Storrfjellseventyr på Gran Combin



Ambisjonen var tre firetusenmetere på en dag og en halv. Det vil si bruke en halv dag opp til hytta Valsorey, og støte opp på de tre toppene som sammen utgjør massivet Gran Combin. Sammen med Mont Blanc og Monte Rosa er det et av tre massiver i Alpene som er så stort at man bruker Himalayaproporsjon som adjektiv. Storfjell, altså.

En gammel venn fra skibumdagenen, Eystein, ble med. Vi fikk en litt treg start da han glemte jakka hjemme og vi var tvunget til å gjøre vendereis for å hente den. Bilen parkerte vi i en idyllisk dal, før vi vandret opp gjennom et fantastisk landskap. Da vi stoppet 50 minutter senere og snakket om de mørke skyene på himmelen, mens vi drakk litt vann, utbrøt min følgesvenn:

- Åh, nei!

Jakken hans lå i bilen.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på hvor ironisk det ville være om regnet kom, at vi først hadde sløst bort tid på å hente jakka. Vi ble enige å finne en løsning med det vi til sammen hadde av trøyer og en primaloftjakke. Det løste seg på en fin måte ved hjelp av hyttas vertinne og hennes hittegodskasse.

- Vær grei og ikke gå rett forbi på returen, men si fra når dere kommer ned, formante vertinnen, og la til: Ikke vær redd for å vekke oss om det er tidlig morgenstund når dere passerer.

Den store dagen begynte med fire grader og regn. Jeg fikk en følelse av at vertinnen ikke ville bli overrasket om vi mygget ut og snudde. Jeg regnet med at det snødde høyere oppe og nedbær allerede nå gjorde at torden eller kraftig mildvær var mindre sannsynlig. Vi strøk til fjells.

Vi hadde spurt hyttevertinnen om tips og triks for å finne veien til innsteget på ruta vi ville følge mot toppen, og det skulle være lett å følge varder med refleks, og spor i snøen. Sporene ledet oss litt på ville veier, retning syd, men en travers ledet tilbake til Meitin-ruta.

Det finnes helt sikkert løsere klatreruter her i verden, men dette var klart noe av det løseste jeg har klatret. Til gjengjeld var det til tider ganske bratt, og artig klatring. Noen velplasserte borebolter gjorde at det aldri føltes utrygt. Vi toppet ut direkte ved korset på fortoppen Combin de Valsorey.

Vel oppe på ryggen begynte utfordringene. Nedbøren hadde lagt et dekke av 10-20 cm fersk snø oppå gjennombruddskare. Kraftig vind hadde gjort sitt for å viske ut eventuelle spor som kunne hjelpe på fart og navigering. Vi verken så eller møtte andre mennesker, og følelsen av å være alene på et såpass stort fjell var herlig.

Traversen fra fortopp til topp var grei, deretter havnet vi på en liten fortopp, Aigulle du Croissant, og herfra sier guideboken at det er ca en times avstikker til og fra den østligste toppen, Combin de la Tsessette. Under de rådende snøforholdene ble det en lang time.

Vi hadde fått et tips om å returnere via en isbre mot nordvest, og jeg hadde lagt merke til et utydelig spor som hadde tatt denne retningen. I det flate lyset tok det en hav av tid å følge sporet som var vanskelig å se, selv når vi stod rett oppå det. Jeg var nær ved å ramle gjennom en snøbro, men klok av tidligere erfaring, det vil si - jeg har snørra ned i en bresprekk en gang før, og husket hvor effektivt et taulag da sløser bort tid - rigget vi opp sikring på begge sider, og sonderte terrenget nøye før vi valgte kryssningspunkt. Alt gikk fint. Etter et nytt hav av tid var vi nede ved hytta, og skyggene ble lange på vandringen tilbake til bilen.

/T.

Foto: Granheim, Alnæs.

 

 

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits