Fem om dagen smaker godt

Mellom Saas-Fee og Zermatt ligger det en hel del firetusenmetere, de nordligste av disse kalles Mischabel. Min opprinnelige tanke var traversere fra Taschorn nordover til Durrenhorn, og p den mten n over syv topper. Men husker jeg riktig, heter det seg i fjellvettreglene at det ikke er noen skam sprre erfarne fjellfolk til rds. Jeg ringte hytteverten p Domhytta.

Han kunne, skuffende, fortelle at ingen hverken hadde traversert mellom Taschorn og Dom, eller klatret den sydligste av de to toppene, fra Domhytta, denne sesongen. Generelt gav han uttrykk for at vret var drlig og forholdene i fjellet vanskelige, noe han ogs mente gjaldt fjella vest for Zermatt.

Hytteverten p Mischabelhytta, derimot, gav uttrykk for at forholdene nord for Lenzspitze var topp, og at vret var knallbra. Ideen kokte dermed ned til forske traversere over de fem toppene Lenzspitze, Nadelhorn, Stecknadelhorn, Hohberghorn og til sist Durrenhorn, fr vi ville returnere til dalen.

Geir og jeg pakket bilen og satte kursen mot Saas-Fee. Det regnet hele dagen. Tvilen naget i sjelene vre. Var dette knallvr? I Saas-Grund tok vi en pust i bakken - og utsatte hele prosjektet 24 timer.

Klatrere vi mtte p vr vei opp, fortalte at de hadde brukt det dobbelte av guidebokens estimater, p grunn av mye fersk sn. Vi hpet ventingen var nettopp det som skulle til for fart den kommende dagen.

Anmarsjen mot hytta sendte tankene til safari - det er lenge siden vi har sett s mange dyr, stolte bukker var usjenerte og lot oss komme tett p. Stien i seg selv var og en opplevelse, den er blant de bratteste opp til noen betjent hytte i Alpene.

Vi strk til fjells etter frokost klokken tre og toppet ut p frst delml i mrket, fikk en fantastisk soloppgang p vei mot delml nummer to. I alt var det opp mot 20 klatrere rundt oss i starten, men gradvis tok vi de frste igjen. En av dem soloerte likegodt rutas frste, og antatt vanskeligste del. Tauet brukte han bare p noen rappeller her og der.

Hyfjellet kan av og til, eller ofte, kan man nesten tenke - han en svrt negativ virkning p folk. De er ikke trivelige mot hverandre, kanskje fordi de fler at andre gr i veien for dem. Det er en av grunnene til at jeg liker vre frst i lypa, litt som starte raskeste bil fra pole position.

Vr forbikjring av en guide og kunde noen hundre meter tidligere ble en pminnelse p dette, kunne han ikke bare gjort det litt lettere da han skjnte at han ble tatt igjen, tenkte jeg, tatt et skritt til siden, lizzom. Hvorfor har nordmennene det s travelt, tenkte kanskje guiden?

Men soloisten var ikke snn. Han var trivelig. Vi gikk parallelt med ham et stykke. Pratet om lst og fast og hadde en jevn rytme. Han skulle ikke langt, og lot oss lne tauet p noen rappeller.



I et skar, i det han dyttet tauet ned i sekken, mistet han konsentrasjonen, og sekken falt. Mot vest. Det var noks langt ned. Jeg prvde ta to lpeskritt etter, men vget ikke skynde meg raskt nok - jeg hadde ikke lyst til ake etter sekken hans. Hendelsen ble en fin pminnelse om alltid ha bilnkler og bankkort i lommer og ikke i sekken.

Vi lot ham ta neste rappell p vrt tau, og gav han senere en neve sjokoladedraperte peantter som en avskjedsgave.

Vi fortsatte videre mot Durrenhorn uten nevneverdige problemer, foruten returen, som i guideboka beskrives som en vaskeekte knee-wrecker.

Unnabakkene mellom 4327 meter hye Nadelhorn og 1800 meter hye Saas-Fee kunne kjennes som et lite sting i vre knr.




Foto: Moen, Granheim

/T.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits