Midt i ødemarken - Finsteraarhorn 4274 moh



Finsteraarhorn er den europeiske definisjonen av utilgjengelig. Goedeke kaller reisen hit en pilgrimstur. Høye fjell og isbreer på alle kanter.

Tordenen fra det sveitsiske luftforsvaret var over oss oftere nå. Skytefeltet nærmere. Det er morsomt med sitater fra Top Gun, men morer man seg med det lenge nok, kommer man til punktet der Goose omkommer, og Viper sier:

- You fly jets long enough, something like this happen...  First one dies, you die too. But there will be others. You can count on that. You gotta let him go. You gotta let him go.

I motbakkene opp mot Finsteraarhorn var det vanskelig å ikke tenke tilbake på den dagen da jeg stod på toppen av verden. Jeg trodde at det var den beste dagen i livet mitt. Tomas Olsson og jeg satte utfor Nordveggen av Everest på skia våre. Det var den verste dagen i livet mitt. Tomas falt. Han klarte seg ikke.

Hvis noe skjer med oss i dette miljøet blir det igjen maks stress. Vi har ikke sett folk siden guiden som snudde i går, og vi har ikke mobildekning. Det finnes telefoner til nødbruk på hyttene, men skulle mobil eller hyttetelefonene funke, måtte vi krysse isbreer, noe som er temmelig uattraktivt på egen hånd. Med riktig utstyr og kunnskap kan vi fungere trygt i dette miljøet, og jeg elsker følelsen av å sette mennesker på steder i naturen der de på en måte ikke hører helt hjemme. Men gjør man feil, gjelder Stingers ord:

- Son, your ego is writing checks your body can t cash.

Finsteraarhorn bød på en lang anmarsj, et melisdryss av fersk snø dekket fjellet, og lekte mildt i morgenbrisen. Fra et skar i nord gav vi oss i kast med ryggen mot toppen som bød på enkelte brattere opptak. Vi valgte å bruke tauet aktivt, og nøt en relativt lett dag på fjellet. Planen vår var å forsøke å feie over Gross Grunhorn i morgen for så å presse på hele veien tilbake til Jungfraujoch, der det siste toget hadde avgang 17:45.

Over oss dundret jagerflyene fortsatt forbi.


EDIT: Denne teksten er skrevet før Andreas Fransson og JP Auclair omkom i Syd-Amerika. Mine tanker går nå til deres nærmeste og dem som var med dem på turen til Syd-Amerika. Dette er mine egne refleksjoner som fant sted på mitt fjell, før ulykken deres skjedde. Jeg ønsket å si noe om ensomheten for oss som ferdes utenfor allfarvei, dette er ikke ment som en kommentar til ulykken som rammet de to.

Foto: Lemme, Granheim.

Skal skrive mer senere.

/T.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits