Tilbake fra en spesiell verden

Tormod_rormann
Tormod p pinnen, det akk s passende slanguttrykket for roret. Foto: Tormodgranheim.com

Etter 64 dager til havs klappet en skonnert til kais i den lille havnebyen Horta, p Faial - en liten pourtogisisk y i ygruppen Azorene. De som har fulgt meg p reisen gjennom bloggen min eller Nettavisen vil legge merke til at skutas beskrivelse avviker fra fartyet jeg forlot New York City med, for mer enn to mneder siden.

11 juli kastet jeg loss som en av et mannskap p 11 i "The Big Apple" med den stolte sivflten ABORA III. Mlet var seile med golfstrmmen og fremherskende vestavind i ryggen, men motvind mtte vi ogs regne med. Det begynner bli en mannsalder siden Thor Heyerdahl beviste at det var mulig seile en sivflte med Kanaristrmmen fra st mot vest. I mellomtiden har tusenvis av arkeologiske funn forsterket troen p at verken Columbus eller vikingene var de frste til seile frem og tilbake over Atlanteren. For et tysk forskningsmilj var tiden moden for understreke disse antagelsene. Med en seilas p en sivflte fra vest mot st. Vi regnet med n Azorene etter 40 dager. Prosjektleder Dominiqe Grlitz smilte fornyd da vi sa farvel til slepebten som hadde hjulpet oss ut Hudsonelva. Vi var p egen hnd. 2100 nautiske mil, eller 3889 kilometer, ventet oss i rom sj, forutsatt at vi seilte en kurs like rett som en linjal.

Da vi kastet loss var det som reise inn i en annen verden. Jeg har klatret og kjrt p ski hele livet. Og seilt litt av og til. Med sm og store bter, men oftest med land i sikte. Det strste havet jeg hadde vrt p var Skagerak. Atlanterhavet bd p mer av alt: Den store hvite haien sirklet rundt bten, flokker av delfiner lekte i store krappe blger. Flokker med hval underskte oss dovent mens de skjt sine vannstrler til vrs, fr de trakk et siste pust og forsvant i dypet like plutselig som de ankom.

Stjernene var fler enn jeg noen sinne s fra ensomme bivuaker hyt i Karakorams fjellsider. Regnet hardt, og ndelst vtt, p nattevaktene - jeg trakk hettas kant mot le og lutrygget forskte skjerme jakkens pninger for vannet som s inderlig gjerne ville finne veien inn mot kald og fuktig hud. Havtken Knut Frostad hadde fortalt om pakket oss inne og hindret sikten til en hndfull meter. Likevel skinte sola gjennom og det skarpe lyset glitret i blgene. "Det er et heftig sted", sa han om stedet der Labradorstrmmen kalde vann treffer den varme Golfstrmmen. Hvis du leser dette Knut, kan jeg bare si deg en ting: Jeg er enig.

Det verste for meg var mangelen p vind som plaget oss mer enn 20 dager underveis. Viljelst drev vi rundt p en flytende y, mens matlageret minket og mitt tyske vokabular gradvis vokste. "Volle kraft veraus!" ropte jeg til mannskapet, men til ingen nytte. I naturen bestemmer ikke mennesker mye. Alt vi kan gjre er ydmykt fye oss. Da det endelig blste opp trivdes jeg godt, men det gjorde desverre ikke flten, som fyde seg mer og mer. Til slutt ble det for mye av det gode.


26. august stod jeg opp 07:45 etter en hel natts svn (en luksus jeg opplevde hver tredje natt). Bten viste tydlige tegn p stresset den var utsatt for etter mer enn 45 dager til sjs. Vi var dryt halvveis. En time senere knakk roret, og like etter selve bten. Det var en gylden sjanse til forst hvordan steinalderens sjfarerekunne mestrehavsnd. Men det var opplagt at vr egen sjanse til seile hele veien ikke kte da vi kuttet tauene som holdt hekken vr som en tilhenger bak det som var igjen av ABORA III.

En uke, og mer enn 200 nautiske mil nrmere mlet vrt, hadde ogs ndroret knekt og vrmeldingen varslet kuling. Vi valgte den konservative lsningen- forlate ABORA III. Vi hadde tilbakelagt mer enn 2400 nautiske mil - i sikk sakk, men fortsatt var det langt til sikkerhet... Vi var 500 nautiske mil vest for nrmeste land. En bt chartret for et filmteam var - ikke helt tilfeldig - stor nok for hele fltens mannskap.

Tiden ombord i bt nummer to er en historie for seg selv, med en skipper som ikke foretrakk en mine etter ustanselig ufrivillig jibbing i grov sj. Fra et fredelig skip havnet vi midt i en konflikt mellom en fotograf og kapteinen om kompetanse og skipsfring. En brann i motorrommet gjorde sitt til hete opp stemingen. Det hele gikk faktisk s langt at vr egen kaptein var ndt til understreke for hver enkelt seiler at vr nye bt ikke var s stor at det var plass til to kapteiner ombord, og at tittel gikk foran konseptet om gjre seg fortjent til respekt. En uke og fire revnede seil senere klappet vi til kai i Horta etter 64 dager til sjs.

Var turen mislykket vi mistet bten? Det er ingen tvil om at det var trist la ABORA III seile sin egen sj der hun sank under horisonten, med grov slagside og ribbet for alt sitt verdifulle utstyr. Men prosjektets egentlige ml var kt kunnskap om en svunnen tid. Vi samlet bde empirisk data og nye erfaringer. Vi vet mer n enn vi visste om sivbtseiling for bare to mneder siden. Mest sannsynlig vet vi mer enn noen andre. P det planet er det ingen tvil om at prosjektet var svrt vellykket, og den eneste mten f det til p var faktisk bite tennene sammen p Amerikas kyst og kaste loss.

For min egen del har jeg har ftt venner for livet, opplevd et unikt eventyr i en postmoderne tid hvor man kan kjpe seg en guidet tur til bde Polene, Mount Everest og Verdensrommet. Jeg har vrt en del av et team svrt forskjellig fra teamene jeg har klatret Himalayas giganter med. Dette var ikke et dedikert og homogent team av eksperter med fokus p prestasjon. Det var et hetrogent team av veldig ulike mennesker. Flerkulturelt, med et aldersspenn fra 21 til over 60. For meg var det frste gang jeg var en del av et team som ligner sammensetningen p arbeidsplasser flest.

Rik p nyvunnen kunnskap returnerer jeg igjen til den vanlige verden. Men minnene vil jeg alltid bre med meg. Det vil alltid vre nok lukke ynene et yeblikk, om jeg vil gjennoppleve alle de gode stundene...

Tormod "Sjfareren" Granheim.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits