Gross Grünhorn

Natten var stummende mørk. Klokken hadde ringt 02:00. Første etappe var å krysse breen Fiescherfirn for så å ta seg opp til Grünhornlucke. Til nå hadde vi tråkket gjennom så mange sprekker at vi var temmelig klar over hvor intrikat det var å bevege seg på disse isbreene. Midt i sesongen går det sikkert et spor her som gjør det lettere å finne en fornuftig vei gjennom labyrinten, men nå var det opp til oss å løse puslespillet. Jeg hadde stukket ut en kompasskurs dagen i forveien og brukte kompasset aktivt den første timen.

Den mest klassiske ruta mot Gross Grünhorn passerer over en 3860 meter høy fortopp, Grünegghorn, som viste seg å være herlig luftig, kanskje kan man tillate seg å kalle den en knivskarp egg. Dette miljøet dempet Astrids pågangsmot en smule, så vi ble enige om at jeg skulle gå for å soloere den siste toppen. En ca 50 graders snørenne så innbydende ut, vinden hadde polert løssnøen av fjellsiden og føret var raskt. Med to økser gikk dette lett, og for første gang beveget jeg meg fortere enn guidebøkenes estimater. Tilbake i skaret var oppdraget utført. Jeg hadde endelig klatra de sju vestlige toppene i Oberland. Nå gjenstod bare returen, og vi var i midten av dritten. Returnerte vi sydover den veien vi hadde kommet ville tidsforbruket bety enda et døgn i fjellet. Under oss i vest lå et massivt brefall, kunne vi komme gjennom der hadde vi en anstendig sjanse til å nå toget, som gikk 17:45. Vi slapp oss nedover brefallet og trakk nordover.

Famous last words:
- Jeg tror ikke på jinxing, så jeg bare sier det, dette ser bra ut, sa jeg.

Ca 10 minutter senere hadde vi krysset tre bresprekker og stod på toppen av en ca 100 meter høy fjellvegg. Oberland hadde fortsatt tilgang på kryptonitt av verste slag. Kanskje på tide å begynne å tro på jinxing?

Vi traverserte tilbake, mot venstre, klatra over noe is, og fant et virvarr av sprekker, isrygger og snøbroer. Den ene var såpass heftig at den umiddelbart fikk navnet Hollywoodbroen. Nøkkelen til å komme seg ut av området lå bak Hollywoodbroen. På nytt så det bra ut.

Det var nå lenge siden det hadde vært noe snøfall av betydning, men takket være vinden lå snøen løs og dyp på breen Ewigschneefäldt. Vi byttet på å brøyte, først i 10 minutters intervaller, men kortet dem ned til fire, etterhvert som forholdene ble tyngre. Inni meg tenkte jeg at jeg gjorde rett da jeg tok med Astrid på dette prosjektet, hun er en av gutta - og erfaringen fra Svalbard viste seg å være midt i blinken for dette prosjektet. Det var mitt beste kort mot Oberlands standhaftige kryptonitt, som gav oss motstand helt til slutten av siste dag.

Vi nådde Jungfraujoch med mer enn 10 minutters margin til å kjøpe kaffe på stasjonen, før siste tog skulle gå. Det var bare en ting å si til min følgesvenn:

- You can be my wingman any time.

- Bullshit, svarte hun momentant, før hun raskt la til:

- You can be mine.











/T.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits