Fokus på mat

fokus på mat2
Legg merke til lengden på skjegget. Tormod har tenkt på mat lenge, nå. Foto: Tshering Palde Bothe.

Noen ganger
har jeg vært så heldig å få være med på jr.-landslagets utfortreninger på Kvitfjell. Dagen etter Worldcupen, når bakken er isete, rask og hard vi stått der, ved startbua. En broket gjeng i fartsdresser, mest opptatt av å pshyce hverandre ned. For at "konkurrentene" skulle havne på innerski eller få en litt kortere glifase foran Rossispranget og tape verdifulle hundredeler.

Men etter at hierarkiet virket avklart kunne vi prate om andre ting. Fart, spenning og trening. Det var da jeg lærte det: At kroppen har lettere for å bygge muskler av fett enn proteinshake og bananer. Når disse gutta skadet seg hev de seg ned på sofaen og trykket i seg fetest mulig mat, som en forberedelse til første treningsøkt.

En tur til Himalaya koster.  På alle områder. Også for kroppen. Så nå er tiden moden for å ete. Mye. Vi er allerede i gang. Doble desserter og barsnack umiddelbart etterpå. Mellommåltider sniker seg inn mellom frokost og varmlunch. Vi forsøker å legge nødvendige møter til måltider. Som i dag da vi møtte Sveriges Generalkonsul. En hyggelig og forekommende mann som planla en større mottakelse i sin hage når vi kom triumferende tilbake fra toppen. Han kjente aldri Tomas, men så frem til å gjøre bekjentskapet, og feire Tomas, i disse dager. Sverige har ingen ambassadør i Nepal, men Tomas skulle gjøre en gjesteopptreden. Som landets representant. The main man.

I stedet ringer telefonen hans uavbrutt gjennom lunchen, alle samtalene om samme emne. Formaliteter som skal ordnes slik at Tomas' reise kan ende i Sverige.

Sent i går var vi i toppetasjen på Hotel Everest. Luftforsvaret liker seg i høyden. Vår nepalske agent som har koordinert hele ekspedisjonen og jobbet dag og natt med redningsaksjonen ville takke crewet på helikopteret. 16 personer måtte til for at fuglen skulle kunne fly. Samtalen pendlet uavbrutt mellom triumf og tragedie.

Respekten var gjensidig mellom alle parter. Mekanikere som hadde jobbet så hardt. Offiserer som hadde jobbet overtid. Sherpaene som ikke hadde spart på bjørnekreftene sine. Flyverne som nettopp hadde satt ny høyderekord for landing med Kazan MI-17 MV-5, bare to hundre høydemeter lavere enn den berømte landingen inne i The Western Cwm i 96.
- Det er bare jobben vår, var deres typiske, kontakte svar.

Og en ensom norsk skikjører med skarpe stålkanter, søvnløse netter og den første skituren ned Everest nordside bak seg.

Triumfen. Som føles så tom.

Tormod

3 kommentarer

pål

25.05.2006 kl.12:12

Det du har gjort er en kjempe triumf!! du har stått på ski ned verdens høyeste fjell, bevisst at det umulige var mulig, du har reddet ut en venn, satt igang tidenes redningsaksjon på verdenstakDu er et forbilde for ale skikjørere, Norge trenger flere sånne som deg! stå på Tormod!

Hans

25.05.2006 kl.13:24

Hei Tormod.Vi har fulgt med deg, og synes du har gjort en kjempe jobb. Håper vi snakkes i sommer.Hans & Åshild

25.05.2006 kl.16:02

Hei Tormod. Vi har hatt dager på kontoret den siste tiden som nesten ikke har handlet om annet enn å følge med hvordan det har gått på turen. Du har vist enstående pågangsmot i forbindelse med rediningsaksjonen. Håper du kommer innom når du er tilbake i Norge.Våre tanker går til deg, Fredrik + familen, kjæresten og alle vennene til Tomas.Hilsen Trygve og Fri Flyt

Skriv en ny kommentar

hits