tormodgranheim

For litt siden klatret jeg en rute nær Mont Blanc med fotografen og soon-to-be fjellføreren Halvor Danevik. Det fikk meg til å tenke litt på hva klatring består av.

Litt av sjarmen med klatring er at det tar tid. Ofte lang tid. Som vår linje på Mont Blanc du Tacul. Ingen big deal for en riktig klatrer, men jeg er jo en skikjører, så for meg var det en liten utfordring.

Litt av sjarmen med vinterklatring er at man har på tjukke votter og nesten ikke kan bruke karabinere og annet klatreutstyr uten å fomle masse, miste noe av det ned til bunnen av ruta, eller sette vottene fast i karabinene og kaste bort enda mer tid på å prøve å komme løs.

Litt av sjarmen med å klatre nordsider, sånn som på Triangelet, er at det er enda kaldere enn vanlig vinterklatring. Men nordsider er fine også, så lenge det er kaldt sitter fjellet fast i en kappe av is. Når varmegradene når alpine fjellvegger bør klatrerne være et annet sted.

Litt av sjarmen med isklatring er at man moser knokene på fingrene i klem mellom isen og isøksa. Det mer man trener desto sjeldnere skjer det. Men før eller siden skjer det likevel. Og forresten, enda mer sjarmerende er det når taulagskameraten slår løs isbiter som fyker som bomber akkselerert av tyngekraften, mot en stakkars belaymonkey (eller sikrer som det også heter, men det høres mer kjedelig ut).

Midt på ruta var det vi ble enige om at nå var det veldig mye sjarm. Vi frøs på føttene, svettet på ryggen og knokene var på vei til å bli flate. Det heter seg jo at når man er på bunn kan det bare gå oppover. For min del startet oppturen mer midt i fjellsia. Å få på dunjakka, bytte til varmer hansker og løsne opp bare noen millimeter på skosnørene gjør underverker. Etterhvert som vi vant høyde startet blodet på nytt å finne veien helt frem til tærne. Da var det gleden kom tilbake.

Det er fint med sjarm, men noen ganger kan det bli for mye av det gode.

Tormod Granheim

Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=941301