Kontraster på Dent Blanche



Dent Blanche er en av de vakre toppene som ligger vest for Zermatt. Den beste adkomsten er fra en av Zermatts nabodaler, Evolene. Kontrasten er stor mellom turistmaskinen i øst og bondesamfunnet med aner i Romertiden, som Signar og jeg kjørte gjennom.

Dette var andre forsøk på toppen. Sist høst var jeg der i følge med to optimister, og en middels værmelding. Vi startet med hodelykter, tidlig som vanlig, og grov og børstet oss gjennom en halv meter iskald løssnø. Det lå ingen såle under snøen, men i stor grad løse stein, som truet med å vippe og starte et ukontrollert fall. Ingen lystig tanke i utgangspunktet og enda tristere når man har med seg piggete stegjern og en klatreøks. Hvert flytt var en blanding av spenning og ubehag. Tau var i aktiv bruk. Våte hansker og kalde hender ble det sterkeste inntrykket fjellet etterlot.

Turkamerat Elling spurte tre ganger om vi skulle snu. Høyt på fjellet brukte vi 40 minutter på en kort, og strengt tatt enkel, taulengde. På toppen av denne var jeg moralsk på felgen og kald nok til å si ja. Vi forventet en krevende retur og ønsket å nå ned til Dent Blanche-hytta før skumringen ville gå over i natt. Det føltes naturlig å gjøre hele syv rappeller, for ikke å falle av fjellet.



Denne gangen gikk det noe lettere, til tross for at hyttevertinnen advarte mot fersk snø og stusselige forhold. Fjellet lå plastret i relativt hard snø. Tauet ble liggende i sekken og vi beveget oss enkelt, på store snøfelt vest for fjellets sydrygg.

Vi var tilbake til Dent Blanche-hytta før klokken 10:00. Kontrasten til første forsøk var stor.

/T.

Foto: Heiberg, Nilsen.

Én kommentar

Så utrolig spennende! Kjent at jeg fikk lyst å ta en slik tur snart! Har bare blitt norske topper på meg i sommer. Hadde vært gøy med en skikkelig utfordrerne tur i høyden :)

Skriv en ny kommentar

hits