tormodgranheim

Jeg er glad i fjellvettreglene. De oppsummerer vår ydmyke norske turkultur på en fin måte. I dag passet det bra å bruke en av dem som tittel på bloggen min.

Cato og Co valgte å følge denne reglen da de innså at de risikerte køståing på verdens tak. Kombinert med en melding om økende vind utover dagen demonstrerte de konservativ dømmekraft og valgte å kaste inn håndkleet omkring 8600 meter. I normalt tempo var de da tre timers tid under toppen. Jeg tipper de stod ved den prominente Mushrom Rock, en avsats med uvanlig god utsikt til ruta videre mot toppen.

Jeg tror jeg snakker for 99% av alle klatrere når jeg påstår at så høyt oppe har man blandete følelser. En del av deg vil bare snu og vende ned til tryggheten som blir stadig lengre unna. En annen del fengsles av utforskertrang, nysgjerrighet og kanskje ærgjerrighet. Alt oppsummert i begrepet Summit Fever.

Blindes man av Summit Fever er det lett å akseptere farer som truer i høyden. Fjellet står der i morgen også. Selv har jeg aldri følt en direkte feberaktig dragning mot toppen, men jeg forstår begrepet. Beslutningen om å snu på turer har alle erfarne klatrere vært tvunget til å ta fra tid til annen, og da kan det være en trygghet å vite at den beste av dem alle, Reinhold Messner, fortalte meg at i Himalaya hadde han snudd under toppen på to av tre turer!

Spekulasjonene om et nytt toppstøt har allerede begynt, men jeg tror vi gjør rett i å la gjengen komme seg lengre ned på fjellet og ta den vurderingen selv. På den ene siden vet de nå mer om ruta og hvordan de fungerer i høyden. Sjansen for å nå opp i et nytt forsøk er god. Men på den andre siden har nattens klatring kostet enormt mye både av krefter og forsyninger. Bare de færreste klarer å mobilisere krefter til et nytt forsøk på toppen etter å har vært så høyt.

Andre nordmenn har også vært aktive i natt: Evensen/Tryti toppet ut på Hillary-ruta og Gamme/Voldmo fortsatte forbi Catos vendepunkt og like til topps. Gratulerer så mye til alle mann!

Tormod

I en lydmelding forteller Cato at gjengen fikk noe å bryne seg på i det siste partiet opp mot C1. Sannheten er at det bare er en antydning på hva som vil møte dem høyere på fjellet.

Ruten gruppa følger kalles Mallory-ruten og er en av de to mest trafikkerte rutene på fjellet. Det som kjennetegner denne ruten er at vanskelighetsgraden øker desto høyere opp man klatrer. Ikke bare fordi luften blir tynnere, suget fra avgrunnen sterkere og vindene strengere høyt oppe...

Frem til 7500 meter er ruta en for klatrere relativt lett bre-/ryggtur på is og snø. Men deretter kommer man inn i et område dominert av mye løs stein, som man må snike seg mellom, klyve over og balansere oppå. Så, på 8400 meter, når man opp på Nordøstryggen som ledder mot toppen. Her traverserer man på snøkledde steiner, og møter de tre cruxene på ruta, altså de vanskeligste punktene - de tre steppene som har blitt så navngjetne. Dersom Camilla syntes hun har tøft terreng bak seg må hun nok stålsette seg, for hun har fortsatt mer krevende passasjer foran seg.

Sammenlignet med klatring nær havets overflate er ikke rutas mest krevende punkt spesielt vanskelig. De fleste med en viss klatreerfaring vil kunne ta seg forbi disse punktene, men utfordringen ligger i kombinasjonen av avstand og utmattelse som nærmest automatisk oppstår over 8000 meter. Begynner noen å fomle, og andre må vente tikker minuttene ubønnhørlig avsted. Noe ingen har råd på verdens tak. For her oppe er fart imperativt.

God tur mot toppen og lykke til - Tormod

- De beste har mest flaks, husker jeg Drillo pleide å si. Skyter du mot mål er det vrient å lure ballen opp i krysset. Bare centimetere kan skille mellom mål eller bomskudd. Flaks. Men de beste klarer det oftere enn amatørene, fordi de beste har mest flaks. Og sånn er også utenfor fotballbanene. Det morsomme er selvfølgelig at det mer man trener og lærer seg det mer flaks får man.

Cato starter med flaks etter at guiden Cedrik ble frisk og har sluttet seg til resten av gjengen som starter toppstøtet i morgen. Jeg tipper at han ikke bare bidrar med kompetanse men også trekker opp gruppas felles selvtillit. Oddsen for å klatre trygt og nå til topps bedrer seg nå som Cedric blir med i støtet mot toppen.

Men flaks og eventyrlyst er selvfølgelig langt fra nok om man vil gi seg i kast med utfordringer av dette kaliberet. De neste dagene vil gjengen få betalt for all den harde treningen de målbevisst har gjennomgått før de reiste til Tibet.

Tormod

Cato og co er returnert til Base Camp etter å ha ?highmarket? med én overnatting i Nordskaret på 7070 meter. De velger å hvile ut her foran toppstøtet, mens enkelte andre klatrere har tatt seg ned så lavt som til 3700 meters høyde for virkelig å få fullt utbytte av den tette, oksygenrike luften 1500 meter lavere enn BC.

Nå har Simen Mørdre overnattet på 7500 meter, Alex Gamme og Stian Voldmo ?highmarket? 7700 meter i følge med legestudent Lars Oma som avsluttet sin egen klatring med en tur over den magiske grensen 8000 meter. I Nepal har Evensen/ Tryti overnattet 7200 meter over havet.

I følge Stian (på deres hjemmesider) ønsket Cato og co å støte direkte mot toppen for noen dager siden da de to gruppene møtte hverandre ved foten av Chang-La facen, altså isfallet som skiller ABC fra Nordskaret. Kan ikke skjønne at det stemmer for det ville vært direkte uansvarlig, så jeg velger å tro at det hele bygger på en misforståelse.

Jeg tror alle nordmennene nå har gode sjanser for å nå opp - men det er tydelig at Cato ikke har det beste utgangspunktet. Han ligger bak i løypa når det gjelder akklimatisering, men mer interessant er det hva denne somlinga betyr når det gjelder muligheten for å møte kravene Everest stiller. Rapportene vitner om en tilbakeholden Dawa - sherpaen som fungerer som Catos guide og mentor innen Himalaya-klatring. To ganger har gruppen snudd på råd fra Dawa, begge ganger på grunn av dårlig vær. Fornuftig, men resultatet er at de har minimal tid over 6400 meter.

Selv har jeg utviklet en sterk tro på å klatre mot et punkt 1000 meter under toppen, lytte til kroppens signaler, og hvis jeg kjenner meg sterk erklære akklimatisering for avsluttet og støte mot toppen. Bruker man oksygen kan man flytte dette punktet noe lengre ned, da jeg selv var på Everest var mitt høyeste punkt under akklimatisering 7500 meter altså 1350 meter under toppen.

Cato velger å avslutte akklimatiseringen 1800 meter under toppen. Det blir spennende hva dette betyr for tids- og oksygenforbruk når de snart støter mot toppen.

Tormod Granheim

Cato og co har startet et støt fra BC som byr på fire dager med kontinuerlig fremdrift mot 7700 meter. De har tøffe dager i vente! Jeg ville vurdert en annen løsning.

Nå som de har vært en periode i ABC, og så returnert til BC har den 5300 meter høye teltleiren fungert som et godt hvilested. Innledningsvis er 5300 meter knalltøft for kroppen - noe hjemvendte Jon Hagebø kan skrive under på.

Nå vil også 6400 meter virke litt mer humant, til tross for at lufta er tynn, nettene kalde og stormene harde her oppe. Men likevel bare en forsmak på hva de har i vente høyere oppe. Noe de kanskje får et førstehånds bilde av. Flere klatrere har toppet ut på Everest de siste dagene og kanskje treffes de og kan utveksle erfaringer.

Selv ville jeg trolig lagt inn en hviledag i ABC før et videre støt oppetter fjellsiden, men det er kanskje pirking i detaljer. I mine øyne virker det også merkelig å planlegge en overnatting i Nordskaret fordi det ligger flere hundre meter over det høyeste punktet de har nådd så langt.

God skikk ville diktert en annen rytme, feks: Opp til ABC, hvile en dag, opp til Nordskaret eller litt høyere med retur til ABC samme dag, og endelig det vi kaller highmarking - et støt, gjerne med overnatting i Nordskaret (7070m), mot et høyt punkt som markerer avslutningen på akklimatiseringsfasen. Deretter hvile så lavt som mulig og dermed er klatrernes kropper klar for toppen.

Men dette er et spill uten fasit, og det finnes flere tilnærminger å velge blant. Uansett finnes en god fjellvettregel som aldri fikk innpass bland de ni: Det lønner seg å lytte til kroppens signaler. Og her ligger utfordringen - man må skille mellom skitt og kanel (et temmelig morsomt uttrykk).

For her oppe vil man bli sliten. Kroppen vil sende et mangfold av signaler om behov for hvile og ønske om å snu, eller bare sige sammen for å slappe av et evig øyeblikk. Motivasjonen for å fortsette sitter mellom øra. Likevel må man passe på som en smed, og ikke drive seg selv for hardt. I beste fall betyr det bare forlenget restitusjonsbehov, men det kan og lede til alvorlige problemer, eller full kollaps.

Nå er det viktig å kjøre sitt eget løp, og ikke la seg stresse av andres raske progresjon. På sydsiden har Evensen/Tryti ticket 7500 meter, og er dermed godt i gang med sin ferd mot toppen.

Tormod

Hva gjør man etter Mount Everest? Det var et spørsmål som meldte seg lenge før avreise, men svarene glimret lenge med sine fravær. Helt til nå. Etter at jeg vendte hjem fra Everest hadde jeg blandete følelser.

Sportslig hadde jeg og skia mine skrevet et nytt kapittel i Everests historie gjennom å flytte internasjonal fjellsports grenser. Ingen andre nordmenn har drømt om å realisere noe på dette nivået på Mount Everest. Selv klatringa på én dag fra ABC til topps var unik.

Men prisen var høy. Prestasjonen druknet i tapet av min nærmeste venn, Tomas, som omkom i en klatreulykke underveis. Tragedien var større en triumfen. Ikke bare i media, men selvfølgelig også i mitt eget liv. Veien videre var langt fra selvsagt.

Etter turen fikk jeg et tips om en forskingsferd over Atlanteren. Den tyske forskeren Dominique Görlitz ønsket å videreføre Thor Heyerdahls arbeid. Han ville slutte sirkelen. Seile fra vest mot øst for å vise at sivbåter ikke bare kunne drive med vind og strøm i ryggen, men også takle det seilere kaller motbakken: En tur fra vest mot øst.

Jeg kontaktet kaptein og prosjektleder Dominique, som nylig kom tilbake til meg med den glade meldingen. Jeg er velkommen om bord! Båten er Abora3, allerde har Abora1 og Abora2 tilbakelagt tusenvis av sjømil og lagt grunnlaget for en farkost som kan krysse mot vinden.

Snart reiser jeg til New York for å klargjøre og teste flåten, som ankommer The Big Apple i disse dager. 7.7.07 kaster vi loss. Et nytt eventyr kan endelig begynne. Helt forskjellig fra noe jeg har opplevd tidligere. Og unikt i verdensklasse. For meg handler det om å rette opp ryggen og gå inn i det ukjente. Der er det mest å lære.

Til tross for at jeg har fått denne sjansen på kort varsel er prosjektet grundig planlagt. Noe sponsorplass er og tilgjengelig, dersom du som leser dette er interessert. Med tanke på at New York fungerer som verdens medie-hovedstad byr prosjektet på interessante muligheter.

Turen vil lede til både internasjonal bok og TV-serie. Vi skal filme for tyske ZDF underveis.

Nettavisen vil følge reisen fortløpende.

Les om dekningen turen har fått her.
Se Abora3's hjemmeside her.
Les om Ra og bakgrunnen for turen her.

Den tidligere toppidrettsutøveren, og pressetalsmann, Jon Hagebø har bestemt seg for å kaste inn håndkledet. I samråd med ekspedisjonens øvrige deltagere ble det bestemt at han skulle avbryte sin deltagelse og reise tilbake til sin fødeby, Moss. Høydesykens nådeløse symptomper gjorde Jons møte med Himalaya til en kronisk smertefull opplevelse.

Det som skulle vært en fin tur utviklet seg til et smertehelvete. Nå er det over. Et medlem forlater gruppa.

Spørsmålet er hvilken virkning denne splittelsen har på laget. Mange små grupper utvikler en sterk lagfølelse, men nå forsvinner et medlem fra den lille gruppen. Vil de som blir igjen føle seg sviktet? Vil Jons problemer svekke moralen hos dem som blir igjen? Eller vil de beholde fokus på arbeidsoppgavene sine og den videre fremdriften mot toppen?

Svarene på disse spørsmålene vil variere fra gruppe til gruppe, avhengig av mange parametere, relatert til både gruppens dynamikk og ettersom hvordan gruppas medlemmer er skrudd sammen. Noen grupper håndterer denne typen motgang godt, andre rakner.

Svaret vil komme etterhver som ekspedisjonene skrider fram.

Tormod (på topptur i Sunnmørsalpene)

Cato og co forteller på telefon at deres høyeste punkt så langt var 6700 meter. Hadde det vært meg ville jeg mest sannsynlig kjent rastløsheten melde seg.

Det heter seg i fjellvettreglene at det lønners seg å snu i tide, særlig om været slår seg vrangt. Cato sa på telefon at han trodde det var derfor de hadde snudd.

Nå er hele gjengen samla i Base Camp, hviler seg og pønsker ganske sikkert på en strategi for videre fremdrift. Sikre kilder hevder neste delmål er 7700 meters høyde før en ny hvileperiode og så: Toppen.

Til tross for at fremdriften har vært moderat er det viktig å ikke la seg stresse. Tiden er enda lang, og etter en god hvil i BC kan gruppa oppleve fjellet som litt mer medgjørlig, etterhvert som effekten av akklimatiseringen merkes.

Tormod - på filmfestival i Volda

I øyeblikket er toppsaken på Friluftsliv at Camilla Maria Bjerke slite med høydesyke og ble sendt ned fra fjellet. Jon Hagebø som skrev saken føler seg heller ikke i toppform. Siden han kom til Tibet har han knapt vært over 5300 meter og sliter selv med den mystiske sykdommen.

Høydesyke er vanskelig både å forstå og å gardere seg mot.

Tar du med deg en gruppe på ti venner eller kollegaer fra lavlandet til 3500 meters høyde og blir der mer enn 24 timer, vil fem av de ti ha høydesyke. Hadde du reist direkte til 5000 meter ville 99% blitt rammet etter et døgn - de fleste tidligere. Enkelte etniske grupper er spesielt tilpasset den tynne luften, blant annet gjennom større mengde røde blodlegemer, som frakter oksygenet rundt i blodet. Men det finnes ingen permanente bosetninger over 5500 meter, fordi kvinner ikke kan bære frem barn over denne høyden.

Ved gradvis tilvenning til høyden, vil kroppen tilpasse seg den tynne luften, eller egentlig mangelen på oksygen. Dermed blir det mulig å operere på disse høydene også for oss vanlige mennesker. Men vi opplever høyden ulikt og i øyeblikket sliter Jon med dårlig tilpasning. Han bør derfor reise til en lavere høyde noen dager for å gi kroppen en sjanse til å hente seg inn. Bare en slik reise kan hjelpe ham slik han har det nå. Noen hundre meter ned vil hjelpe, men skal det monne ville det beste være å reise til grensebyen Zegar som ligger på 2700 meter.

Gjennom flere ekspedisjoner har jeg sett mange eksempler på at dette er et tøft valg å ta, mange velger heller å bli standhaftig der de er, mens man ser hvordan de gradvis stagnerer eller brytes ned. Velger han å ignorere problemer og bli der han er det i praksis både selvplaging og en enveisbillett rett hjem.

Høydesyke regnes av de fleste som det farligste aspektet ved klatring på høye fjell. Det er ingen sammenheng mellom fysisk form og disposisjon for høydesyke. Enkelte hevder at det er smart å være dårlig trent, for da går man saktere og holder mer igjen på kreftene. Det er bare tull. Styrke er ingen ulempe. Går du fort har du mer tid til å hvile deg etterpå...

På moderate høyder som der Jon nå befinner seg, og med den utviklingen han viser kan symptomene han opplever best sammenlignes med en forferdelig rødvins-bakfyll.

Dersom sykdommen rammer hardere kan væske sive ut i lunger eller hjerne, og en slik tilstand er akutt livstruende. Rutinerte klatrere har med seg medisiner mot dette, som de bærer på kroppen til en hver tid, men i virkeligheten er det kun en medisin som betyr noe: Man er tvunget til å klatre ned så raskt som mulig.

Nyhetsstrømmen fra Everests fot er størknet inn de siste dagene. Vi vet ikke hvor Cato, Odd Harald, Camilla, Einar eller guiden Cedric er, eller hva de gjør. Kvalifisert gjetning tilsier at presseansvarlige Jon holder seg i nærheten av kjøkkenteltet i Base Camp og feirer med kake etter at Moss banket Bryne hele 4-0. Selv kan jeg glede meg etter at Stabæk velfortjent knuste RBK.

Men en ting vet vi: De er langt fra ensomme der de gradvis akklimatiserer seg, etablerer teltleierer som perler på en snor oppetter fjellsiden, og venter på den ene, magiske dagen. Toppdagen.

Hundrevis av klatrere strømmer til Everest årlig, de aller fleste kommer i vårsesongen pga gunstige snøforhold. Blant dem er mange norske, alle med den klassiske Malloryruta som mål.

Simen Mørdre har sluttet seg til en gruppe sveitsere, og fortalte E24 før avreise at fjellet hadde lav suksessrate, fordi det er vanskelig å komme opp. Men han har vært ute noen vinternetter før, så jeg gir ham en bra odds for å nå opp.

Alexander Gamme, Camilla Marie Bjerke og Stian Voldmo kombinerer klatring med interaktiv undervisning i Hamar-traktene gjennom en ekspedisjon de har kalt "Hamar til topps". De reiste på en tur til Shisha i fjor for å teste ut høyde og Tibet, men kom aldri helt til topps.

Legestudenten Lars Oma Erichsrud gjør et medisinsk forskningsprosjekt i samarbeid med NTNU.

På fjellet sydside er de gamle storfjellsveteranene Bjørn Arne Evensen og Erik Tryti på vei opp Hillayruten. Erik prøvde dette også i 2005 uten å komme helt opp.

Konklusjonen på dagens blogg blir derfor (helt spekulativt) at klatrerne nå hygger seg med kaffebesøk hos sine klatrekollegaer i stedet for å rapportere hjem. Det er dem i så fall vel unt.

En reise til verdens tak inneholder nok blodsmak i munnen og melkesyre som tytende ut øra. Nye vennskapsbånd er en viktig del av friluftslivet - også på Everest.

På den andre siden finnes det en mulighet for at jeg tar helt feil, og at mens du leser denne teksten vasser norske klatrere mer enn 7000 meter over havet, i løssnø til lårene, med vind piskende rundt seg - og melkesyre tytende ut øra.

Hvem vet?

Keep it real sier rapperne. Det bør vi andre gjøre og.

Cato og gjengen har revurdert skjema og flyttet toppdagen tre dager frem. Hva er vitsen? Selv om ekspedisjoner krever omfattende organisering (mye mer enn folk tror), er det ikke organisert idrett. Vær, helse og andre eksterne faktorer vil diktere dato for toppforsøket. Hvem vet når været viser seg fra sin beste side? Bare da er det mulig å ta seg trygt til topps på verdens tak.

Eller forresten: Glem ordet trygt. For når det blåser hardt nok til at store rutefly kan spare en time eller tre på halevind mellom f.eks. Oslo - New York da er det ikke bare farlig å klatre til topps på Everest. Det er rett og slett umulig. Jetvindene bestemmer på verdens tak.

Før vi reiste til Everest følte vi at hele perioden fra 10. mai til 10 juni var perioden vi hadde god sjanse til å nå toppen. Deretter valgte vi en ikke helt tilfeldig dato midt i perioden: 17. mai, som forventet toppdag. At vi nådde til topps 16. mai var pga den gode værmeldingen for dagen.

Men detaljerte planer er en forutsetning for å lykkes, og at gruppen endrer detaljene på denne måten kan vi ikke tolke som noe annet enn et tydelig tegn på optimisme.

Og det øker sjansen for å nå til topps.
Spennende:)

Tormod

Tormod Granheim har nettopp pakket klar 10 kolli for Everest. Alt som mangler nå er noen bøker i tilfelle dårlig vær. Og "The Missing Link"  Foto: Fredrik Schenholm

Etter en dag i Kathmandu er det fullt kaos. Planen er å ikke være her så lenge, så alt må gjøres på en gang: Kjøpe mat for 60 dager, pakke om baggasje og nye innkjøp for ulike destinasjoner: BC, ABC, og høydeleirer. Dessuten viser det seg at vi glemte en del til datautstyret. Så nå må en venn ta den med til Norge fra Tomas' kjæreste, som kan gi den til en venn av en viss Jarle Traa, som er på vei til Tibet, men gir den til en av våre kontakter i Kathmandu og så videre...

Hvordan glemmte vi "The Missing Link"? I en tresekunders avgjørelse da vi pakket bilen klokken 7 om morgenen i Chamonix på onsdag:
- Vet du hva dette er spør Tomas, som akkurat har fått maskinen.
- Ja, det er en dings man har mellom PC'n og TV-signaler, svarer jeg.
- Trenger vi den? Sier Tomas, begge tror den fulgte med maskinen.
- Tror ikke det, svarer jeg, uten å ha sett Tomas' microPC som ikke har FireWire eller pcmcia-slot.
- Da legger jeg den her, konkluderer Tomas, hiver de siste tingene i bilen og minutter senere er vi på vei inn i Mt-Blanc-tunellen på vei til flyplassen i Milano. Det er når jeg for første gang ser maskinen på flyplassen i Doha at jeg innser feilen. Men da er det i siste liten. Du kan kjøpe BMW-er og Mercer på flyplassen i ørkenlandet. Men ikke "The Missing Link", som ble lagt ned i esken av Smartcom i Norge, ikke på fabrikken som lagde maskinen.

Senere i dag er det "velkomstmiddag" med hele Everest-crewet, Agent, filmsherpaer, kokker, Sirdar, kokkens hjelpegutt og the shiznit. I morgen går turen til grensa mot Tibet som vi forhåpentligvis krysser - og dermed er vi på vei til fjells igjen.

C-ya Tormod

I morgen er jeg invitert til God morgen Norge på TV 2 for å fortelle litt om Everest-prosjektet. Det var morsomt å få en liten briefing på forhånd: "Ca klokken 08:37 kommer vi og henter deg backstage",  i mine ører hørtes det relativt presist ut...

Tror dere jeg kan spørre om å hilse hjem til mamma? Hun blir nemlig 60 akkurat den dagen:)

Følg med på TV 2 i perioden 8:45 til 9:00.

Tok med Jon Hagebø fra Nettavisen på en klatretur i Mont Blancmassivet i dag. Jon er på besøk over helgen for å følge forberedelsene frem mot Everestturen senere i vår.

Vi hadde full storm når vi klatra på nesten 4000 meters høyde så det ble på en måte en ilddåp for Jon som klatrer:) Han var like blid og tok dette bildet like før toppen. Følg med på Nettavisen.no i neste uke for Jons reportasje.

Da var dagens første tur unnagjort, og vi står i kø for å komme oss opp til tur nummer to. Det tar fem minutter å kjøre ned, men opptil en halvtime å komme oss opp på toppen igjen.

Basert i Chamonix utforsker Tormod Granheim grensene for hva som regnes som mulig å utrette på et par ski. Han har kjørt en rekke av Mont Blancmassivets klassiske "testpieces" inkludert en tauløs nedkjøring av den notoriske Eugster Diagonal på Aiguille du Midis Nordside.

Høsten 2004 klatret han verdens 6. høyeste fjell, Cho Oyo (8201 moh) i et 13 timers solo singlepush fra en leir beliggende på snøgrensen, 6400 moh. Fjellet klatres normalt på fire til fem dager. Som vanlig tråkket han i skia på fjellets topp. Deretter gjorde han den første komplette og tauløse norske nedkjøring fra et fjell over 8000 meter.

Sommeren 2003 klatret han og kjørte ski fra fjellene Muztagh Ata (7546 m) og Kuksay Peak (7184 m) i Kina. Kuksay klatret han solo over et langt døgn tur-retur Base Camp.

Januar 2002 kjørte han som første skandinav ski på Aconcaguas Polskebre.

Disse eventyrene har sett dekning i en rekke medier som TV- 2, ZTV, Vi Menn, Aftenposten, Dagens Industri, Aftonbladet, Fri Flyt, Ultrasport, Ute, klatring, Brant, Åka Skidor samt en rekke andre medier.