Jævelryggen

Enkelte navn er drøyere enn andre - og noen ganger passer de godt...



Syd for Mont Blanc de Tacul, nær grensen mot Italia, ligger en takkete rygg med fem nåler som aller strekker seg over 4000 meter. Terrenget består av to dobbelthorn, som sett på avstand ser ut som djevelhorn - derav navnet Diable-ryggen - eller Tytjekammen som nordlendinger sier - og en slik en, Signar Nilsen var med på tur.

Signar er en samlertype som har fått med seg samtlige 2000-metere i Norge, med det han kaller PF10 - noe som betyr topper mer enn 10 meter høyere, altså primærfaktor, enn skaret mot en enda høyere topp. Det er 375 av dem. Men viktigere for denne turen er at han er en dreven alpinklatrer - noen man kan få et inntrykk av på nettstedet Alpinklatring.no.

På en måte var vi i kjent terreng, Signar har tidligere klatret en klassiker, et steinkast i øst, kalt Supercouloir. Jeg kjørte for noen år siden, med selveste Tomas Olsson, en linje som kalles Couloir de Diable, som strekker seg 850 høydemeter ned fra skaret mellom den siste nåla og toppen av Tacul.

Men skikjøreren i meg hadde ikke sett så nøye på nålene lang ryggen - som er gradert opp til 5 og har mye vedvarende klatring. Og Supercouloir ligger bak ryggen som avgrenser Couloir de Diable. Så egentlig var vi i det ukjente.



Det er kanskje lett å se seg blind på enkeltgrader, og tenke at det høres lett ut - det er i alle fall et tilbakevendende spørsmål jeg får fra mang en klatrer, men en tur blir utfordrende på grunn av kompleksitet mer enn enkelte vriene punkter.

Det ble en lang dag på fjellet. Uttrykket point of no return er sjelden særlig relevant, men etter å ha rappellert noen taulengder ned fra topp nr. to var vi relativt commited, som de sier i Amerika. Rundt oss styrtet store varme snøkledde fjellsider - der vi regelmessig så stein og snø rase nedover. Bak oss var det både bratt og glatt. Letteste og tryggeste vei var videre.

Vi begynte etterhvert å skjønne at oppdriften vår, hindret av snø og is som vi var, ikke var tilstrekkelig til å nå siste heis fra Aiguille du Midi, tilbake til mat og seng i Chamonix.

Gleden var derfor til å ta å føle på da vi langt på dag nådde Tacul og til vår store overraskelse oppdaget brus og snop lagt igjen på toppen av fjelløperene Bård Smestad og Ola Hovdenak.

Takket være en hytte like ved heisen slapp vi billig fra nattekulden.




Foto: Nilsen, Granheim.

/T.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits