Kaldt og varmt på Breithorns tvillingtopper



Vi var under beskytning. Fjellet var plastret med is. Nå varmet sola ubønnhørlig og sendte isflak og istapper mot oss. Vi tok på hjelmene. Vi var ikke langt fra selve toppen av Breithorns vestre tvillingtopp. Jeg gikk nærmere for å ta en titt.

Det var ikke så veldig fristende å forsette med svaklatring på is som ikke lengre var iset fast i fjellet. Kanskje var det guiden vi hadde møtt som psyket oss ut, kanskje det faktum at vi ikke så noen gode sikringsmuligheter fra der vi stod. Over oss rullet fjellet inn på en rampe, hvorfra de to vi nettopp hadde møtt hadde firt seg ned. Uten en god standplass og uten å se noen sikringspunkter før rampen valgte vi heller å traversere på snø, under toppen, og forsøke oss på nytt fra øst. Dermed ble det ytterligere baksing i dyp snø, men det var vel verdt innsatsen.

Klatringen fra øst var lett og underholdene. Det var såpass vakkert at vi brukte en del tid på å filme på den øvre delen av ryggen. Deretter stod den østlige av tvillingene for tur.

I guideboken stod det at det var normalt å rappellere 25 meter ned til en snørampe over oss. Jeg fulgte rampen i motsatt retning. Denne ledet inn i den kalde, nordvendte delen av fjellet. I det jeg skrittet inn her skiftet eksponeringen fra 15 meter ned mot Lothar, i den andre enden av tauet, som stod og solte seg i Italia - til vinter på toppen av en alpin nordside. Jeg krafset litt med den ene isøksa jeg hadde med, og oppdaget til min store glede at snøen var fantastisk hard og fin å klatre på. Dyttet en kamkile inn i en sprekk, og fortsatte mot toppen. Smilende.



Foto: Hofer, Granheim

Skal skrive mer senere, T.

 

 

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits