Jeg savnet stompeskia på Allalinhorn



Allalinhorn beskrives som en av de aller enkleste toppen over 4000 meter i Alpene. I guideboken 4000-meterne via sine klassiske ruter, skriver Goedeke at dette for mange er den første og den siste 4000-meterstoppen man klatrer. Horder av klatrere var på vei mot toppen.

Vi festet skia på sekken og trasket usikra oppover isbreen. Det var fortsatt tidlig på dagen og jeg hadde troa på at med så mange mennesker på fjellet vil noen andre trå gjennom en eventuell snøbro før vi rakk å gjøre det.

Goedeke hevder den største faren på dette fjellet er å bli påkjørt av en skikjører mens man beveger seg ut av sommerskisenteret. Han er kjent som en ivrig miljøverner, og hevder at skisirkuset her oppe er et fryktelig syn for øyet, like stygg som den røde tennisgrusen nede i Saas-Fee.

Som skikjører var det noe lettere å holde ut. Et titalls preppemaskiner og noen gravemaskiner var i ferd med på å etablere sommerskikjøringen, de bygde breheiser, pister og enorme hopp. Vi fikk et blikk inn i skiindustriens kulisser.

Klatringen gikk lett til topps, vi skal til å tråkke i bindingene, men da startet problemene.

I forbindelse med skiservicen har noen tydeligvis fjernet noen skruer og skjøvet bakbindingen bakover, de setter jo en slags bro over bindingene for å kjøre skia gjennom maskinen. Men så hadde de glemt å sette skruer og binding tilbake. Jeg hadde ingen torxtrekker med meg, og det hadde ingen av de andre jeg spurte på fjellet heller. Små, og akkurat nå, ubrukelige sveitserkniver var det derimot ingen mangel på. På tide å revurdere pakningsplanen, eller å lage en sjekkliste før neste tur?

Med noe taustumper tenkt for eventuelle rapellfester bandt jeg skia fast i skoa, og vi satte ut i det ukjente. Jeg har to guidebøker for 4000-metere, Godeke har skrevet den klassiske, Martin Moran har gjort en noe mer sporty variant, der litt hardere ruter er beskrevet. Til gjengjeld er ikke Moran fullstendig fiksert på at man bør klatre de 82 UIAA-definerte toppene. Om ruta vi hadde tenkt å gi oss i kast med herfra, skriver Moran: Den er lite egnet for å ta seg ned.

Jeg hadde sett en renne på kartet, og den virket relativt full av snø. Terrenget rullet, det ble brattere lengre ned. Jeg elsker følelsen, men akkurat nå var det noe upraktisk, for vi var på vei inn i det ukjente, og vi kunne ikke se utgangen. Kontakten med skia var symbolsk, jeg følte at det jeg hadde mer kontakt med stumpeskiene jeg lekte med som barn. Heldigvis var det ikke bratt, men rundt 45 graders helning.

Under oss lå et klippebånd, en bratt avslutning, og vi måtte finne en vei gjennom før vi kunne slippe ut av fjellsiden. Det kunne se bra ut mot høyre, vi traverserte dit, og måtte ta av skia et 20 meters snøfritt parti. Fjellet var omtrent like solid som blyet i en blyant. Det knakk om vi tok hardt på det. Jeg tok på hjelmen, og balanserte av gårde, med skia i venstre hånd. Så, tilbake på ski, det tok en liten evighet å binde dem fast, et aldri så lite hopp over en bergschrundt og vi var nede.

Vi kastet et blikk tilbake på fjellsiden og oppdaget en direkte linje av snø gjennom klippebåndet. Der tapte vi minst 15 minutter. Men det er ikke så mye å irritere seg over, vi kunne ikke se den passasjen ovenfra, og vi hadde gjennomført det vi antok var det vanskeligste partiet på trefjellsraidet.

Foran oss lå Rimpfischhorn.

Det har ikke gått så bra med forsøket på å klatre alle firetusenmeterne så langt. Skal dette bli øyeblikket der situasjonen snur og jeg kan få et visst moment?

Over Zermattdalen lå store kumulusskyer. På sommeren leder det raskt til tordenvær, og i så fall er plan B en rask retur mot Britanniahytta. Da spørs det om vi klarer alle de tre toppene på dette ene raidet.

/T.

 

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits