Tilbake til topps



Realitetsorientering er det noe som heter. Ubehagelig relevant nr ikke alt utvikler seg perfekt. Jeg kan skylde p vret, eller de drlige snforholdene som sugde kreftene ut av de tynne beina mine. Men sannheten var kanskje at jeg, imponert av Glenns styrke, hadde lagt en plan som hadde passet bedre gjennomfrt senere i sesongen. For det er klatringen i Alpene som er den reelle sportslige oppkjringen min. Jeg er fortsatt svak og treg.

Planen hadde allerede gtt delvis i vasken da vi bare klatret en av to topper p grsdagens raid. I dag stod fire nye for tur.

I hodelyktens spede lys studerte jeg kvelden fr klatrefreren enda en gang, for unng kjiipe overraskelser. Det stod at bare uvanlig sterke lag kunne klatre alle Brouillard-ryggens 4000-metere p en dag - og for f det til mtte det vre spesiellt gode forhold.

Det var ikke gode forhold n.

Videre stod det at det var imperativt vre ca 4150 moh fr soloppgang, for fjellet er lst, og bare nattens frost kan lime det sammen. Den beste mten opp denne tilsynelatende umulige kombinasjonen, var bivuakere p ryggen - men vrmeldingen antydet at dagen i dag var siste og beste mulighet for klatre p stor hyde. Atter et lavtrykk skulle blse inn over fjellet.

Etter at vi var realitetsorientert, hadde vi landet p en enklere plan, nemlig glatt hoppe over de to toppene som ligger syd for skaret Emile Rey, og stte direkte mot den obskure toppen Pic Luigi Amedeo, 4469 moh. Returen fra denne skulle fortsette oppover mot en annen topp, Mont Blanc de Courmayeur, 4748 moh. Deretter videre over toppen av Mont Blanc 4807 moh.

Vel oppe ved skaret klatret vi et system av riss, kaminer og sva. Batteriet p hodelykta var tomt, og minnet fra boka om lse steiner levde sterkt i bakhodet mitt. Varmen fra de frste par hundre hydemeterne vi hadde klatret over det som heter Brouillard-breen, lakk sakte men sikkert ut av kroppen min, mens jeg sikret Glenn p frste taulengde.

Jeg prvde tenke p dagens ml - som rett og slett var afterski i Chamonix, men i mrket, gradvis kaldere, under en haug av lse steiner - begynte jeg innse at jeg hadde syndet mot eksptremsportens frste bud. Det var tredje dag i samme underty. Man m alltid ha rent underty p, i tilfelle man vkner opp p sykehus. Heldigvis var standplassen to meter til side for fallinjen. Jeg ble ikke truffet av noen fallende steiner. Da tauet var stramt kunne jeg flge etter, famlende etter tak, i hodelyktens spede lyskjegle.

Litt senere: Jeg str p en hylle p strrelse med en telefonkatalog. Glenn, som klatrer to meter over meg synes det er vrient.

- Det kan vre lurt ta et skritt eller to til siden, i tilfelle jeg faller.

Han har stegjern p. 24 sylkvasse pigger over hodet mitt. Pluss en isks. Jeg ser rundt meg, men jeg str p det eneste gode stedet st. Jeg luter meg i ryggen, prver gjre meg kort. Igjen tenker jeg p nybegynnertabben med undertyet.

Glenn falt ikke. Gradvis vant vi hyde og det lse fjellet var snart under oss. Pic Luigi skilte seg lite fra ryggen ellers - utsikten ble stort sett bare rere desto hyere vi klatret. Vi tauklatret totalt 150 meter og gikk resten usikret. Kostet p oss varmlunch underveis.

Det var niende gangen jeg topper ut p Mont Blanc, og n er stillingen 5-4 med og uten ski. Vi sklei uhindret - om man ser bort fra en rappell utfor en enslig isvegg - like ned til Mont Blanc-tunnellen. Der ble vi mtt av Benedicte - kjent for faste lesere av denne bloggen - som kjrte oss de siste meterne via en etterlengtet dusj, like til velfortjent afterski.



Foto: Edvardsen, Granheim.

/T.

n kommentar

Knut I. Tnsberg

25.03.2014 kl.16:50

Herlig!

Skriv en ny kommentar

hits