tormodgranheim

I en lydmelding forteller Cato at gjengen fikk noe å bryne seg på i det siste partiet opp mot C1. Sannheten er at det bare er en antydning på hva som vil møte dem høyere på fjellet.

Ruten gruppa følger kalles Mallory-ruten og er en av de to mest trafikkerte rutene på fjellet. Det som kjennetegner denne ruten er at vanskelighetsgraden øker desto høyere opp man klatrer. Ikke bare fordi luften blir tynnere, suget fra avgrunnen sterkere og vindene strengere høyt oppe...

Frem til 7500 meter er ruta en for klatrere relativt lett bre-/ryggtur på is og snø. Men deretter kommer man inn i et område dominert av mye løs stein, som man må snike seg mellom, klyve over og balansere oppå. Så, på 8400 meter, når man opp på Nordøstryggen som ledder mot toppen. Her traverserer man på snøkledde steiner, og møter de tre cruxene på ruta, altså de vanskeligste punktene - de tre steppene som har blitt så navngjetne. Dersom Camilla syntes hun har tøft terreng bak seg må hun nok stålsette seg, for hun har fortsatt mer krevende passasjer foran seg.

Sammenlignet med klatring nær havets overflate er ikke rutas mest krevende punkt spesielt vanskelig. De fleste med en viss klatreerfaring vil kunne ta seg forbi disse punktene, men utfordringen ligger i kombinasjonen av avstand og utmattelse som nærmest automatisk oppstår over 8000 meter. Begynner noen å fomle, og andre må vente tikker minuttene ubønnhørlig avsted. Noe ingen har råd på verdens tak. For her oppe er fart imperativt.

God tur mot toppen og lykke til - Tormod