Famin (foran) og Joe stapper sivbunter inn i skroget. Siden strammes tauene og båten er god som ny. Foto: Tormod Granheim.
Mange sivbunter små, blir til en stor båt etterhvert. Foto: Tormod Granheim.
Da jeg kom til verftet for to dager siden gapte et stort hull mot meg fra skrogets babord side (venstre for eventuelle landkrabber blant leserne). På den lange reisen fra Titikakkasjøen hadde trolig ferskvann trengt inn i sivrullen, og deler av sivet startet å råtne. Dermed var det ingen andre valg enn å rive ut det råtne sivet og la hullet gape - og kjernen tørke.
Jeg ble litt bekymret da alt dette gikk opp for meg.
Det heter seg jo at en kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet. Men en gjeng mennesker er heldigvis ingen kjede. Man kan bruke de sterkeste på enkeltområder...
Og da var det godt å ha en båtbygger med på laget. En mann med erfaring. En mann som har lært håndverket av faren sin, som har lært det av faren sin, osv.
Famin kommer fra en slik familie. Faren hans bygde Ra, og hadde til og med vært i Oslo og restaurert Ra2 etter Thor Heyerdahls hjemkomst.
Og slik gikk det til at jeg i dag lærte, på andektig avstand, men også med en finger med i spillet, og gradvis mer møkk under neglene, litt mer om hvordan havgående sivbåter bygges.
Tormod i NY - fortsatt med jet-lag.
