Vi møtte Nazizombier i fjellet



Vi så dem først på avstand, de uniformerte karene fra fortiden.

Litt tidligere samme dag, vekkeklokka har ringt på Hochsaas, og frokosten er fortært. Ole og jeg vandret ut i morgenlyset, retning Lagginhorn. Det er to normalruter mot toppen, litt avhengig av hvilken hytte man starter fra, den ene mer direkte, den andre som vi valgte, traverserer inn fra høyre underkant. Her står noen borrebolter, og en vaier er trukket over et lite crux.

Akklimatiseringen hadde begynt å gi effekt, og andre klatrere ble gradvis tatt igjen. En gruppe overrasket stort. Soldater fra Ukraina, Tsjekkia, England, Sveits og Tyskland, alle med fjellbakgrunn i tjenesten, og i dag gjenskapte de noe av den militære hverdagen deres forløpere opplevde. Inne i meg merket jeg svært blandede følelser.

Som klatrer var det artig å se de to taulagene som var bundet inn med hampetau og brukte meterlange isøkser med treskaft. Selv er jeg jo glad i pustende skallplagg og isøkser med carbonskaft, men det kan gjøre seg med en historietime i ny og ne.

Men akkurat bruken av hakekorset på uniformslua føltes taktløst, som et overtramp. Ikke alle i min familie klarte seg i kampen mot Hitler-Tyskland, og det var noe sårt der, som aldri riktig slapp taket i mine besteforeldre. Visse dager kom det kanskje klarere til syne, som bursdager, dødsdager, 9. april og 8. mai.

Dermed klarte jeg ikke å slutte å tenke på de seks som en gruppe zombier, noe som var gravd frem fra fortiden. Et forstyrrende dystert minne om Europas mørke fortid.

Selve klatringen var snarere en vandring til forveksling lik norske vestlandsfjell. Isøks og stegjern var kjekt å ha, men kanskje kunne vi klart oss uten tauet.



/T

Foto: Granheim, Hole.

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits