under Base Camp (BC). Skal jeg gjette vil jeg tro at her begynner noen av medlemmene å oppleve sterk hodepine, for ikke å snakke om opplevelsen av svært primitive forhold. Herreløse hunder vandrer gatelangs, sola steker, vinden bærer fin sand med seg. Herberget har jordgulv, stråtak og strøm noen timer på kveldstid. Foran seg har de en eventyrlig biltur, før den virkelige ekspedisjonen kan starte. Gjeste-DJ hos Pia i P305.apr.2007 @ 08:49
 Gjeste-DJ hos Pia i P3. Mobilfoto: Pia Skevik.  DJ-Pia Skevik spinner skiver hos P3, lørdager fra 20-22. Mobilfoto: Tormod. På lørdag debuterer jeg på lufta som DJ-Tormod. Pia sender vanligvis live, men siden det er påske, og fjellet lokker,inviterte Pia til opptak i går. Mediabransjen er ofte veldig hektisk, men hos Pia var det lite stess, masse kaffe og god steming. Når sangene spilte og "ON AIR"-sluknet var hun et herlig oppkomme av morsomme historier om alt mellom himmel og jord. Når jeg er i fjellet har jeg ofte med en MP3-spiller, og det var selvfølgelig vrient å gjøre et lite utvalg fra den store samlingen med musikk. Jeg tok med en del låter med en forbindelse til noen fine øyeblikk i fjellet. Og N.E.R.Ds Rock Star som en respons til "klatrerne" vi har sett i Discoverys TV-serie, og en del andre eventyrere jeg kjenner til. Vi får også høre låta jeg ikke fikk høre da jeg gikk tom for strøm til MP3-spilleren på 8000 meters høyde på Cho Oyu. Hvilken sang det var røper jeg ikke nå. Skru på P3 7. april kl. 20.03. NRK viser filmen Bergtatt av Everest 7. april04.apr.2007 @ 11:46
 Påskeaften klokken 22.10 viser NRK filmen Bergtatt av Everest som Fakta på lørdag. Foto: Fredrik Schenholm. Da vi reiste til Everest, for ganske nøyaktig et år siden hadde vi med en håndfull videokameraer. En av sherpaene, Tshering fikk et crash-kurs som filmfotograf og vi kom tilbake med unike bilder. Uten å gå inn på detaljer kan jeg røpe at NRK tok en rask beslutning på å vise filmen, som har blitt produsert av produksjonsselskapet Sherpa Film Norway. Regien er ved Lars Nilssen, som har gjort en flott jobb. Det har vært en spennende prosess å lage filmen. Takk til alle de trivelige menneskene som har bidratt underveis! Du kan lese mer om filmen på NRKs sider.  Jeg logger tape hos Sherpa-film. Uvisst om det er de lange timene i film-industrien eller det skarpe lyset som må ta ansvaret for tunge øyelokk. Mobilfoto: Tormod Granheim. Foredrag i Bø14.mar.2007 @ 12:48
 16. mai 2006. Tormod øverst i verden. Foto: Tshering Pande Bothe 21 mars blir et hyggelig gjennsyn med Bø i Telemark der jeg for flere år siden spanderte noen år av livet mitt på å studere frilufsliv. Har vært ute på en liten turnée de siste dagene, og fått veldig hyggelig feedback for historien. Til tross for at reisen til Everest endte fryktelig trist, gir publikum uttrykk for at de blir inspirert til å jobbe hardere for å nå egne drømmer, og det setter jeg veldig pris på. Det skjer på studentkroa klokken 20:00. Les mer om tid og sted her. Fange i det vertikale element05.mar.2007 @ 13:39
Alex Lyngaas har brukt ti dager på å telle ned til premieredatoen på Discovery Channels Everest - Kampen mot toppen.
Serien ble spilt inn da jeg selv var på fjellet, så det blir spennende å se om noen fra gjengen vår er med i bakgrunnen. Alex forteller at livet i ?Everest-leiren? ikke her helt som i virkeligheten. For i motsetning til Everest blir det ikke mye fysisk aktivitet på en tekstilplattform på drøye 2 kvadratmeter. - Jeg har brukt dagene til å pleie kontakt med venner, og lese bøker. - Høres behagelig ut, det har ikke vært kaldt? - Nei, da. Jeg har bra utstyr, hehe. - Ingen problemer altså? - Torsdag holdt jeg på å gå i spinn på grunn av at jeg hadde sittet stille så lenge. Når jeg kommer ned på bakken vil jeg løpe meg en tur og reise rett til fjells, innrømmer Alex med et skjevt smil om munnen. Jeg tipper en dusj også står høyt på ønskelisten hans... Les mer om Alex og se trailer for serien her. Tormod til Romsdalen27.feb.2007 @ 13:55
 Det blir foredrag på Åndalsnes (aka Næs) under fjellfestivalen Romasdalsvinter fredag 9. mars. Les mer om tid og sted her. Tormod til Handelshøyskolen med ledende foredragsholdere26.feb.2007 @ 11:32
 Torsdag 8. mars er jeg invitert til NHH symposiet sammen med en rekke ledende foredragsholdere som skal snakke for et utvalg næringslivsledere på Handelshøyskolen i Bergen. Temaet for årets symposium er risiko og uforutsigbarhet – et tema jeg har god kjennskap til. Mitt foredraget tar utgangspunkt i målet om å bli først på ski ned nordveggen av Mount Everest. Men dekker også fire års målrettet analyse og forberedelse, for å bli i stand til å tråkke i skia på toppen av fjellet som avviser 80% av dem som forsøker å klatre det. Les mer om mine foredrag her. Tormod tester OL-arena19.feb.2007 @ 13:01
 Foto: Jon Hagebø / TV2 Nettavisen. "Support your local mountain", er mottoet til skilegenden Glen Plake. I Oslo, der jeg befinner meg i øyeblikket - fordi jeg snart skal levere en times film til NRK om turen til Everest - finnes ingen riktige fjell. Men en ås har vi - Holmenkollåsen. Her finner vi akebakken Korketrekkeren som var OL-arena da Oslo var vertskap for lekene i 1952. Så for å støtte et lokalt fjell reiste jeg med TV2 Nettavisen til Korken, turen kan du se på film her. På vei til Alpene. Køen for sikkerhetskontrollen er værre en hei...19.jan.2007 @ 16:48
 På vei til Alpene. Køen for sikkerhetskontrollen er værre en heiskøen på Grandes Montets:-( Var på tur til Italia med Europas største skimagasin. På bildet ...11.jan.2007 @ 13:52
 Var på tur til Italia med Europas største skimagasin. På bildet kjører Fredrik Andersson foran Fredrik Schenholm. T. Film om bok21.des.2006 @ 13:20
Everest ? i en mindre utgave?26.okt.2006 @ 12:01
 Tormod på topp. Foto: Tshering Bothe ”Everest er ferdig med sin storhetstid” skriver Time Magazine i en kommentar denne uken. Saken er at en gruppe kinesere klatret til topps og målte fjellets høyde, men uten snøen som har vært med på de tidligere målingene.
Tidligere har fjellets offisielle høyde vært 8848. Planlegger du en tur må nok regne med å gå like langt, for snøen som ikke er med i kinesernes måling ligger der ennå... Les mer her – Tormod Foredrag i Hemsedal08.okt.2006 @ 13:40
 Trangt om plassene på Skarsnuten. Foto: Bjørn Kruse. I går gav jeg på nytt en presentasjon om turen til Everest. Interessen var overveldende – trappene langs seteradene svelget like mange tilhørere som setene. Det er med blandede følelser jeg står der foran forsamlingen. Når man opplever sin fineste skidag samtidig med at man opplever den verste dagen i livet, blir det til at man biter meg litt i leppa underveis i fortellingen. Tilbakemeldingene var veldig hyggelige, og i løpet av kvelden fikk jeg en rekke forespørsler fra mennesker som ønsker å sette opp foredraget i andre byer – og land(!) Nå skal jeg ta meg tid til en kopp kaffe før jeg setter meg i bilen og reiser tilbake til Oslo, hvor jeg skal gjøre en fotoshoot og gi en presentasjon for Nera.  Tormod foran Everest' Nordside, og fullsatt sal. Foto: Bjørn kruse. Her kan du lese om foredraget på Turtagrø, og finne en link til TV 2's reportasje fra foredraget. Tilbake på coveret21.aug.2006 @ 10:08
 Fri Flyt nr.42. Coverfoto: Tomas Olsson og Tormod Granheim på Everest, foto: Fredrik Schenholm. Etter en lang sommer er historien om Everest tilbake i media. Fri Flyt har satt turen til Everest på coveret og mange av Fredriks fine bilder inne i bladet. Selv har jeg møtt en helt fra den gamle skolen, ingen ringere enn Sir Chris Bonington, som jeg gjorde et intervju med under fjellfestivalen i Romsdalen tidligere i sommer. Men for det meste sitter jeg foran pc-en og skriver på noe annet, mer om det senere... Tormod Hjemme, nå04.jun.2006 @ 23:30
Etter en grådig lang reise er jeg endelig hjemme. Hos mor og far.
Først landet jeg i Milano, hvor VG og en kompis ventet. Over en italiensk pizza snakket vi ut om de siste ukenes hendelser før vi satte oss i bilen og reiste gjennom Aostadalen og hjem til Chamonix. Jeg var den heldige som fikk sove i baksetet, og kunne våkne på den andre siden av Mont Blanc tunellen, fem minutter hjemmefra. Stjernene lyste fra en skyfri himmel, og alt det der... Heimfjella, som de sier der jeg ikke kommer fra, lyste mot meg etter en natt i egen seng. Kan man bli lei av å tusle ut på balkongen og se rett inn i Mont Blancs nordside? Men dagen var kort, og programmet tett. Frokost med en av dalens fotografer, innom Footworks, pakke om baggene og den vanskelige lunchen med Tomas' kjæreste. Og så neste fly videre nordover. Dagbladet ringte et minutt etter at jeg skrudde på telefonen, i ankomsthallen stod hele familien og ventet. I dag var det dåpen til slektas siste stålthet - lille Kristian. Godt å ha så mye mennesker rundt seg med en gang. Men tiden kommer vel fort, når klesvasken er ren, mors kjøttboller fortært, og tiden moden for å takke for gjestfriheten for denne gang. En tid når timene foran laptoppen blir lange. Tormod Mage ned for telling29.mai.2006 @ 11:18
 Pillene triller fort i Kathmandu om dagen. Foto: Tormod Granheim. Så skjedde det igjen. Vi spiste noe vi aldri skulle ha satt tennene i. Og måtte ta telling. Vi lærte senere at Nepal er et av verdens værste land for mageproblemer. Legen kom til hotellet i går. Klappet oss litt på magene våre, gav en remse piller til Fredrik og noen poser mystisk pulver til meg. Det hjalp. Vi står på bena nå. Tynnere enn noen gang før. Med et nytt fokus på mat. Men uten apetitt. hilsen sulten Tormod Ambassadelunch26.mai.2006 @ 12:08
 Tormod på vei inn til Norges ambassade i Nepal. Foto: Tshering P. Bothe. Det er en fattig trøst, selvfølgelig, men for Fredrik, meg og mange andre er det viktig at vi kan lære så mye som mulig av det som har skjedd den siste tiden. Derfor satte vi oss ned på den norske ambassaden i Kathmandu og gikk gjennom hva som hadde skjedd, og hvem som hadde gjort hva. Det var flott å bli tatt i mot av mennesker med genuin interesse for å ta vare på eventuelle nordmenn - og skandinaver, i trøbbel i utlandet. Rapporter vil bli sendt fra Sveriges ambassade i Beijing til Norges ambassade i Kathmandu og andre mottagere. En læringsprosses er startet som vil kunne redde liv i fremtiden. Jeg vil også takke alle dere som sender mailer, poster kommentarer eller ringer oss her i Kathmandu. Det hjelper å føle støtte fra kjente som ukjente i denne vanskelige tiden. Tormod Fokus på mat25.mai.2006 @ 09:02
 Legg merke til lengden på skjegget. Tormod har tenkt på mat lenge, nå. Foto: Tshering Palde Bothe. Noen ganger har jeg vært så heldig å få være med på jr.-landslagets utfortreninger på Kvitfjell. Dagen etter Worldcupen, når bakken er isete, rask og hard vi stått der, ved startbua. En broket gjeng i fartsdresser, mest opptatt av å pshyce hverandre ned. For at "konkurrentene" skulle havne på innerski eller få en litt kortere glifase foran Rossispranget og tape verdifulle hundredeler. Men etter at hierarkiet virket avklart kunne vi prate om andre ting. Fart, spenning og trening. Det var da jeg lærte det: At kroppen har lettere for å bygge muskler av fett enn proteinshake og bananer. Når disse gutta skadet seg hev de seg ned på sofaen og trykket i seg fetest mulig mat, som en forberedelse til første treningsøkt. En tur til Himalaya koster. På alle områder. Også for kroppen. Så nå er tiden moden for å ete. Mye. Vi er allerede i gang. Doble desserter og barsnack umiddelbart etterpå. Mellommåltider sniker seg inn mellom frokost og varmlunch. Vi forsøker å legge nødvendige møter til måltider. Som i dag da vi møtte Sveriges Generalkonsul. En hyggelig og forekommende mann som planla en større mottakelse i sin hage når vi kom triumferende tilbake fra toppen. Han kjente aldri Tomas, men så frem til å gjøre bekjentskapet, og feire Tomas, i disse dager. Sverige har ingen ambassadør i Nepal, men Tomas skulle gjøre en gjesteopptreden. Som landets representant. The main man. I stedet ringer telefonen hans uavbrutt gjennom lunchen, alle samtalene om samme emne. Formaliteter som skal ordnes slik at Tomas' reise kan ende i Sverige. Sent i går var vi i toppetasjen på Hotel Everest. Luftforsvaret liker seg i høyden. Vår nepalske agent som har koordinert hele ekspedisjonen og jobbet dag og natt med redningsaksjonen ville takke crewet på helikopteret. 16 personer måtte til for at fuglen skulle kunne fly. Samtalen pendlet uavbrutt mellom triumf og tragedie. Respekten var gjensidig mellom alle parter. Mekanikere som hadde jobbet så hardt. Offiserer som hadde jobbet overtid. Sherpaene som ikke hadde spart på bjørnekreftene sine. Flyverne som nettopp hadde satt ny høyderekord for landing med Kazan MI-17 MV-5, bare to hundre høydemeter lavere enn den berømte landingen inne i The Western Cwm i 96. - Det er bare jobben vår, var deres typiske, kontakte svar. Og en ensom norsk skikjører med skarpe stålkanter, søvnløse netter og den første skituren ned Everest nordside bak seg. Triumfen. Som føles så tom. Tormod Syv uker i Tibet24.mai.2006 @ 13:52
 Fredrik og Tormod i Kathmandu. Foto: Fredrik Schenholm Fredrik og jeg kom sent i går kveld frem til Kathmandu. Etter en jeeptur av vanlig standard. Ja, vi punkterte selvfølgelig underveis, men kun èn gang - og vi hadde to reservejul, så det var harmløst. Det var godt å forlate Everest nå, godt å sove i en seng for første gang på så lang tid. Hendelsen kommer til å være med oss for alltid, men det var godt å endelig kunne legge noen kilometer mellom oss og Everest' Nordside, som vi har stirret inn i dag ut og dag inn. På veien ut, fortalte Tshering sjåføren at jeg hadde kjørt ned Nordsiden på ski. Sjåføren spurte da om jeg hadde savnet Mamma og Pappa underveis. Et kontrollspørsmål. Jeg sa at jeg ikke hadde savnet dem mer enn vanlig. At jeg hadde hatt nok å tenke på. Han slo dermed fast at jeg var en veldig modig mann. Og lurte på å om jeg ville ta med en av døtrene hans på en date. Den eldste var 17... Utstyret vårt er dog fortsatt i ABC på 6400 meters høyde. Gjennom den siste tiden har vi ikke hatt tanke for å planlegge, eller ta vare på oss selv. Nå har vi tatt grep, og regner med at yaktransport er klar i morgen, og transport over land tilbake til Kathmandu dagen etter. Så fort vi har tingene våre her på Summit hotel booker vi om bilettene, pakker om utstyret, sender det hjemmover og så kan vi endelig synke tilbake i flysetene, og forsøke å glede oss til den norske sommeren, og se frem til lille Kristians barnedåp. Klokkene går ikke i takt i Nepal og Kina. Derfor velger mange klatrere å bære den nepalske tiden på sine håndledd, når de er i Tibet - det er jo egentlig den lokale tiden. På dette punktet var Tomas veldig klar: Om vi kjørte Beijingtid under ekspedisjonen ville det være lettere å stå tidligere opp og få mer ut av dagene. Jeg tror de som utretter mye har en ting felles, de liker rett å slett å stå opp tidlig. Så da vi sent i går kveld kom til hotellet stilte jeg klokken tilbake, det var bare et problem: Fredrik visste ikke om det. Dermed så han på min klokke på nattbordet da han våknet og før jeg visste ordet av det så ble det ikke til at vi sov til langt på dag og hentet oss inn igjen. Vi stod opp i grålysningen, og jeg tenkte. "Oi - mørkt, mye smog over Kathmandu i dag, ja. Først etter frokosten, når vi satt med hver vår kaffe i henden og planla resten av dagen skjønte vi det. Forretningsfolk begynte å komme inn til frokosten, før dagens første møter. Vi kan utrette mye i dag, men hva? Den mest kjente besøkeren i Tibet er vel kanskje Heinrich Harrer, som spanderte syv år i det forbudte riket, og ble venn og mentor for ingen ringere enn den 14. Dalai Lama. For oss var syv uker i landet på verdens tak mer enn nok. Namasté -Tormod En fugl ved Everest fot22.mai.2006 @ 09:43
 Helikopteret kom, i dag. Dagen opprant med fantastisk flyvær. Jeg følte på meg at det ville komme. Skyggene lå lange over Base Camp da jeg ikke lengre holdt ut å ligge i soveposen. Jeg måtte ut og vurdere sjansene for å se en fugl i BC. Himmelen var blass, men klar. Ikke en sky å se. Ingen vind, bare en mild trekk ned fra Roungbukdalen. Så kom den gode telefonen. Fuglen var i luften. Tomas ville få en verdig reise hjem. Det er godt å slippe å måtte sette ord på alternativet. MI-17 er en stor grønn fugl. To piloter på oksygen, satte den ned i BC ca kl 9 lokal tid. Ut hoppet to assistenter med noen hundre liter drivstoff på plastkanner. Sammen refuela vi fuglen, og sammen med Tshering fløy jeg og crewet på fire inn til stedet der Tomas lå, på grensen mellom is og snø. Landingen var imponerende utført i steinrøysa ved siden av Rongbukbreen. Fire stykker løftet vi Tomas ombord og dermed vil han snart være i hendene på Sveriges konsul i Kathmandu, som samarbeider med Sveriges ambassade i New Dehli. Vårt ansvar er over. Nå er bare følelsene er tilbake. Savn og tomhet. Vi har ikke vært alene til å oppnå det lille vi har oppnådd i en vanskelig situasjon. Jeg vil takke den britiske hærens ekspedisjon for uselvisk hjelp under hele perioden, Mathias og hans crew i Beijing, Christian og Daniel i Gjøteborg, Vivi, PGHM, ENSA og The Alp Centre i Chamonix, Joost i California, Kjersti og Peter i Stockholm, Martin, Olof, Tshering, Lamba, Russel, Pemba og Mr. Lee i Everest Base Camp, Christian og Bjørn i Oslo og sist men ikke minst Tomas familie i Borås. Og alle dere andre som har bidratt med smått og stort. Tormod og Fredrik, E-BC "Vem driver frågan?"21.mai.2006 @ 18:02
 Tormod kommuniserer innover Rongbukbreen. Foto: TormodGranheim.com. Det har vært en ny vanskelig dag i Tibet. Etter at vi fant Tomas' kropp sent i går kveld har ikke telefonen stått stille. Og jeg våger ikke annet enn å sove ved siden av telefonen - det kan være viktig. Under en av de mange samtalene med Sverige undret jeg meg over hvorfor to av Tomas' venner i Gjøteborg er så sentrale i arbeidet med flytillatelsen vi så gjerne ønsket oss. De kunne fortelle at de hadde spurt svensk UD "Vem driver frågan?" Svaret hadde vært at ingen "driver frågan". De bestemte seg der og da for å gjøre det selv. Med den samme arbeidskapasiteten jeg alltid beundret hos Tomas, skiller de ikke mellom dag og natt. De jobber 24/7. Med flytillatelsen sikret, kaster de seg over nye utfordringer. Vi har fortsatt en lang vei å gå sammen. Men det er på sin plass å berømme enkeltindivider. Særlig på den svenske ambassaden i Beijing. Uten deres innsats ville vi neppe fått til det vi har klart: Den første redningsaksjonen på tibetansk jord som tar helikopter i bruk. Vi vet nå at et helikopter ikke kan redde Tomas liv, men denne aksjonen kan skape presedens og åpne for å redde liv i fremtiden, takket være effektiviteten helikopter gir. Om bare ikke søknadsprosessen behøver å ta strekke seg inn i evigheten. Det var ikke flyvær i dag, men vi krysser fingrene for morgendagen. Helikopteret, en MI 17, står stand-by i Lukla, 40 minutter fra Everest. Forhåpentligvis kommer det inn hit ved det første dagslyset. Plan-B er en evakuering over land, men de tibetanske bærerne CMA sendte ut var desverre en veik gjeng, mest opptatt av å forsøke å selge crewet forfalskede Xee-stener, glassperler og annet juggel. Vi kommer til å forsterke Plan-B ytterligere i morgen. Risken er at monsunen som er i anmarsj hindrer flyvningen. Det finnes mange små og store hjelpere rundt omkring i hele verden jeg ikke har nevnt i min korte tekst. Til dere vil jeg si at hjelpen er uendelig velkommen. Og til alle dere som sender mailer, sms eller skriver kommentarer i bloggen. Jeg har ikke kapasitet til å svare så mange av dere. Men dere skal vite at det dere skriver er meg til hjelp. Ja, bortsett fra dere som mener at barn skal ha hjelm på når de sitter i sandkassen, og at alt annet enn (klassisk) langrenn burde være forbudte sporter. Til dere vil jeg bare si en ting: Les boka "Animal Farm" - alle kan ikke være like. Fra EBC, Tormod. Den umulige jobben20.mai.2006 @ 07:54
 Tormod i BC. Foto: Fredrik Schenholm. De siste dagene har vært de vanskligste i livet mitt. Uten sammenligning. Da jeg nådde toppen av Everest morgenen 16. mai, sammen med min trofaste følgesvenn, Tomas Olsson, var det en drøm som gikk i oppfyllelse. En drøm som skulle utvikle seg til et mareritt, da Tomas knakk skia på over 8600 meters høyde. Ulykken skjedde da vi måtte rapellere over et klippebånd på 8500. Ingen is, og kompakt fjell tvang oss til å fire av et feste i snø. Etter 30 meter, og skjult bak et krøn forsvinner Tomas, sammen med tauet han henger i. Tåke i couloiren skjuler fallet. Mine rop forblir ubesvart. Ingen lyd. Ingen ting. Jeg våger ikke annet enn å klatre ned klippen med øks og stegjern, skia på sekken. Når jeg kjører nedover finner jeg Tomas' øks, staver og enkelte andre ting. Det er ingen spor i snøen som indikerer at han har forsøkt å bremse fallet. Trolig slo han seg bevistløs veldig tidlig. Jeg traverserer ut til Nordyggen og følger denne ned til Nordskaret der jeg møter fotografen og våre to sherpaer som har fulgt oss på hele ekspedisjonen. Derfra tar jeg meg til ABC, og deretter BC. Jeg kommer rett inn i et møte som Fredrik allerede har startet med CMA - det kinesiske klatreforbundet, der vi diskuterer mulighetene for å lete etter Tomas. Resten av kvelden og siden den tid har jeg sittet foran laptopper og satelittelefoner og forsøkt å koordinere en leteaksjon. Det er en umulig jobb, men noen må gjøre den. Og denne gangen er jeg en av dem. Kjente og ukjente har tatt kontakt og uttrykt sin støtte, noe som varmer i en fryktelig vanskelig situasjon. I Kathmandu står nå et ribbet helikopter stand-by og venter på en kinesisk flytillatelse. Norske piloter jeg har vært i kontakt med bekrefter at helikoptertypen fungerer bra opp til høyden vi ønsker å operere på, opp mot 6500 meter. Dette handler mer om diplomati enn noe annet og svensk UD er involvert. Det som overrasker meg er svenskenes tilsynelatende mangel på rutiner når ting går dårlig for svensker i utlandet. Når de spør meg om råd for å organisere sin egen virksomhet er det lett å bli svar skyldig. Alt jeg vil er å bidra i en aksjon, men det utvikler seg til at jeg føler jeg må ta ansvaret for Tibet selv. Venner av Tomas over hele verden presser på for å få til en bra redningsaksjon. Svensk UD på sin side har bidratt med en ringerunde til forsikringsselskap og sponsorer for å hente finansiering. Og passe på at de slipper å betale noe selv. Jeg har fått en rekke henvendelser og bekreftelser fra sponsorer, forsikringsselsap og privatpersoner om at penger ikke er problemet. Fri Flyt har tatt initsiativet til et fond som skal bidra til letingen. De neste dagene vil vise hva det kinesiske byråkratiet velger å gjøre. Uvissheten omkring flyvningen er dog så stor at jeg kommer til å sende inn en gruppe bestående av våre to sherpaer og tre svenske klatrere. Vi beregner å bruke to til tre dager på letingen. En britisk militær ekspedisjon kommer til å hjelpe oss underveis med logistikken som gjør at vi kan bevege oss lettere og raskere. Nyheter omkring flyvningen vil avgjøre om jeg selv blir mer eller venter inn helikopteret i BC. Alle klatrernes tanker går til Tomas' nærmeste og har gjort det siden midt på dagen den sjebnesvangre 16. mai. Tormod Granheim og Fredrik Schenholm, Everest Base Camp "Time won't wait for no-one, when God calls you gotta go home" Alene i Base Camp12.mai.2006 @ 15:08
 Tormod paa den vanlige veien ned fra Nordskaret. Det er bare aa hoppe. Bildet er fra aklimatiseringsfasen av turen. Naa er han ikke saa hoey i hatten. Foto: Fredrik Schenholm. Etter at optimismen vendte tilbake i gaar, har dagen i dag ikke vaert noe fin. Magen volder fortsatt problemer. Jeg har vaert slapp og kvalm i hele dag. Planen var aa starte aa gaa mot toppen i dag, men det var helt urealistisk. Har begynt aa ete medisiner, som jeg haaper tar knekken pa hva det naa er som skaper problemene. Drakk til og med to liter av WHO's mix for dehydrerte barn i fattige land. Tomas og Fredrik gikk fra BC i dag etter lunch, saa jeg er alene med problemene. Nesten alle klatrere er hoeyt paa fjellet i paavente av et vaervindu som er ventet snart. Jeg krysser derfor fingrene og haaper jeg kan ta dem igjen hoeyere paa fjellet. I morgen kanskje? Kroppen min er heldigvis ikke saann bygd at kiloene renner av. Det lille fettet jeg tok med fra Europa er kanskje borte, men noe stort vekttap er det ikke snakk om. Forskjellen mellom en tur tvers over Antarktis og en tur til Himalaya er at man ikke trenger aa ete halvparten av maten foer avreise. Vi gaar mer paa karbohydrater og mindre paa kilovis med underhudsfett. Derfor tror jeg at jeg kan vaere sterk og rask igjen saa fort magen er under kontroll. Med fingre i kryss, Tormod. Gutta haiker langsetter den tibetanske landeveien11.mai.2006 @ 12:03
 Tormod og Fredrik paa vei inn til Zegar, bakpaa en motorsykkel/lastebil/traktor-ting. Ingenting er som aa se et land fra planet paa en pickup! Eller lignende. Foto: Fredrik Schenholm. Ny vinkel på skikjøringa11.mai.2006 @ 11:58
 Tormod og skia hans. Som Petter og Imprezaen. I alle fall i Tormods verden. Men hvor er alle mekanikerene? Foto: Fredrik Schenholm. (Bildet ble tatt foer skjegget ble tatt) Etter turen fra Nordskaret ned til den sentrale Rongbukbreen kjørte vi over en hel del is, og det fikk meg til å tenke. Det burde jo hete seg i fjellvettreglene at det ikke er noen skam å ha kvasskant på skia. Derfor satte jeg kantene på skia til sylskarpe 87 grader. Noen graders forskjell høres kanskje ikke mye ut, men det er enorm forskjell. Litt som å bytte til stivere dempere på bilen, sette stabstag oppå der og avslutte med mer felg og mindre gummi. Man kommer nærmere underlaget. Har du sittet bak rattet på en Vestlandsvei eller i sofaen foran TV'n under WRC skjønner du akkurat hva jeg mener. Eller, om du har skrenset ned Hemsedalsløpa på rusten kanter - og lurt på hva dette ordet carving betyr? Tyngdekraften er vår motor. Og den er sterk. Derfor er det viktig å ha muligheten til å bremse litt underveis. Et annet aspekt er det mentale overtaket jeg har nå. Etter å ha skrenset rundt på stadig rundere kanter, som i utgangspunktet var en fabrikkslipt greie, preget av breis, møte med stein og livet i ørkenen, er jeg nå i en annen liga. Med det mentale overtaket. Når været er rett, er jeg klar for å spille "hardball". Legger ved noen ekstra bilder i dag, det ble lite materiale fra Zegar da jeg ble syk. Er paa bedringens vei, men forstatt svak i kroppen. Tormod 'Turbo' Granheim Hos skomakeren11.mai.2006 @ 11:39
 Tormod venter paa skomakeren i Zegar. En fire - fem kroner kostet det. Pr sko. Tror aldri de skoa kommer tilbake fra Asia. Men de trengs for et par turer til, frem til sneen paa Everest. Foto: Fredrik Schenholm. Hva har skjedd i det siste11.mai.2006 @ 07:12
 Først vil jeg gratulere Jarle Traa som første nordmann helt til topps på Shisha Pangma. En fin prestasjon fra en sterk og trivelig klatrer. I det jeg hadde skrevet min siste oppdatering i bloggen min, på en dodgy internettkafe, oppå et aggregat uten lyddempning, i den støvete byen Zegar, frøs maskinen og alt gikk tapt. Det neste som skjedde var at jeg fikk grådig vondt i magen og var nådeløst lenket til toalettet. Jeg lå som en reke i senga avløst av hyppige og fullstendige tømminger av innholdet i kroppen. Ute av stand til å ta til meg næring eller væske. Jeg har reist langt og sett mye, men aldri har jeg vært i nærheten av så syk, på mine turer utenfor allfarvei. Planen var enkel: Reise ned for å bygge seg opp. Tre netter i seng. Slik gikk det ikke. Vi kjørte 150 km for å tape rundt en 1000 høydemeter. Veiene var minst "Rally Mexico"-standard, mens magen gikk dit pepper'n gror. Som en skygge av meg selv stod jeg opp i dag. Jeg klarte nesten ikke stå på bena, men satte meg likevel i Landcruiseren. Mitt livs verste biltur stod for tur - men tanken på å bli alene igjen på hotellet med de vonde minnene var enda mindre fristende. Jeg ville tilbake til BC og få kontroll over maten igjen. Siden sist jeg skrev noen linjer i bloggen min har det skjedd mye. Det har vært noen av de mest spennende dagene i livet mitt. Veien opp til ABC gikk lett, når tiden var moden for å reise opp i høyden. Derfra klatret vi først en tur til Nordskaret for akklimatisering, og kjørte samme vei ned igjen på ski. Terrenget var mektig, bratt og fint. Underlaget en blanding av is og tynn snø, så jeg skjønner godt at det var første gang en nordmann setter spor på denne fjellsiden, så vidt jeg vet. Deretter samlet vi krefter en dag i ABC før vi flyttet opp til Nordskaret og klatret til 7500 meters høyde, vårt høyeste punkt på turen så langt. Hvor ofte hører man ikke om hvor bratte bakker er, hvor kalde vintre det er, eller hvor hardt det kan blåse på visse steder. Min erfaring er at som som regel er temmelig overdrevet - og hvis jeg har hørt det er bratt så blir jeg skuffet etterpå - når det er slakt. Everest Nordrygg er kjent som et forblåst sted - og det er ingen overdrivelse. Da Tomas og jeg klatret oppover, med skia på sekken, hadde jeg ikke noe annet valg enn å sette mp3-spilleren på max power. Det hørtes ut som vi var på dekket av et hangarskip der kapteinen var i full gang med å lære noen en lekse. Takket være Bergans geniale dun heldress var ikke varmen noe problem, men vel oppe turte jeg rett og slett ikke legge skia på bakken for å tråkke i bindingene, av frykt for at de skulle starte å fly, og forsvinne for alltid. Så da ble det å bære skia tilbake til Nordskaret, en av de største skuffelsene på turen, så langt. Derfra kjørte vi tilbake til ABC og skjøt litt video fra hjelmkameraene våre underveis. Etter litt mer hvile var tiden moden for å sjekke ut Nordsiden enda nærmere. Etter enda en natt i skaret, 7070 moh, droppet vi inn i fjellsidens høyre kant. Raskt traverserte vi mot venstre, mot hjertet av fjellsiden. Alpin is på en steinrygg stoppet fremdriften, etter å ha pirket litt i isen med øksene våre bestemte vi oss for å sikte på en forsenkning i terrenget der det var litt mer snø oppå isen som dominerte hele fjellsiden. Jeg følte meg sterk, på vei nedover. Vi tegnet store svinger nedover den bratte snøen, men holdt likevel en del igjen. Man vil liksom ikke ramle. Etterhvert som vi tapte høyde lukket fjellene seg rundt oss som et amfi. På vår høyre side 7583 meter høye Changste, over oss reiser Everest seg inn i himmelen. Til venstre strekker Everest' skulder seg kilometerlangt mot fjellpasset Lho La. Foran oss står fjellet Pumori (7165m) som et tårn, på grensen mellom Tibet og Nepal. Og ikke langt unna reiser Cho Oyu seg, der vi stod på toppen høsten 2004, 8201 over havet. Under oss venter et kaos av bresprekker. Vi har speidet på dette området nedenfra, fra Nordskaret og fra ryggen som strekker seg mot 7500 meter og videre mot himmelen. Vi tror vi har en løsning. Likevel har vi tatt med mer sikringsutstyr enn vi pleier å ha med på breskiturer. Setter vi oss fast her kunne vi like gjerne vært på månen. Vi må løse egne problemer. For å gjøre en lang historie kort: Det løste seg greit for oss. Våre vurderinger var riktige. Det var en vei av snø mellom de voldsomme bresprekkene i bunnen av den sentrale Rongbukbreen. Dermed var det bare å rusle ut de to milene langsetter breen, på en "sti" som kunne passe som opptaksprøve for marinejegere. Tomas hadde underveis fått problemer med føttene, så det ble slik at jeg tok halve vekta av sekken hans gjennom "marinejegernes opptaksprøve". Vel fremme kunne vi feire at Foto-Fredrik ble 28 år, men festen ble kort. Vi var alle utrolig slitne, selv sov jeg 12 timer den natten. Kommer snart tilbake med ferskt påfyll fra eventyret. Tormod PS: Været på Everest er i øyeblikket rundt 100 km/t vind på toppen, noe som gjør sykdommen et hakk mer levelig. Grattis Katrine og Hallvard26.apr.2006 @ 07:49
I dag fikk jeg en hyggelig nyhet hjemmefra. Broren min Hallvard og hans vakre kvinne, Katrine, har fått en liten gutt.
Kristian heter han og gråt da han kom til verden. Rosa og skrukkete, men akk så vakker var han. En liten sjarmør, som flørtet med jordmoren etter at han fikk trukket pusten... Den skal tidlig krøkes, sies det, som god krok skal bli. Jeg får bruke dagen på å pønske ut en bra julegave til min første nevø. Valget står mellom tursekk og slalåmski. De lager jo ikke isøkser for den aldersgruppen;( C-ya, Onkel-T. PS: For dere som lurer på hva vi driver med her på verdens høyeste fjell: I dag går vi opp mot ABC, Advanced Base Camp, som er en godt utstyrt leir vi vil etablere 6400 meter over havet, 700 meter under Nordskaret (7070 moh). Regner med å ta det med ro og bruke to dager på veien opp til ABC. Har allerede sendt mesteparten av utstyret vårt + FotoFredrik i forveien, mens vi speidet på Nordsiden fra dypet av den sentrale Rongbukbreen. Vi regner med å fungere bra på seks og et halvt tusen, så det blir trolig ikke lang tid før vi tar oss opp til Nordskaret og bikker den neste magiske grensen: 7000 meter. Fra Nordskaret vil vi sondere Nordsiden videre, i jakten på flere svar på en av Himalayas aller siste gåter: Skikjøring på Everest' Nordside. Deretter er vi, forhåpentligvis, sterke, raske og stapp fulle av hemoglobiner, de der sentrale delene av de røde blodlegemene, som gjør oss i stand til å frakte oksygen i bøtter og spann rundt i kroppen. Og da er tiden moden for et støt over 7500, kanskje 8000 meter - den siste, viktige, akklimatiseringsturen. Der har dere det: Planen. Om alt går etter planen er vi dermed ferdig akklimatisert, og kan vende tilbake til BC. Planen dikterer deretter en liten ferie til den lille byen Zegar (aka New Tingri), som ligger så lavt som 4300 meter over havet. Her vil vi bruke noen dager for å samle krefter, før vi får et værvindu og støter mot toppen. Vi regner med å være i og over ABC en uke til ti dagers tid. Kommunikasjon kan bli vrient i denne perioden ettersom harddisker trives dårlig desto høyere over havet de kommer. Av tre laptop-er vi har tatt med til BC er det kun to som virker, og da ikke kontinuerlig, men i rykk og napp. Å ta med en laptop til ABC føler vi er for risky. Det er bedre med et hull i kommunikasjonen, enn potensielt aldri mer... Jeg vil prøve å rapportere videre fremdrift til Nettavisen pr. telefon den kommende tiden. Regn med lang svartid på e-mail. Onkel-T. Men jeg frykter at jeg ligner mer på en viss Ragge Tøndel før eventyret kommer til sin "snipp, snapp, snute". Om ikke vår kjære Liaison offiser (& Gentleman), Mr. Lee, klarer å skaffe en ny og bedre maskin. Han er på saken. C-ya, Tormod-Rødskjegg Speidertur inn sentrale Rongbukbreen25.apr.2006 @ 12:46
 Tormod Granheim and The Theatre of Dreams. Personal dreams... Foto: Tomas Olsson. Lett er rett, heter det i fjellvettreglene. Kanskje ikke i de ni reglene som distribueres hver påske, men i reglene klatrere følger. Noen klatrere i alle fall. For eksempel Tomas Olsson og Tormod selv. Da vi gikk inn langsetter den sentrale Rongbukbreen fulgte vi i fotsporene til de første utforskerene av Everest. Tidlig mellomkrigstid. Mallory, The British Alpin Club. Royal Geograpic Society. Den britiske hær, stasjonert i India, men uten trusselbilde. På jakt etter nye utfordringer. Nordpolen er nådd (tror man), og Sydpolen. Erobret av vår egen Amundsen. Ikke lengre en hvit flekk på kartet. Tiden er moden for den tredje pol - Mount Everest. Flere ekspedisjoner fulgte, og de to første mente sjansene var best for å nå toppen via den sentrale Rongbukbreen. Det skulle vise seg temmelig langt fra sannheten. Til dags dato har mindre enn 30 klatrere toppet ut etter å ha klatret Nordsiden fra bunnen og opp. De mest kjente, Tom Hornbein og Willie Unsoeld, var de første opp nordsiden via en renne som siden har vært kjent som Hornbein Couloiren. I 94' snudde et norsk lag temmelig lavt på denne siden av fjellet. Jeg vet ikke om det har vært nordmenn her siden? Veien inn til foten av Nordsiden er ikke bare en lek. Det er også steinrøys, sand, leire, morene og isbre. Evig bølgende. For det meste dekket av 30 - 50 cm fersk snø. Vi valgte joggesko. Lett ER rett! Rundt fire mil rundtur, høres ikke så skremmende ut, kanskje. For to dager siden gikk vi inn til et sted kjent som Tinnaman Camp, et leirsted brukt av britene på 20-tallet. Også i år er det briter her. Den britiske hæren forsøker seg på Nordsiden i en stil som ikke kan beskrives som annet enn Bonington-isk. Mer enn 20 klatrere, fulgt av et stort filmteam, og mindre sattelitt-ekspedisjoner + besøk av sponsorer og venner blir til et helt lite felttog. Vi fant raskt tonen. Det virket som halvparten av britene brukte mesteparten av tiden i dronningens klær på ski i Norge. De tok oss inn i varmen og bød oss mat og drikke. Jeg spurte ikke så mye om hva den andre halvdelen av britene drev med når de ikke klatret fjell. Tipper de hjelper Bush'ern med noe forefallende arbeid et sted det er hett. I går var vi oppe to - tre timer før soloppgang. Det var en vakker morgen. Tåke drev i dalene under oss, og solen farget navnløse topper gule. En del av meg angret på at jeg ikke fulgte bedre med i norsktimene (der fikk dere noe å tenke på, dere yngre lesere!) poeten i meg våknet denne tidlige morgenen. Og lette etter ord for å beskrive inntrykkene. På den andre siden var ikke magen helt bra. Jeg gikk gjennom det vakre eventyret lut i ryggen, bøyd forover som en reke. Etter noen besøk bak noen store stener kunne jeg endelig gå som en mann, rask og rett i ryggen. Gjennom fjellpasset Lho La kunne jeg nyte synet av Nuptse inne i Nepal. Fire timer brukte vi til vi stod under fjellet Changtse, rundt 6000 meter over havet. Tiden var moden for å gå inn på selve breen. En times arbeid tok oss inn til foten av den franske pilaren - en del av Everest' Vestrygg. Vi rigget opp telelinser og kikkerten. Og noen bokser britiske sardiner, smuglet ned i våre Berganssekker av en søt jente i grønne klær. Vi var klare for å speide på Nordsiden - vår drøms teater. Sardinene fikk raskt ben å gå på. Everest' Nordside var tyngre å fordøye. Fra bunnen av Nordsiden kunne vi se opp mot 8000 meters høyde. Videre oppover er den store Couloiren vi vil kjøre skjult av et klippefremspring. Det tydeligste landemerket en enorm isvegg på 7400 meters høyde. Under denne er det flere muligheter, men store isflekker er synlige både her og der. Nordsiden er litt som et amfi. Slakere ute ved Nordryggen som leder opp fra Nordskaret. Dvs ca 35 grader. En steinrøys skiller renna fra ryggen, denne steinrøysa blir gradvis brattere lengre inn i selve fjellveggen. Til vår venstre for isveggen, som kanskje er vanskelig å se når man kommer ovenfra, stod det en svært markert stein, reist som en bauta. Denne kommer til å være et nøkkelmerke når vi forsøker å finne veien ned fjellsiden. Lurt å svinge mot høyre her. Skikjørers høyre. Det var vrient å se den absolutte bunnen av veggen, men britene vil vise oss noen bilder tatt fra oppe på skulderen, som kan fungere som et kart ut av kaoset av bresprekker som venter oss om vi kjører mot den sentrale Rongbukbreen. En annen mulighet er å holde mer mot høyre og ende opp på den østre Rongbukbreen. Tomas og jeg er enige om at vi vil researche spørsmålet videre de neste 10 dagene, samtidig som vi akklimatisere oss videre. Veien ut igjen var ikke så mye lettere, alt i alt var det mer nedover enn oppover, men med så mange små bakker vi måtte opp, på vei ned, mister man perspektivet. Magen var på bedringens vei, så vi trengte ikke stort mer enn 6 timer tilbake til BC, som vi nådde en halv time etter solnedgang. En lang dag, men uten sammenligning den mest spennende så langt på turen. Speiderhilsen - Tormod ps: Tar gjerne turen til Hemsedal Filmfestival, Cato. Jeg har mine aner minutter lengre nedi dalen, vet du. pps: Renate, om du tar turen helt inn, vi holder til paa venstre side av den enorme grussletta som er BC. Mellom tyrkerne og kineserne. Om vi er her kan jeg by paa en god kopp sherpa-te:) Foerst i Nordskaret19.apr.2006 @ 16:02
 Et ensomt Berganstelt i Nordskaret, 7070 moh. Foto: Tshering Palde. Utaalmodighet er en dyd. Mens vi gutta har klatret og kjoert ski rundt Base Camp har vaar filmfotograf med assisten, Tshering og Lamba, vaert litt hoeyere paa fjellet. 7070 meter oppe for aa vaere presis. De mange ekspedisjonene som alle har samme maal, aa klatre til topps pa Everest, "booker" teltplasser, men det blir med det. Vi har full tillit til at teltet Tomas og jeg utviklet sammen med Bergans da vi kjoerte ski fra Cho Oyu (8201 moh) i 2004, taaler mer enn litt ruskevaer. At det mindre enn to kilo tunge teltet duger i full storm har vi erfart mange ganger. Derfor satte vi det opp, og der kommer det til aa staa til vi reiser hjem. Naa er heldigvis ruskevaeret som har ligget over Everest i ferd med aa slippe taket. Det blir spennende a se hva de neste dagene bringer. Og om sneen som har falt klistrer seg paa fjellet eller blaaser bort. Og sist, men ikke minst: Kjaere Kaare Granheim. Gratulerer med dagen. Din stoette har jeg alltid med meg til verdens alle hjoerner. Kanskje kan jeg vaere litt naermere naar du blir 61? Bursdagsklem til Pappa - Tormod Uvaer over Everest18.apr.2006 @ 10:52
I natt startet det. Uvaeret. Det blaaser jevnt og sne laver ned.
Vi holder oss i teltene vaare, og det er langt mellom de gode oyeblikkene. Dagens hoyedepunkt var en prat med Randi Skaug og crewet i God morgen Norge. Randi er en av de faa Himalayaklatrerne i Norge som har klart aa sette seg inn i min situasjon som storfjellsskikjoerer. Hun gav meg mange raad foer jeg reiste og det var trivelig aa snakke litt norsk igjen. Med blandingsforholdet 2:1 Sverige: Norge blir det jo til at jeg maa prate svorsk for at Tomas og Fredrik skal skjoenne hva jeg har paa hjertet. Det er litt kjedelig aa henge i teltet hele dagen, men ettersom jeg deler telt med en stor termos te maa jeg ut og moete elementene med jevne mellomrom... Hver tur ut gir meg oekt tro paa prosjektet vaart. Naa klistrer det seg bra med sne hoeyt paa fjellet:) Tormod Med ski over 6000 meter17.apr.2006 @ 13:23
 Tormod og Tomas med en blanding av sne og is under skia. Foto: Fredrik Schenholm. I gaar gikk vi oss en tur godt over 6000 meter over havet og havnet paa denne fine blandingen av sne og is. Sola blinket i breisen, og det var god stemning i den lille gruppa. Som vanlig. Skarpe staalkanter var ikke saa dumt a ha... Det eneste skaaret i gleden var at det var fryktelig langt aa gaa over moreneavsetninger (aka scree). Saerlig nedover merket vi det alle i knaerne, og turen tok hele dagen. Vi var ikke tilbake til BC foer sola gikk ned. I morgen er planen aa klatre mot, og helst bikke 6500 meter. Vi tar med en sat-tel, for aa ta en prat med God morgen Norge underveis. Jeg er ikke noe utpreget a-menneske, men med 6 timers tidsforskjell tror jeg det kommer til aa gaa fint aa vaere med paa morgen-TV. Datautstyret vaart sliter litt med hoeyden, og vi har i oyeblikket to maskiner fordelt paa tre personer. Derfor maa dere ta til takke med litt daarlig bokstavering i noen av bloggene mine. C-ya, paa TV 2 18.4. - 08:40 - Tormod Aktiv hvile, og den foerste magiske grensen15.apr.2006 @ 12:47
 Tormod klatrer en liten sten. Om ikke lenge vil han klatre et stort fjell. Det stoerste av dem alle. Tomas "spotter". Foto: Fredrik Schenholm. I gaar bikket jeg en liten, men magisk grense: 6000 meter. Vi klatrer etter prinsippet om aa klatre hoyt,men sove lavt. Kroppen trenger tid for aa vende seg til hoyden. Lang tid. Turen gikk opp en scree-bakke vest for BC. Jeg folte meg sterk, det lover bra for fremtiden. I dag var tiden moden for aa hvile. Men bedre enn aa sitte aa lese bok og dikke te dagen lang er en liten tur ut for aa bouldre - klatre paa smaa og store stener breen har lagt fra seg paa moreenen. Litt bok blir det likevel. Etterpaa. Leser for tiden boka "Ghosts of Everest, om en ekspedisjon som fant Mallory naer 8000 meter i 99'. Fasinerende lesning, som kaster mye lys over mysteriet: Var Mallory og Irvine paa toppen av Everest i 1924? Jeg velger aa ikke roepe mer... Tormod Ren som en blomst11.apr.2006 @ 16:19
 Tormod og Tomas. Som blomster etter renselsen. Foto: Fredrik Schenholm. Ingen buddister vil klatre mot toppen av et fjell uten en puja. En puja er en sermoni der klatrere og klatreutstyr velsignes, og man ber om hell og lykke på fjellet. Like viktig er det at man renses. Fjellet er en Guddom, Everest betyr Jordens Moderguddom på tibetansk. Nå vil fjellet oppleve oss som blomster som er på besøk. Det er kritisk at sermonien utføres etter alle kunstens regler. Hender det en ulykke på fjellet under ekspedisjonen vil alle buddister mene at det skyldes feil under sermonien. Om alt går bra er det selvfølgelig fordi sermonien er bra utført. Det gjelder bare å ikke "skitne seg til" i mellomtiden... Under stupaen, et steinalter bygd av kokken og hans hjelpere, brenner røkelse og god mat, vin og whisky settes frem. På toppen av stupaen reises bambuspinner, som feste for hundrevis av bønneflag som vil vokte over teltene våre så lenge vi er her. Det som er litt snedig er at hver gang et vindkast tvinger bønneflaggene til å blafre løsner en bønn fra flagget på sin vei til høyere makter. På den måten slipper den som satte opp flagget å sitte på kne og be dagen lang:) Langt og lenge sitter vi rundt stupaen, mens en av de lokale blar seg gjennom en tjukk bunke hellige skrifter som han sier frem, halvveis som en sang. Med jevne mellomrom kaster vi ris mot stupaen, men mesteparten flyr med vinden sånn at vi egentlig kaster risen på hverandre. Til slutt får alle en skvett whisky rett i hånden og dermed er jeg "Clean Lucky Turbo" (Tormod blir for vanskelig så det veksler mellom "Thor" og "Turbo"). Det var en fin sermoni, men ren eller ikke, jeg tror fjellvettreglene passer like bra her som hjemme. C-ya, "Clean Lucky Turbo" Endelig snø under skia10.apr.2006 @ 13:19
 Tormod Granheim foran Everest Nordside. Foto: Fredrik Schenholm. I går gikk vi en liten akklimatiseringstur noen hundre høydemeter over BC. Vi fikk en fin utsikt inn mot Everest Nordside, som er delvis skjult av to fortopper, den største 7500 meter høyde Chang Tche. Vi så også en hel del andre topper, flere av dem med snø på, og da kom ideen. Vi er jo skikjørere. Ikke bare vanlige klatrere. Derfor dro vi skia ut av skibaggen i dag morges, og tok de første svingene på foten av Mount Everest. Å stå på toppen av en bakke gir alltid ulike følelser. Mens Tomas og jeg stod der, på toppen av snøsiden, og tråkket i bindingene, kjente jeg forventingen bygge seg opp. I fire år har jeg drømt om å kjøre ski på Everest. Aldri har jeg vært nærmere. Det var deilig med snø under skia igjen, etter å ha reist gjennom det tibetanske høyplatået, som er en ørken av sand og stein. Utover dagen har vinden bygget seg opp mot over 50 km/t, som er relativt heftig vær. Vi kan jo bare lure på hvor hardt det blåser på toppen? C-ya, Tormod Everest Base Camp, men ikke uten problemer08.apr.2006 @ 17:03
 Med nytt dekk på bilen, og Everest i sikte, kan Tormod vise tommelen. Foto: Fredrik Schenholm. 75km på 5 timer = 15 km/t. Veien fra sivilisasjonens siste utpost, Tingri, til Base Camp står ikke tilbake for en etappe i den beryktede testen Paris - Dakar, men gjennomsnittsfarten vår er nok noe mer beskjeden. To kilometer utenfor Tingri svingte vi av grusveien vi fulgte og befant oss med ett på en enorm slette av sand og grus. Eventyret av en biltur kunne starte. Toyota Landcruiser er kjent som en seig arbeidhest, og har nærmest monopolsituasjon på det tibetanske høyplatået. Bilen har vunnet entusiaster verden over for sin blanding av komfort, pålitelighet og fremkommelighet utenfor allfarvei. I dag fikk vi en god idé om hvorfor det har blitt sånn. Bare et svakt hjulspor gjennom ørkenen fortalte oss at andre hadde kjørt den samme veien tidligere. Totalt fire biler i en karavane pisker opp skyer av tørr sand som driver i vinden. Det lønner seg å beholde vinduer stengte og luftinga på null. Likevel hoster og tygger vi sand fra tid til annen. Men det er bare en forsmak på problemene vi har i vente. En sjelden gang kjører vi gjennom små bosetninger med ti hus eller færre, men bilturen består for det meste av ødemark. Store morenerygger, islagte elver, og uendelig mye sand og grus. Midt blant to enorme sanddyner skjer det: En av bilene får sitt første sammenbrudd. Den tibetanske sjåføren åpner panseret og finner frem et veldig lite verktøyskrin. Etter ti minutter og noe jeg mistenker er ord som ikke finnes i tibetanske ordbøker sviver motoren igjen, og lettet kan vi fortsette gjennom ødemarken. Vi krysser en 100 meter bred islagt elv, bratte grusbakker og enkelte plasser har kinesiske arbeidmaur hugget ut en slags vei i bratte skråninger. Under oss buldrer vannmasser på sin fryktelig lange vei mot Stillehavet. Det tar aldri slutt, virker det som for utålmodige eventyrere. Bilene fortsetter å møte små problemer, blant annet faller venstre bakdør på en av bilene fra hverandre. Over neste krøn er det enda mer sand, grus og en ensom liten bosetning. Endelig når vi Rongbukklosteret. Aldri har Everest vært nærmere. Stolt reiser fjellet seg mot himmelen, og fanger alles oppmerksomhet, til tross for at vi i samme øyeblikk knakk fremre høyre felg. Det første som slår meg er hvor fet linja vi vil kjøre - The Great Couloir ser ut herfra. Bred og hvit lyser den mot oss. Den ser bratt ut. Men på en innbydende måte. Praktiske problemer river meg snart ut av drømmer om fremtidig skikjøring, vi har et hjul som må skiftes. Munkene glimrer med sitt fravær, og et kvarter senere ruller vi inn i Base Camp på 5300 meters høyde. Teltene våre vender vi mot Everest mektige nordside, som i samme stund svelges av skyene. Hver morgen vil det første vi ser være en drøm vi gradvis vil forsøke å virkeliggjøre. Å bli de første i verden som kjører ski ned Everest' 3 kilometer høye og 55 grader bratte nordside. Mot Tingri (4300m)03.apr.2006 @ 15:07
 Tibetanske gateselgere i aksjon. Foto: www.tormodgranheim.com Endelig løsnet trafikkorken i bakkene opp fra Nepal, og vi har igjen kontroll på mesteparten av tingene våre. "The Missing Link" er på vei med Jarle Trå som planlegger å forsøke seg på den minste av 8000-meterstoppene, Shisha Pangma, sammen med Christian Eide. Neste stopp er Tingri en by på 4300 meters høyde. Vi reiser videre i morgen tidlig. Det blir deilig å forlate Nyalam hvor vi er nå, for livet her er ingen dans på roser. Rotter bor i taket over rommet vårt og gatene flyter i Yak- og hundedrit, blandet med glasskår, søppel og ymse ubestemmelige saker. Det er relativt kaldt her. Og tingene våre er på en lastebil på vei til Base Camp. Hadde jeg bare hatt dunjakka også... Vi kan ikke reise like raskt fordi vi er avhengige av å aklimatisere oss underveis. Vi er nå på 3700 meters høyde, som egentlig er veldig høyt for et menneske å befinne seg. I morgen er vi altså på 4300 meters høyde som er høyere enn de fleste toppene i Alpene. Planen er å bli der i noen dager før vi reiser inn til Everest Base Camp som ligger på 5300 meter - altså en halv kilometer over toppen av Mont Blanc. God natt fra Tibet, Tormod. Trøbbel i Tibet03.apr.2006 @ 06:14
 Det var her det skjedde. Sommerdekk og snø straffer seg i lengden. Foto: www.TormodGranheim.com På vei opp mot den tibetanske høysletten skjedde det. I denne snøfonnen kjørte to lastebiler seg fast og dermed var trafikkorken et faktum. Veier av jord og leire, dekket av smeltevann er ingen veldig god kombinasjon. I alle fall ikke med biler som aldri har hørt om begrepet EU-kontroll. Her er det et sett dekk året rundt, dårlige bremser, og det som verre er. Vi hadde akkurat passert med våre jeeper da uhellet var ute, to lastebiler kjørte seg fast i blandingen av snø og leire og dermed stod trafikken. For å beskytte alt utstyret vårt mot landeveisrøvere sendte vår sirdar ned et noen av de tøffeste sherpaene for å vokte lasten. Jeg vet ikke riktig hvor mye utstyr vi har med, men det er det vi trenger for å leve, spise og klatre i to måneder så det er snakk om en del kilo, ja. Og her i Tibet er hver minste lille del på grensen til uerstattelig. Det blir spennede å se når vi får se tingene våre igjen. Uten dem er det ikke stort vi kan utrette:( Tormod God stemning02.apr.2006 @ 12:11
 Tormod og hans nye venner sjekker ut bildene på Nikon D200. Foto: Fredrik Schnholm. En av de morsomste tingene med digitalkamera er å se bildene med en gang. En annen morsom ting er at man sparer uendelig mage timer etterpå, men det tror jeg neppe disse gutta bryr seg mye om. Sender noen flere bilder til Nettavisen nå, håper de kommer til nytte, Tormod Nytt mobilnumer02.apr.2006 @ 10:40
Den mobile revolusjonen er på full fart inn i Tibet, så jeg kjøpte meg et simkort til mobilen. Om det er noen som ønsker å ringe meg er nummeret +870772241574. Bruk Skypeout, så koster det ikke mer enn en lokal telefonsamtale hjemme. Vi er nå i Nyalam, en støvete liten by 3700 meter over havet. Jeg har vært her en gang tidligere, på vei inn til Cho Oyu i 2004. Det vi frykter mest i denne fasen av reisen er å bli magesyke + alle sorter influensa etc. Vi passer paa så godt vi kan, banker i alle bord vi setter oss ned ved og går rundt med alle fingre krysset. Nyalam er et kaldt sted. Alle klatrerne som er på vei inn til 8000-meterstoppene Shisha Pangma, Cho Oyu og Everest reiser samme vei og bor på Snowland hotell. Vi går med tykke fleecejakker eller dunjakker inne. Utenfor sner det, så jeg håper på masse sne på Everest når tiden er moden:) Vi blir her to netter før reisen fortsetter mot Everest. Håper noen ringer, Tormod Klar for avreise28.mar.2006 @ 19:26
I morgen tidlig klokka 07 bærer det i vei til Himalaya. Og da er det på tide å starte pakkinga. Akkurat når dette skrives har jeg ikke starta med mye av det som skal med. Så jeg regner med å holde på i hele natt før jeg blir klar.
Men det er ikke noe å stresse etter. Alt kommer til å ordne seg. Jeg får med meg det jeg trenger. Nå er det ingen vei tilbake. Tormod Frakt sendt i formiddag15.mar.2006 @ 16:00
Tomas er på vei til Sverige blant annet for å være med på SVT:s God Morgon/Frukost-TV. Følg med i tiden fra 7:45 i morgen.
Jeg kjørte ham bort til flyplassen i Geneve, og før jeg slapp ham av leverte vi en del utstyr som sendes Kathmandu i morgen. Forhåpentligvis finner vi sakene våre igjen der når vi lander 30. mars. Pappesken med mat og klatreutstyr er i alle fall tapet etter alle kunstens regler:) Nå blir det en tur på langrenn, rekker ikke å stikke opp på fjellet i dag:( Tormod På besøk hos God morgen Norge03.mar.2006 @ 09:32
 Startet dagen med et besøk hos God morgen Norge. Etter et besøk hos en søt sminkejente og en god kopp kaffe var tiden moden. Nils Gunnar Lie smilte som en sol, men lurte på om jeg var litt gæern. Jeg sa som sant er at jeg har forberedt meg for denne turen siden 2002, for som det står i fjellvettreglene: Man skal ikke legge ut på langtur uten trening... Etter noen hyggelige minutter i soffaen tok blomsterFinn over showet, og jeg er på vei til å spille inn pressepresentasjonsvideo med SmartCom, før jeg skal videre til Nera og lære å bruke verdens minste bredbånds satelittmodem. Sendingen kan sees på WebTV her. C-ya, Tormod Kjørte 30.000 høydemeter på en dag08.feb.2006 @ 10:55
I går reiste min ekspedisjonspartner Tomas Olsson og jeg til Grandes Montets med et spesielt mål for øyet. Vi ville kjøre 17.770 høydemeter på en dag. 17.770 meter = 2 x høyden av Mount Everest, og tilsvarer 150 turer i bakken jeg vokste opp i, Kirkerudbakken.
I løpet av dagen ble det en del tåke på øvre del av fjellet. I begynnelsen var det problematisk å se underlaget, og kuler og krøn førte tli at vi hang og slag en del i skoa. Men resultatet ble fort at bakken tømte seg for skikjørere og at heiskøene forsvant fullstendig. Best av alt var det at lyset bedret seg mot slutten av dagen, så da var det bare å brenne på:) Etter å ha tatt den siste svingen på sletta viste høydemåleren 29.953 akkumulerte høydemeter. Tåka kommer sigende07.feb.2006 @ 13:49
Når har vi kjørt 14800 meter. Lunchen er fortært i heisen! Men problemene kommer sigende nå i form av tåke i øvre del av fjellet.
Sulten!07.feb.2006 @ 12:25
 Runt halvveis på dagen, etter 8000 kjørte meter. Og nå begynner jeg å blir sulten. Det er på tide med lunch! På vei ned igjen07.feb.2006 @ 11:22
 Nå har vi gjennomført knappe 7.000 meter. Og det er fortsatt mye igjen. Men dagen er ennå ung! Testkjøring i Chamonix07.feb.2006 @ 09:47
I dag kjører Tomas og jeg et testrun tilsvarende 2 x Everest høyde over havet på ski her i Chamonix. Målet er å kjøre 17.700 fallhøydemeter på ski på en dag. Det tilsvarer 150 turer i bakken der jeg tok mine første svinger, Kirkerudbakken utenfor Sandvika. Det er beskjedne snømengder og kjøringen er tidvis hard som en worldcupløype. Kuler, stein og såkalte «Random Riders» er andre utfordringer dagen vil by på. Testen vil foregå på Chamonix superklassiske område, Grandes Montets. Dagen startet klokka 08.00 og varer til målet er nådd, eller heisen stenger. Årets store mål07.feb.2006 @ 09:47
Denne våren skal jeg klatre Mount Everest. Og så kjøre ski ned nordsiden av fjellet. Det skal jeg gjøre sammen med Tomas Olsson, som jeg tidligere har kjørt ned Cho Oyu med.
|
