tormodgranheim

Jeg er glad i fjellvettreglene. De oppsummerer vår ydmyke norske turkultur på en fin måte. I dag passet det bra å bruke en av dem som tittel på bloggen min.

Cato og Co valgte å følge denne reglen da de innså at de risikerte køståing på verdens tak. Kombinert med en melding om økende vind utover dagen demonstrerte de konservativ dømmekraft og valgte å kaste inn håndkleet omkring 8600 meter. I normalt tempo var de da tre timers tid under toppen. Jeg tipper de stod ved den prominente Mushrom Rock, en avsats med uvanlig god utsikt til ruta videre mot toppen.

Jeg tror jeg snakker for 99% av alle klatrere når jeg påstår at så høyt oppe har man blandete følelser. En del av deg vil bare snu og vende ned til tryggheten som blir stadig lengre unna. En annen del fengsles av utforskertrang, nysgjerrighet og kanskje ærgjerrighet. Alt oppsummert i begrepet Summit Fever.

Blindes man av Summit Fever er det lett å akseptere farer som truer i høyden. Fjellet står der i morgen også. Selv har jeg aldri følt en direkte feberaktig dragning mot toppen, men jeg forstår begrepet. Beslutningen om å snu på turer har alle erfarne klatrere vært tvunget til å ta fra tid til annen, og da kan det være en trygghet å vite at den beste av dem alle, Reinhold Messner, fortalte meg at i Himalaya hadde han snudd under toppen på to av tre turer!

Spekulasjonene om et nytt toppstøt har allerede begynt, men jeg tror vi gjør rett i å la gjengen komme seg lengre ned på fjellet og ta den vurderingen selv. På den ene siden vet de nå mer om ruta og hvordan de fungerer i høyden. Sjansen for å nå opp i et nytt forsøk er god. Men på den andre siden har nattens klatring kostet enormt mye både av krefter og forsyninger. Bare de færreste klarer å mobilisere krefter til et nytt forsøk på toppen etter å har vært så høyt.

Andre nordmenn har også vært aktive i natt: Evensen/Tryti toppet ut på Hillary-ruta og Gamme/Voldmo fortsatte forbi Catos vendepunkt og like til topps. Gratulerer så mye til alle mann!

Tormod