Gross og Hinter Fiescherhorn



Det var kun en guide og en klient p Mnchhytta - et drlig tegn. Riktignok er sommeren over, og riktignok var det noe fersk sn p fjellet, men som paragliderpiloten Elling, pleier si: Ikke vr den frste til ta av, ikke vr den siste til lande. Det gir en flelse av tillit til egne vurderinger ikke vimse rundt mutters alene i populre fjellomrder.

Det viste seg at guiden skulle i samme retning som oss, mot Gross og Hinter Fiescherhorn. Kjent med de lokale forholdene hadde paret tatt med seg truger. Vi lot dem bryte vei gjennom en natt uten mne.

Vi mttes igjen etter at solen hadde sttt opp, de var p vei ned - og vi takket for sporet de hadde laget. Senere ble vi litt skuffet da det viste seg at sporet tok slutt fr toppen. Astrid fikk kalde ftter av tanken p at guiden hadde snudd. Hadde det vrt en tabbe ta henne med p dette her, en tur der vi var 100 prosent avhengig av hverandre, tenkte jeg i mitt stille sinn. Utad lanserte jeg tanken p at det kanskje frst og fremst var klienten som hadde ftt nok. Under oss p vr venstre side styret en nordvegg som i flge Moran er den nest reste, etter Eiger, i hele omrdet. Det var i alle fall noks langt ned.

Vi klatret videre lett, men supereksponert, til topps, og deretter videre mot den bakre, noe lavere tvillingtoppen.

Over oss suste en blanding av smfly, kommersielle og profesjonelle helikoptre og en stri strm av jagerfly. I massivets sydvestre hjrne ligger et skytefelt og det kunne virke som det sveitsiske luftforsvaret jobbet med bde innflyging til sitt mlomrde og diverse dogfightingmanvre over hodene vre.

Jeg er litt lei av det evige brket fra sightseeinghelikoptere som spretter opp og ned, for vise fram fjell andre brenner kalorier for beske, men den evige tordenen fra jagerflyene ble liksom noe annet. Klassiske Top Gun-sitater som:
- I feel the need...
- ...The need for speed!
satt etterhvert lst i samtalen mellom Astrid og meg.

Vi hadde n to alternativer, enten sette kursen mot Konkordiahytta, eller Finsteraarhornhytta. Jeg hadde snakket litt med en lokal guide, Johann, som mente at g for sistnevnte via isbreen Fiescherfirn var gjennomfrbart, men ikke noe en guide ville dra med seg kunder p. Med ski, om vren derimot, var dette en topp ide.

Ut fra kartet s det krevende ut, med sprekker p alle kanter, men fra den vesle, sydligste toppen, kunne det se ut som det gikk en farbar linje mellom alle sprekkene. Men det var noen ddvinkler der nede, som vi ikke fikk studert, og dessuten har vi vel alle opplevd at bresprekker kan vre bde strre og mer komplekse, nr vi er p nrmere hold.

Men fristelsen ble for stor. Vi gikk for det, mens vi nynnet vekselvis Highway To The Danger Zone og Take My Breath Away.

Johann hadde rett. Det var gjennomfrbart. Vi trkket gjennom noen snbroer her og der, og mtte krysse en kort seksjon med tilsynelatende skredfarlig is, men kunne holde hy fart s den samlede risikoeksponeringen ble rimelig beskjeden.

I god tid fr solnedgang nrte vi opp en ild i den vesle vedovnen i Finsteraarhornhyttas anneks, vinterhytta. Livet var godt, det var ingen snakk om hvem som skulle:

- Be flying a cargo plane full of rubber dog shit out of Hong Kong!







Skal skrive mer senere.

Foto: Lemme, Granheim.

/T.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits