tormodgranheim

Tormod på pinnen, det akk så passende slanguttrykket for roret. Foto: Tormodgranheim.com

Etter 64 dager til havs klappet en skonnert til kais i den lille havnebyen Horta, på Faial - en liten pourtogisisk øy i øygruppen Azorene. De som har fulgt meg på reisen gjennom bloggen min eller Nettavisen vil legge merke til at skutas beskrivelse avviker fra fartøyet jeg forlot New York City med, for mer enn to måneder siden.

 

11 juli kastet jeg loss som en av et mannskap på 11 i "The Big Apple" med den stolte sivflåten ABORA III. Målet var å seile med golfstrømmen og fremherskende vestavind i ryggen, men motvind måtte vi også regne med. Det begynner å bli en mannsalder siden Thor Heyerdahl beviste at det var mulig å seile en sivflåte med Kanaristrømmen fra øst mot vest. I mellomtiden har tusenvis av arkeologiske funn forsterket troen på at verken Columbus eller vikingene var de første til å seile frem og tilbake over Atlanteren. For et tysk forskningsmiljø var tiden moden for å understreke disse antagelsene. Med en seilas på en sivflåte fra vest mot øst. Vi regnet med å nå Azorene etter 40 dager. Prosjektleder Dominiqe Görlitz smilte fornøyd da vi sa farvel til slepebåten som hadde hjulpet oss ut Hudsonelva. Vi var på egen hånd. 2100 nautiske mil, eller 3889 kilometer, ventet oss i rom sjø, forutsatt at vi seilte en kurs like rett som en linjal.

 

Da vi kastet loss var det som å reise inn i en annen verden. Jeg har klatret og kjørt på ski hele livet. Og seilt litt av og til. Med små og store båter, men oftest med land i sikte. Det største havet jeg hadde vært på var Skagerak. Atlanterhavet bød på mer av alt: Den store hvite haien sirklet rundt båten, flokker av delfiner lekte i store krappe bølger. Flokker med hval undersøkte oss dovent mens de skjøt sine vannstråler til værs, før de trakk et siste pust og forsvant i dypet like plutselig som de ankom.

 

Stjernene var fler enn jeg noen sinne så fra ensomme bivuaker høyt i Karakorams fjellsider. Regnet hardt, og nådeløst vått, på nattevaktene - jeg trakk hettas kant mot le og lutrygget forsøkte å skjerme jakkens åpninger for vannet som så inderlig gjerne ville finne veien inn mot kald og fuktig hud. Havtåken Knut Frostad hadde fortalt om pakket oss inne og hindret sikten til en håndfull meter. Likevel skinte sola gjennom og det skarpe lyset glitret i bølgene. "Det er et heftig sted", sa han om stedet der Labradorstrømmen kalde vann treffer den varme Golfstrømmen. Hvis du leser dette Knut, kan jeg bare si deg en ting: Jeg er enig.

 

Det verste for meg var mangelen på vind som plaget oss mer enn 20 dager underveis. Viljeløst drev vi rundt på en flytende øy, mens matlageret minket og mitt tyske vokabular gradvis vokste. "Volle kraft veraus!" ropte jeg til mannskapet, men til ingen nytte. I naturen bestemmer ikke mennesker mye. Alt vi kan gjøre er ydmykt å føye oss. Da det endelig blåste opp trivdes jeg godt, men det gjorde desverre ikke flåten, som føyde seg mer og mer. Til slutt ble det for mye av det gode.

26. august stod jeg opp 07:45 etter en hel natts søvn (en luksus jeg opplevde hver tredje natt). Båten viste tydlige tegn på stresset den var utsatt for etter mer enn 45 dager til sjøs. Vi var drøyt halvveis. En time senere knakk roret, og like etter selve båten. Det var en gylden sjanse til å forstå hvordan steinalderens sjøfarere kunne mestre havsnød. Men det var opplagt at vår egen sjanse til å seile hele veien ikke økte da vi kuttet tauene som holdt hekken vår som en tilhenger bak det som var igjen av ABORA III.

 

En uke, og mer enn 200 nautiske mil nærmere målet vårt, hadde også nødroret knekt og værmeldingen varslet kuling. Vi valgte den konservative løsningen - å forlate ABORA III. Vi hadde tilbakelagt mer enn 2400 nautiske mil - i sikk sakk, men fortsatt var det langt til sikkerhet... Vi var 500 nautiske mil vest for nærmeste land. En båt chartret for et filmteam var - ikke helt tilfeldig - stor nok for hele flåtens mannskap.

 

Tiden ombord i båt nummer to er en historie for seg selv, med en skipper som ikke foretrakk en mine etter ustanselig ufrivillig jibbing i grov sjø. Fra et fredelig skip havnet vi midt i en konflikt mellom en fotograf og kapteinen om kompetanse og skipsføring. En brann i motorrommet gjorde sitt til å hete opp stemingen. Det hele gikk faktisk så langt at vår egen kaptein var nødt til å understreke for hver enkelt seiler at vår nye båt ikke var så stor at det var plass til to kapteiner ombord, og at tittel gikk foran konseptet om å gjøre seg fortjent til respekt. En uke og fire revnede seil senere klappet vi til kai i Horta etter 64 dager til sjøs.

 

Var turen mislykket vi mistet båten? Det er ingen tvil om at det var trist å la ABORA III seile sin egen sjø der hun sank under horisonten, med grov slagside og ribbet for alt sitt verdifulle utstyr. Men prosjektets egentlige mål var økt kunnskap om en svunnen tid. Vi samlet både empirisk data og nye erfaringer. Vi vet mer nå enn vi visste om sivbåtseiling for bare to måneder siden. Mest sannsynlig vet vi mer enn noen andre. På det planet er det ingen tvil om at prosjektet var svært vellykket, og den eneste måten å få det til på var faktisk å bite tennene sammen på Amerikas kyst og kaste loss.

 

For min egen del har jeg har fått venner for livet, opplevd et unikt eventyr i en postmoderne tid hvor man kan kjøpe seg en guidet tur til både Polene, Mount Everest og Verdensrommet. Jeg har vært en del av et team svært forskjellig fra teamene jeg har klatret Himalayas giganter med. Dette var ikke et dedikert og homogent team av eksperter med fokus på prestasjon. Det var et hetrogent team av veldig ulike mennesker. Flerkulturelt, med et aldersspenn fra 21 til over 60. For meg var det første gang jeg var en del av et team som ligner sammensetningen på arbeidsplasser flest.

 

Rik på nyvunnen kunnskap returnerer jeg igjen til den vanlige verden. Men minnene vil jeg alltid bære med meg. Det vil alltid være nok å lukke øynene et øyeblikk, om jeg vil gjennoppleve alle de gode stundene...

 

Tormod "Sjøfareren" Granheim.