Alene på Rimpfischhorn



Vi stod midt i det ukjente. Jeg hadde blod på tann. Glemte å spise.

Helt ukjent var det kanskje ikke. Det var ingen hvit flekk på et kart. Mennesker hadde garanterte stått nøyaktig der vi stod, i Allalinpasset, før oss. Men stedet hadde noe ukjent over seg. De mest brukte rutene, den smidigste veien fra Britannia- eller Täsh-hyttene var vi fortsatt ikke inne på. Det var en snødekt isbre, og en viss varme hadde gjort seg bemerket, eventuelle snøbroer ville svekkes. Spredte skyer pakket himmelen og noen gang oss inne, og gav et flatt lys. Å binde seg inn og fortsette som et taulag var en enkel beslutning.

Akklimatisering hadde fått langt bedre tid til å virke på min kropp enn Benedicte sin, så etter å ha rundet fjellets vestside og nådd opp på ca 3700 meter bandt vi oss ut og forsatte i hver vår takt. I og med at skiene var blitt litt lite inspirerende å kjøre på satte jeg dem igjen, sammen med alt utstyr som ikke var klatreutstyr. Kanskje burde jeg tatt med mer enn en halv halvliterflaske med vann.

Det gikk lett oppover, vi fulgte nå et tråkk i snøen, valget falt naturlig på den antatt enkleste ruta mot toppen. Fra et skar gikk en snørenne oppover, og deretter fulgte en travers inn på fjell, før en ny kort renne ledet over på en rygg. Det begynte å minne om klatring, flere steder var det bratt nok til at jeg holdt meg fast. Deretter en isete renne. Fram med isøks, på med stegjern.

Under meg kunne jeg se Benedicte, hun kom etter i godt driv, jeg kunne være 100 høydemeter over henne.

Rundt meg kunne jeg se svært mange taustumper, festet i sprekker, is og rundt store steiner, gamle festepunkter der folk har firt seg ned. Jeg gav meg i kast med isklatringen, kanskje min følgesvenn ville sette pris på sikring over dette partiet? Vi snakket sammen på sambandet, hun var ikke veldig langt under meg. Jeg rigget opp et topptau, og kastet det ned. Mesteparten av tauet havnet i en vase like under meg. Jeg bandt meg inn i en ende og klatret ned. Ryddet opp. Var sliten nå. Ventet, hvilte. Fikk en tekstmelding.

Til nå hadde jeg brukt klokka på håndleddet mest til å følge med på hvor høyt vi var, men da jeg leste sms-en så jeg også klokkeslettet den var mottatt. Det var useriøst langt på dag. Jeg kom på hva en av guidene på Allalinhorn hadde sagt da jeg fortalte ham vår plan og spurte om han hadde noe info om veien ned mot Allalinskaret.

- Det blir en lang dag for dere, har dere med hodelykt?

Ny radiokontakt, vi ble enige om at Benedicte skulle vende om, og at jeg skulle gi full gass opp og ned.

Jeg kveilet tauet over skulderen, peste på oppover. Touch and go. Et snapshot på toppen og ned igjen. Kombinasjonen randoneesko, stegjern og is var litt kjip. Jeg følte meg sliten og ukonsentrert. Kanskje var det alle rapellfestene som tok kontroll over tankene mine, jeg ville også rappellere. Fant et egnet feste. Det viste seg at jeg hadde satt ny personlig rekord i dårlig rope-management. Jeg hadde ikke kveilet det opp, snarere surret meg inn i det. Det enkle hadde blitt irriterende vanskelig.

En liten evighet senere hadde jeg ryddet opp i tausalaten og var klar, firte meg ned 15 unødvendige meter, og senere 15 til. Vanskelighetene tok slutt. Farten økte.

Vi ramlet inn på hytta etter at de andre gjestene hadde lagt seg, med andre ord fullstendig i utakt med resten av klatreverden. Vi var så slitne at vi ikke klarte å spise opp den sårt tiltrengte middagen.

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits