Hva har skjedd i det siste

Tormod kjrer

Først vil jeg gratulere Jarle Traa som første nordmann helt til topps på Shisha Pangma. En fin prestasjon fra en sterk og trivelig klatrer.

I det jeg hadde skrevet min siste oppdatering i bloggen min, på en dodgy internettkafe, oppå et aggregat uten lyddempning, i den støvete byen Zegar, frøs maskinen og alt gikk tapt. Det neste som skjedde var at jeg fikk grådig vondt i magen og var nådeløst lenket til toalettet. Jeg lå som en reke i senga avløst av hyppige og fullstendige tømminger av innholdet i kroppen. Ute av stand til å ta til meg næring eller væske. Jeg har reist langt og sett mye, men aldri har jeg vært i nærheten av så syk, på mine turer utenfor allfarvei.

Planen var enkel: Reise ned for å bygge seg opp. Tre netter i seng. Slik gikk det ikke. Vi kjørte 150 km for å tape rundt en 1000 høydemeter. Veiene var minst "Rally Mexico"-standard, mens magen gikk dit pepper'n gror.

Som en skygge av meg selv stod jeg opp i dag. Jeg klarte nesten ikke stå på bena, men satte meg likevel i Landcruiseren. Mitt livs verste biltur stod for tur - men tanken på å bli alene igjen på hotellet med de vonde minnene var enda mindre fristende. Jeg ville tilbake til BC og få kontroll
over maten igjen.

Siden sist jeg skrev noen linjer i bloggen min har det skjedd mye. Det har vært noen av de mest spennende dagene i livet mitt.

Veien opp til ABC gikk lett, når tiden var moden for å reise opp i høyden. Derfra klatret vi først en tur til Nordskaret for akklimatisering, og kjørte samme vei ned igjen på ski. Terrenget var mektig, bratt og fint. Underlaget en blanding av is og tynn snø, så jeg skjønner godt at det var
første gang en nordmann setter spor på denne fjellsiden, så vidt jeg vet.

Deretter samlet vi krefter en dag i ABC før vi flyttet opp til Nordskaret og klatret til 7500 meters høyde, vårt høyeste punkt på turen så langt. Hvor ofte hører man ikke om hvor bratte bakker er, hvor kalde vintre det er, eller hvor hardt det kan blåse på visse steder. Min erfaring er at som
som regel er temmelig overdrevet - og hvis jeg har hørt det er bratt så blir jeg skuffet etterpå - når det er slakt.

Everest Nordrygg er kjent som et forblåst sted - og det er ingen overdrivelse. Da Tomas og jeg klatret oppover, med skia på sekken, hadde jeg ikke noe annet valg enn å sette mp3-spilleren på max power. Det hørtes ut som vi var på dekket av et hangarskip der kapteinen var i full gang med å lære noen en lekse. Takket være Bergans geniale dun heldress var ikke varmen noe problem, men vel oppe turte jeg  rett og slett ikke legge skia på bakken for å tråkke i bindingene, av frykt for at de skulle starte å fly, og forsvinne for alltid. Så da ble det å bære skia tilbake til Nordskaret, en av de største skuffelsene på turen, så langt. Derfra kjørte vi tilbake til ABC og skjøt litt video fra hjelmkameraene våre underveis.

Etter litt mer hvile var tiden moden for å sjekke ut Nordsiden enda nærmere. Etter enda en natt i skaret, 7070 moh, droppet vi inn i fjellsidens høyre kant. Raskt traverserte vi mot venstre, mot hjertet av fjellsiden. Alpin is på en steinrygg stoppet fremdriften, etter å ha pirket litt i isen med øksene våre bestemte vi oss for å sikte på en forsenkning i terrenget der det var litt mer snø oppå isen som dominerte hele fjellsiden.

Jeg følte meg sterk, på vei nedover. Vi tegnet store svinger nedover den bratte snøen, men holdt likevel en del igjen. Man vil liksom ikke ramle.

Etterhvert som vi tapte høyde lukket fjellene seg rundt oss som et amfi. På vår høyre side 7583 meter høye Changste, over oss reiser Everest seg inn i himmelen. Til venstre strekker Everest' skulder seg kilometerlangt mot fjellpasset Lho La. Foran oss står fjellet Pumori (7165m) som et tårn,
på grensen mellom Tibet og Nepal. Og ikke langt unna reiser Cho Oyu seg, der vi stod på toppen høsten 2004, 8201 over havet.

Under oss venter et kaos av bresprekker. Vi har speidet på dette området nedenfra, fra Nordskaret og fra ryggen som strekker seg mot 7500 meter og videre mot himmelen. Vi tror vi har en løsning. Likevel har vi tatt med mer sikringsutstyr enn vi pleier å ha med på breskiturer. Setter vi oss fast her kunne vi like gjerne vært på månen. Vi må løse egne problemer.

For å gjøre en lang historie kort: Det løste seg greit for oss. Våre vurderinger var riktige. Det var en vei av snø mellom de voldsomme bresprekkene i bunnen av den sentrale Rongbukbreen. Dermed var det bare å rusle ut de to milene langsetter breen, på en "sti" som kunne passe som opptaksprøve for marinejegere.

Tomas hadde underveis fått problemer med føttene, så det ble slik at jeg tok halve vekta av sekken hans gjennom "marinejegernes opptaksprøve". Vel fremme kunne vi feire at Foto-Fredrik ble 28 år, men festen ble kort. Vi var alle utrolig slitne, selv sov jeg 12 timer den natten.

Kommer snart tilbake med ferskt påfyll fra eventyret.

Tormod

PS: Været på Everest er i øyeblikket rundt 100 km/t vind på toppen, noe som gjør sykdommen et hakk mer levelig.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits