tormodgranheim

Etter å ha feiret at vi passerte midtpunktet mellom New York og Azorene sent fredag (1050 nm i begge retninger) fikk vi endelig vind i seilet. De neste 24 timene har vi seilt 102 nm og har i øyeblikket drøyt 900 nm igjen. Jeg følte en barnslig glede under min tid på roret, under perfekte seileforhold med moderat sjøgang og mer enn 20 knops vind og over fem knops fart. En lykkelig Markus Ülhkig stod på roret, under en stjerneklar himmel, da vi logga toppfarten 6,4 knop. Bølgene vokste til ca tre meter på det meste, og med vinden like aktenom tvers og et rev i seilet, var det en humpete natt for de heldige blant oss som kunne tilbringe tiden i varme soveposer. For selv om temperaturen i vannet er 22 grader og lufta mellom 27 på dagene og 22 på nettene, blir det en hefig vind-chill effekt i den fuktige natteluften. Jeg kunne ikke la være å kalkulere at om vi opprettholder faten er det skarve 10 dager igjen til land. Det som har tatt mest på i løpet av turen er mangelen på fart!

Et skår i gleden er at vi begynner å utvikle slagside, med babord dekkskant bare 20 cm over vann. Under den raske natten skylte en hel del vann over dekk, men nå har vinden løyet til under det halve, og det samme har farten vår, så jeg frykter at det fortsatt kreves tålmodighet før vi kan klappe til kai.

Tormod, 19. august