På grensen, Rochefort og Grandes Jorasses

Ryggene Rochefort og Grandes Jorasses byr på en luftig reise på grensen mellom Italia og Frankrike. Min venn Signar har fått seg en ny venninde - Emma, og mente denne turen kunne by henne på en passende introduksjon til Alpenes høyeste topper. Vi sparte nok ikke noe særlig tid på å være tre heller enn to, men til gjengjeld var vi flere til å dele turgleden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Toppen av Whymper, oppkalt etter mannen som var først på Grandes Jorassas, men ikke tok seg bryet med å klatre opp på den ørlite høyere Pointe Walker, hensikten med hans tur på Jorasses var uansett å recce Aiguille Verte, og fra dette sydlige utkikspunktet fant han det som senere har blitt kalt Whympercouloiren, etter hans førstebestigning av Verte. I våre dager er Whympercouloiren en ettertraktet skilinje.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Toppen av Walker, turens høydepunkt. Herfra er det kun 2628 høydemeter sydover ned til nærmeste landsby, Planpincieux.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Nilsen, Granheim

/T.

Klyvetur på en av de høyeste - Täschhorn

I følge guidebokforfatter Moran er Taschhorn, som ligger mellom Saas-Fee og Zermatt, en av de topp 10 vanskeligste 4000-meterstoppene. Han kaller fjellet et av de høyeste, fineste og minst tilgjengelige.

Da jeg prøvde fjellet direkte fra parkeringsplassen,med Geir, etter våre raid på Mont Blancs sydside, opplevde vi fascinerende dårlige forhold med sommervarm vintersnø, regelrett vått skum - som øvingsleder Stiansen kaller det når bare skrittet hindrer en mann i å synke dypere ned i den underlige hvite gjørma.

Selv ikke aktiv taubruk kunne etterhvert bygge tilstrekkelig tro på at dette var et sunt prosjekt - da den hengende hvite myra skjulte alle potensielle sikringspunkter, bare 200 høydemeter under toppen.

Nå var det annerledes. Vedvarende sydlig vind har tatt med seg varme fra Sahara og løftet temperaturene 10 grader over gjennomsnittet i ukesvis. I følge med Signar, kjent for bloggens lesere fra turer til Dent Blanche og Den djevelske ryggen, ble det en sytalaus klyvetur på nesten utelukkende tørt underlag.

Tauet ble liggende i sekken gjennom hele turen, og til tross for rikelig med pauser beveget vi oss godt innafor guidebokas tidsestimater.




Foto: Nilsen, Granheim

/T.

Zinalrothorn

Igjen ringte klokka 03:15, igjen spiste vi frokost 03:30, og igjen var vi ute i nattens friske luft i god tid før 04:00. Månen glimret med sitt fravær, hodelykter fylte natten. Mot Ober Gabelhorn hadde vi bare hatt følge av et annet taulag, Zinalrothorn virker derimot å være det gjeveste turmålet fra Rothornhytta.



Jeg fryktet at deler av ruta var litt løs og advarslene i guideboka om kø på rutas vanskeligere partier. Vi pushet på for å være blant de øverste taulagene. Noen guidede grupper viste seg grådig effektive, de kjente alle gode snarveier og smarte veivalg. Snudde man seg for å ta et bilde av Matterhorn i soloppgang hadde de lurt seg unna og vunnet god avstand til oss som ble bergtatt av utsikten.

Men under oss var horden av klatrere som var ørlite grann mindre entusiastiske, de med utstyr fra 90-tallet og hjelmen bakfrem.

Det er kanskje ikke helt pent, men på klatrefelt har jeg av og til en konkurranse med kompiser som går ut på å peke ut avvik fra standard operasjonsprosedyrer og etablert best praksis. Denne gangen stakk Thorleif av med seieren da han ikke var sjenert for å påpeke bakfremhjelmen.

Klatringen var for en stor del fast, lett og herlig eksponert på den smale ryggen mot toppen. Typisk en tur verdt å anbefale til alle som liker tanken på litt høye fjell og eier et klatretau.
















Foto: Nøkleby, Granheim.

/T.

Ober Gabelhorn

Et steinkast fra Matterhorn ligger Ober Gabelhorn. Vårt utgangspunkt var Rothornhytta som ligger ca 3200 moh. Sola skinte fra skyfri himmel og fjellet var relativt fast og fint. Jeg tror jeg lar bildene fortelle resten av historien.













Foto: Nøkleby, Granheim.

/T.

Vest av Zermatt

Den siste tiden har en hetebølge preget Alpene. Geir og jeg gjorde et forsøk på Täschhorn, men høyt på fjellet, da vi klatret i vintersnø preget av sommervarme - eller for å si det som det var:  Hvitt, vått skum - med ras dundrende ned rundt oss kontinuerlig, valgte vi - høyt på fjellet - å følge den av fjellvettreglene som byder fjellfolk å snu i tide.

På den ene siden: Surt. På den andre siden: Et lett valg. Vi tøyde strikken langt, men slett ikke til det ytterste, og beholdt en akseptabel margin risikomessig gjennom hele turen.

Nå har varmen endret snøen betydelig. Tiden var igjen moden for å stryke til fjells. Denne gangen var tanken å forsøke seg på Ober Gabelhorn og Zinalrothorn, begge ligger vest for Zermatt, et steinkast fra Matterhorn. Med på turen var fjellsportsentusiasten Thorleif.



Skal skrive mer senere.

Foto: Nøkleby, Granheim.


/T.

Aiguille Blanche de Peutrey. Definisjonen av utilgjengelighet.

Jeg elsker å sette mennesker på steder i naturen der de på en måte ikke hører hjemme, er den enkle forklaringen jeg noen ganger gir på hva jeg holder på med og hva som driver meg.

Det er vanskelig å tenke seg et sted mennesker hører mindre hjemme enn på Mont Blancs sydøstre sektor. Nettopp her ligger Aiguille Blanche de Peutrey, med sin trippeltopp, hvorav den høyeste, Pointe Güssfeldt strekker seg 4112 meter over havet.

Toppen omtales som den vanskeligst tilgjengelige firetusenmeteren. Goedeke oppsummer: «The most difficult independent 4000 meter mountain -  with plenty of scope for going astray.» Klatrere forteller fortsatt historien om hvor galt det kan gå i nettopp dette miljøet, da et syvmanns lag ble redusert til tre, etter å ha blitt fanget i en storm, under et forsøk på å gjøre den første bestigningen av den sentrale Freneypillaren, tidlig på 60-tallet. Historien var så sterk at magasinet Paris Match kjørte den som coverstory, heller enn saken om slaget i Bizerte, som etterlot 630 tunisiere og 24 franskmenn døde.



Å si at vi var keene på maxvær, før vårt forsøk på denne toppen, er derfor ingen overdrivelse.

Terrenget her omkring er av den humpete sorten. Høydemeterene mange. Ettersom dagen går og varmen kommer, øker rasfaren i terrenget under oss, slik at beste retur er å fortsette oppover, mot Grand Pilier d'Angle, Mont Blanc de Courmayuer og til sist 4810 meter høye Mont Blanc. Det var med andre ord lite å utsette på utsikten, underveis hjemover.

Reisen gjennom dette landskapet sendte oss gradvis, men bestemt, fra topps til bunns i Maslows behovspyramide. Både en robust romsdaling, og bygutten Tormod, hadde lite annet i tankene da vi tok oss ned fra Mont Blanc - etter tredje besøket der oppe for Geir, og tiende for meg - enn søvn, vann, mat og husly.



Vi våknet omsider med en slags jetlag vel tilbake i Chamonix, med rundjulte, sulte kropper, og en sterk visshet om at minnene fra denne turen kommer til å blekne svært, svært sakte.















Foto: Moen, Granheim

/T.

Tilbake til høyfjellet

Oppdriften er tilbake.

















Etter en vinter preget av man-flu og bihulebetennelse har jeg brukt en relativt nedbørsrik vår til å gjenoppbygge kondisen. I følge med Geir, som jeg har gjort noen fine raid med tidligere, blant annet har vi feid over Aiguille du Binoassey med retur over Mont Blanc, var tiden moden for å teste formen.

Valget falt på toppene Mont Brouillard og Punta Baretti på Mont Blancs sydside. Opprinnelig var ideen å klatre disse før Glenn og jeg skulle gått løs på Brouillardpillaren som leder fra disse to over et par andre 4000-metere like til topps på Mont Blanc. Men myk snø og korte marsdager gjorde at vi nøyde oss med å støte direkte fra Col Emile Rey mot Pic Luigi Amedeo, og videre mot Mont Blanc.

Rustet med et splitter nytt kart, det vil si tegnet for to år siden, ble overraskelsen stor da avviket mellom kart og terreng var tildels dramatisk. Et varmere klima hadde kappet bunnen av flere av isbreene som siger ned fra Mont Blanc og inn i den svært øde dalen. Vi så dog en mulighet for å ta oss opp en bretunge og videre opp Barettis sydvestre couloir. Hjulpet av nattens frost lå isen kald og stabil.

Klatringen hadde en herlig balanse, aldri lett, men heller ikke vanskeligere enn at tauet forble i sekken.

Returen ble en smule utfordrende i og med at fete isbreen hadde veket grunnen for blankskurt berg, med relativt store seracer som truet med å bombe alt under seg. Vi valgte det trygge og endte med en stor unnvikende travers som ledet oss vestover mot Gonellahytten som er utgangspunktet for den italienske normalruta mot Mont Blanc.

Neste gang noen spør om Mont Blanc er jeg fristet til å anbefale den såkalte pave-ruta via Gonella, for et villere og mer øde område skal man lete lenge etter midt i Europa.

Foto: Moen, Granheim

/T.

Gross Grünhorn

Natten var stummende mørk. Klokken hadde ringt 02:00. Første etappe var å krysse breen Fiescherfirn for så å ta seg opp til Grünhornlucke. Til nå hadde vi tråkket gjennom så mange sprekker at vi var temmelig klar over hvor intrikat det var å bevege seg på disse isbreene. Midt i sesongen går det sikkert et spor her som gjør det lettere å finne en fornuftig vei gjennom labyrinten, men nå var det opp til oss å løse puslespillet. Jeg hadde stukket ut en kompasskurs dagen i forveien og brukte kompasset aktivt den første timen.

Den mest klassiske ruta mot Gross Grünhorn passerer over en 3860 meter høy fortopp, Grünegghorn, som viste seg å være herlig luftig, kanskje kan man tillate seg å kalle den en knivskarp egg. Dette miljøet dempet Astrids pågangsmot en smule, så vi ble enige om at jeg skulle gå for å soloere den siste toppen. En ca 50 graders snørenne så innbydende ut, vinden hadde polert løssnøen av fjellsiden og føret var raskt. Med to økser gikk dette lett, og for første gang beveget jeg meg fortere enn guidebøkenes estimater. Tilbake i skaret var oppdraget utført. Jeg hadde endelig klatra de sju vestlige toppene i Oberland. Nå gjenstod bare returen, og vi var i midten av dritten. Returnerte vi sydover den veien vi hadde kommet ville tidsforbruket bety enda et døgn i fjellet. Under oss i vest lå et massivt brefall, kunne vi komme gjennom der hadde vi en anstendig sjanse til å nå toget, som gikk 17:45. Vi slapp oss nedover brefallet og trakk nordover.

Famous last words:
- Jeg tror ikke på jinxing, så jeg bare sier det, dette ser bra ut, sa jeg.

Ca 10 minutter senere hadde vi krysset tre bresprekker og stod på toppen av en ca 100 meter høy fjellvegg. Oberland hadde fortsatt tilgang på kryptonitt av verste slag. Kanskje på tide å begynne å tro på jinxing?

Vi traverserte tilbake, mot venstre, klatra over noe is, og fant et virvarr av sprekker, isrygger og snøbroer. Den ene var såpass heftig at den umiddelbart fikk navnet Hollywoodbroen. Nøkkelen til å komme seg ut av området lå bak Hollywoodbroen. På nytt så det bra ut.

Det var nå lenge siden det hadde vært noe snøfall av betydning, men takket være vinden lå snøen løs og dyp på breen Ewigschneefäldt. Vi byttet på å brøyte, først i 10 minutters intervaller, men kortet dem ned til fire, etterhvert som forholdene ble tyngre. Inni meg tenkte jeg at jeg gjorde rett da jeg tok med Astrid på dette prosjektet, hun er en av gutta - og erfaringen fra Svalbard viste seg å være midt i blinken for dette prosjektet. Det var mitt beste kort mot Oberlands standhaftige kryptonitt, som gav oss motstand helt til slutten av siste dag.

Vi nådde Jungfraujoch med mer enn 10 minutters margin til å kjøpe kaffe på stasjonen, før siste tog skulle gå. Det var bare en ting å si til min følgesvenn:

- You can be my wingman any time.

- Bullshit, svarte hun momentant, før hun raskt la til:

- You can be mine.











/T.

Midt i ødemarken - Finsteraarhorn 4274 moh



Finsteraarhorn er den europeiske definisjonen av utilgjengelig. Goedeke kaller reisen hit en pilgrimstur. Høye fjell og isbreer på alle kanter.

Tordenen fra det sveitsiske luftforsvaret var over oss oftere nå. Skytefeltet nærmere. Det er morsomt med sitater fra Top Gun, men morer man seg med det lenge nok, kommer man til punktet der Goose omkommer, og Viper sier:

- You fly jets long enough, something like this happen...  First one dies, you die too. But there will be others. You can count on that. You gotta let him go. You gotta let him go.

I motbakkene opp mot Finsteraarhorn var det vanskelig å ikke tenke tilbake på den dagen da jeg stod på toppen av verden. Jeg trodde at det var den beste dagen i livet mitt. Tomas Olsson og jeg satte utfor Nordveggen av Everest på skia våre. Det var den verste dagen i livet mitt. Tomas falt. Han klarte seg ikke.

Hvis noe skjer med oss i dette miljøet blir det igjen maks stress. Vi har ikke sett folk siden guiden som snudde i går, og vi har ikke mobildekning. Det finnes telefoner til nødbruk på hyttene, men skulle mobil eller hyttetelefonene funke, måtte vi krysse isbreer, noe som er temmelig uattraktivt på egen hånd. Med riktig utstyr og kunnskap kan vi fungere trygt i dette miljøet, og jeg elsker følelsen av å sette mennesker på steder i naturen der de på en måte ikke hører helt hjemme. Men gjør man feil, gjelder Stingers ord:

- Son, your ego is writing checks your body can t cash.

Finsteraarhorn bød på en lang anmarsj, et melisdryss av fersk snø dekket fjellet, og lekte mildt i morgenbrisen. Fra et skar i nord gav vi oss i kast med ryggen mot toppen som bød på enkelte brattere opptak. Vi valgte å bruke tauet aktivt, og nøt en relativt lett dag på fjellet. Planen vår var å forsøke å feie over Gross Grunhorn i morgen for så å presse på hele veien tilbake til Jungfraujoch, der det siste toget hadde avgang 17:45.

Over oss dundret jagerflyene fortsatt forbi.


EDIT: Denne teksten er skrevet før Andreas Fransson og JP Auclair omkom i Syd-Amerika. Mine tanker går nå til deres nærmeste og dem som var med dem på turen til Syd-Amerika. Dette er mine egne refleksjoner som fant sted på mitt fjell, før ulykken deres skjedde. Jeg ønsket å si noe om ensomheten for oss som ferdes utenfor allfarvei, dette er ikke ment som en kommentar til ulykken som rammet de to.

Foto: Lemme, Granheim.

Skal skrive mer senere.

/T.

Gross og Hinter Fiescherhorn



Det var kun en guide og en klient på Mönchhytta - et dårlig tegn. Riktignok er sommeren over, og riktignok var det noe fersk snø på fjellet, men som paragliderpiloten Elling, pleier å si: Ikke vær den første til å ta av, ikke vær den siste til å lande. Det gir en følelse av tillit til egne vurderinger å ikke vimse rundt mutters alene i populære fjellområder.

Det viste seg at guiden skulle i samme retning som oss, mot Gross og Hinter Fiescherhorn. Kjent med de lokale forholdene hadde paret tatt med seg truger. Vi lot dem brøyte vei gjennom en natt uten måne.

Vi møttes igjen etter at solen hadde stått opp, de var på vei ned - og vi takket for sporet de hadde laget. Senere ble vi litt skuffet da det viste seg at sporet tok slutt før toppen. Astrid fikk kalde føtter av tanken på at guiden hadde snudd. Hadde det vært en tabbe å ta henne med på dette her, en tur der vi var 100 prosent avhengig av hverandre, tenkte jeg i mitt stille sinn. Utad lanserte jeg tanken på at det kanskje først og fremst var klienten som hadde fått nok. Under oss på vår venstre side styret en nordvegg som i følge Moran er den nest råeste, etter Eiger, i hele området. Det var i alle fall nokså langt ned.

Vi klatret videre lett, men supereksponert, til topps, og deretter videre mot den bakre, noe lavere tvillingtoppen.

Over oss suste en blanding av småfly, kommersielle og profesjonelle helikoptre og en stri strøm av jagerfly. I massivets sydvestre hjørne ligger et skytefelt og det kunne virke som det sveitsiske luftforsvaret jobbet med både innflyging til sitt målområde og diverse dogfightingmanøvre over hodene våre.

Jeg er litt lei av det evige bråket fra sightseeinghelikoptere som spretter opp og ned, for å vise fram fjell andre brenner kalorier for å besøke, men den evige tordenen fra jagerflyene ble liksom noe annet. Klassiske Top Gun-sitater som:
- I feel the need...
- ...The need for speed!
satt etterhvert løst i samtalen mellom Astrid og meg.

Vi hadde nå to alternativer, enten å sette kursen mot Konkordiahytta, eller Finsteraarhornhytta. Jeg hadde snakket litt med en lokal guide, Johann, som mente at å gå for sistnevnte via isbreen Fiescherfirn var gjennomførbart, men ikke noe en guide ville dra med seg kunder på. Med ski, om våren derimot, var dette en topp ide.

Ut fra kartet så det krevende ut, med sprekker på alle kanter, men fra den vesle, sydligste toppen, kunne det se ut som det gikk en farbar linje mellom alle sprekkene. Men det var noen dødvinkler der nede, som vi ikke fikk studert, og dessuten har vi vel alle opplevd at bresprekker kan være både større og mer komplekse, når vi er på nærmere hold.

Men fristelsen ble for stor. Vi gikk for det, mens vi nynnet vekselvis «Highway To The Danger Zone» og «Take My Breath Away».

Johann hadde rett. Det var gjennomførbart. Vi tråkket gjennom noen snøbroer her og der, og måtte krysse en kort seksjon med tilsynelatende skredfarlig is, men kunne holde høy fart så den samlede risikoeksponeringen ble rimelig beskjeden.

I god tid før solnedgang nørte vi opp en ild i den vesle vedovnen i Finsteraarhornhyttas anneks, vinterhytta. Livet var godt, det var ingen snakk om hvem som skulle:

- Be flying a cargo plane full of rubber dog shit out of Hong Kong!







Skal skrive mer senere.

Foto: Lemme, Granheim.

/T.

Med is i magen - og skjegget - til Jungfrau



Vår tanke var å gi prosjektet en myk start med en dagstur til toppen Jungfrau, som ligger nær togstasjonen Jungfraujoch - kjent som The top of Europe. I naturimperalismens gullalder fikk sveitserne ideen å drive en tunnel gjennom Eiger og like opp til 3571 meters høyde. Her bygde de like godt et astronomisk observatorium, Sphinx - også kjent som hovedkvarteret til skurken i James Bondfilmen On Her Majesty?s Secret Service.

Et steinkast fra toget ligger Mönchhytta, som ville være slutten på vår dagstur, og starten på hele resten av eventyret. Jeg kunne ha lagt opp til harde dager, som da Lothar og jeg var i Monte Rosa og la under oss rundt 2500 høydemeter pr dag, men vi hadde valgt å ta det litt mer piano, og legge opp til nok søvn og muligheten til å spise middag uten bruk av hodelykt. En kosetur, altså.

Et nylig lavtrykk hadde lagt fra seg en halvmeter fluffy nysnø. Vi sporet noen meter bort fra Jungfraujoch, og deponerte mat og kit for resten av dagene vi planla å tilbringe i massivet. Å spore tvers over en isbre sugde krefter ut av kroppene våre og minnet oss på at bare det å gå omkring på flatene her kunne være farlig, da vi så vidt tråkket nedi en og annen bresprekk.

Et gammelt triks for å finne veien på klatreruter i høyfjellet er å se etter slitemerkene fra stegjern mot fjell. Med all den ferske snøen så vi ingen sportegn, men endte opp med å følge et system av snø like til topps.

I det vi tok oss opp i Rottelskaret tok vinden seg merkbart opp, en luftstrøm som bar betydelige mengder løssnø og sånn sett bidro med en viss windchilleffekt.

Tøffinger vil ha det til at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, så vi presset på - mest fordi vi antok at rent objektivt var det ingen fare på ferde. 250 høydemeter senere nådde vi til topps. Det var Astrids første 4000-meter og min 61., god stemning. Når folk har spurt meg hvor langt jeg har kommet på de 82 toppene har jeg inntil nå svart "bare 60". Men nå begynner jeg å få en sterk følelse av at jeg heller kan si at jeg "bare har 21 igjen". Jungfrau var det mentale vippepunktet.

Turen ned igjen var rett og slett litt kjølig, sporet vi hadde brøytet på vei opp var for lengst blåst igjen. Jeg antok fjellets topografi ville skjerme oss for vinden ganske raskt, men der tok jeg feil. Det blåste opp til en heftig snøstorm.

Moran skriver i sin guidebok at dette fjellet kan være tyngre enn man først antar, noe all brøytingen i løssnøen ytterligere forsterket. Da vi ramlet inn på hytta, to timer forsinket til middag, merket vi begge presset vi hadde utsatt kroppene våre for. Skulle massivets kryptonitt atter en gang amputere planen min?

Mentalt vippet jeg et skritt tilbake, kanskje hadde det vært feil å tenke at jeg "bare hadde 21" topper igjen til mål?





Foto: Lemme, Granheim.

Skal skrive mer senere. /T.

Berner Oberland aka Into the Wild

Et forsøk på å klatre Jungfrau, Gross Fiescherhorn, Hinter Fiescherhorn, Finsteraarhorn og Gross Grünhorn.

Jeg hadde gledet meg lenge til å besøke de sju fjella vest i Berner Oberland. Dette massivet består  av flere av Alpenes lengste isbreer og store, frittstående fjell - noe som betyr mange høydemeter å legge under seg før man kan nå opp på disse perlene.

Dette er et sjeldent øde område, Finsteraarhornhytta har blant de aller lengste anmarsjene i Alpene, og hele massivet er ringet inn av høye topper som skaper radioskygge og hindrer mobildekning for utenom akkurat på toppen av fjella.

Goedeke skriver i sin guidebok om veien til nettopp Finsteraarhornhytta, på sommerføre: The endless trudging along the wide glacier basins deters all but the most dedicated alpinists.

Noe som, med hjelp av Google Translate, betyr noe sånn som at man sommerstid må gå sakte, med tunge skritt, på grunn av utmattelse og barske forhold, langsetter brede isbreer - selv ville jeg lagt mer vekt på isbreenes lengde og høydemeter, som begge er betydelige, men uansett - noe som avskrekker alle utenom de mest dedikerte alpinklatrere.

Into the Wild, altså.

Det hadde virket logisk å samle en gjeng skikjørere for å løse denne utfordringen. Om våren er bresprekkene stort sett dekket av solide snøbroer, og ikke minst kan man på ski nyte opplevelsen av alle nedoverbakkene underveis. Dette er - selv om jeg aldri før hadde vært her - på sett og vis min hjemmebane. Kanskje ville det være aktuelt å pirke litt med isøkser og stegjern nær noen av fjellenes topper, men først og fremst er dette en arena for feller i motbakkene og høy fart videre til neste hytte, og ikke minst den barnslige gleden enkelte av oss kan oppleve, med skarpslipte stålkanter på bratt underlag.

Jeg har skrevet i tidligere blogginnlegg at «planning is everything, the plan is nothing» - og da har jeg blant annet hatt nettopp Berner Oberland i tankene. Gang på gang har jeg invitert et team, bestående av drevne kjørere som Lorraine Huber, Oscar Hubinette, Fredrik Schenholm, Lothar Hofer og mange andre, men hver gang har værvinduet blitt for trangt til å reise. Enkelte bratte kneiker er ikke til å unngå i denne teigen, og med fersk snø og typisk påfølgende varme, vil skredfaren bli betydelig. Dessuten er så godt som hele området dekket av massive isbreer, og mitt inntrykk var helt klart at vi ville trenge tid på å ta oss fra hytte til hytte - selv under gode forhold. Utfordringen med å finne en trygg vei mellom bresprekker og over snøbroer i flatt lys ville i beste fall bli irriterende, i verste fall en klassisk epic - for å låne et amerikansk utrykk for situasjonen når dritten treffer vifta.

Denne historikken har delvis gjort at jeg har skiftet taktikk, og begynt å spise meg inn på toppene bit for bit, i stedet for å feie over alle på en eneste tur, først med Ola på Aletschhorn, så med Martin og Lothar på Mönch. All forventingen til dette stedet og alle de kansellerte turene har gjort at jeg har begynt å oppleve dette området som min private kryptonitt. Lever det en kraft her som hindrer meg i å få gjennomført mitt prosjekt?

Heldigvis har jeg teamsjefer som heller ber meg holde igjen enn å pushe på, når forholdene er utrygge på fjellet. Deilig å slippe masete telefoner når man forsøker å overleve, gjennom å utrette ingenting.

En utfordring jeg har støtt på i min samling av de 82 4000-meterne er rekruttering av klatrepartnere. Kanskje ligner det litt på helt vanlige ansettelsesprosesser. Jeg vil ha de beste.

En mulighet hadde vært å betalt en guide for å bli med, men det føler jeg sparker bein under hele prosjektets grunntanke - hvor blir det av eventyret, om man tar med en spesialist som mest sannsynlig har gjort rutene tidligere, og som blir hovedansvarlig for både planlegging og vurderinger underveis?

Jeg har riktignok vært på guidet tur tidligere, på Kilimanjaro - som forøvrig hadde veldig skuffende skiføre. Grunnen til at vi tok med guide og en bande bærere, var at myndighetene har pålagt alle turister å gjøre det i et slags kjempemessig arbeidsmarkedstiltak, som inntil nylig har vært Tanzanias oljeeventyr. Nå har de funnet olje og gass på ordentlig, men det spørs om reguleringen av Kilimanjaro forsvinner av den grunn.

For meg er det mest naturlig å forsøke å rekruttere skikjørere, jeg kjenner flere av dem, og av dem jeg kjenner er det mange som er entusiastiske når det kommer til store og bratte ting. Men tiden jeg har hatt til disposisjon og bra vær, har i liten grad overlappet.

Neste skritt er å spørre klatrere, jeg kjenner ganske mange av den sorten og. Problemet er, akkurat som for de fleste bedrifter, at jeg trenger dem som er drevet av en såkalt indre motivasjon. Ikke kun fordi budsjettet mitt er begrenset, men hovedsakelig fordi det trengs lidenskap for å brenne mange nok kalorier til å nå opp på en 4000-meter.

Sett utenfra er klatring kanskje en enkelt aktivitet, men det viser seg gang på gang at en sport inneholder mange grener, og de fleste klatrerne jeg har spurt vil heller fokusere på noe annet, som sportsklatring på Kalymnos, alpine nordvegger, eller halvlange granittruter som kanskje bare ender opp på skarve 3842 meters høyde.

Til dels har jeg vært heldig og fått med meg noen eksperter, men de beste har ofte en ting til felles, man har dem bare til låns en stund, før de trenger større utfordringer og forsvinner videre til andre prosjekter. Nordsiden av Eiger for eksempel.

Det mangler jo på en måte ikke på folk som vil på tur, men akkurat som at jeg ikke vil ta med en guide, så vil jeg heller ikke være guide. Jeg vil ha med folk som er en ressurs for laget og kan ta vare på seg selv, og også meg, om det trengs.

Det klassiske bildet av alpinklatring er jo to mennesker med utallige fallhøydemeter under seg, bundet inn i samme tau, og helt uten å være klippet inn på noen sikringer. Faller en, faller som regel også den andre. Sikkerheten ligger da ikke i kun i utstyret, men vel så mye i kunnskap og gode vurderinger. Et feiltrinn kan være nok, så er det game over. Dette må jeg ha i mente når jeg drar meg meg nye mennesker inn i dette miljøet.

Til Berner Oberland tok jeg med meg en nyrekruttering: Astrid Lemme. Hun virket som en spennende kandidat, ikke bare har hun gjennomført førstegangstjeneste, men også gått Svalbard på langs på en 30 dagers ren jentetur. Jeg vet ikke så mye om lange langrennsturer, eller Svalbard for den del. Men jeg la sammen to og to. Svalbard har noe av det samme som Berner Oberland, Store isbreer og lange avstander. Astrid var tydelig på at hun ikke kunne så mye om klatring, så spørsmålet var: Kunne jeg fylle disse hullene i hennes kompetanse, så vi sammen, på en trygg måte, kunne forsøke oss, og oppleve suksess, på noen av de mest avsidesliggende toppene i Alpene?

Skal skrive mer senere.

/T.

På tur med Wolfpack på en Volvo Oceanracer

Forrige uke fikk jeg sjansen til å realisere en gammel guttedrøm, nemlig å seile en Volvo Ocean-båt på havet. Saken er den at Per Ottar Skaaret og Wolfpack Racing Team har gått sammen om å kjøpe og drifte båten Camper, som hevdet seg med andre plass i sist Volvo Ocean Race.

For meg var turen en eksotisk opplevelse, for å si det mildt.

De andre karene ombord hadde litt fyldigere seil-CVer. Yngstemann, Bror, var sønn av en seilmaker, en annen, Thomas, er seilmaker. Eldstemann Kjell hadde seilt Volvo Oceans forløper Withbread Around The World Race ombord i Berge Viking. Rigger Kjell Inge logget mang en time med Knut Frostads  Kværner Innovation, og Arve hadde seilt jorda rundt på både Djuice og Ericsson - bare for å nevne noe. En Wolfpacker oppsummerte gjengen på denne måten:

- Det som er helt klart er at det laget Thomas tok ut til å seile båten hjem er en sammensetting av mennesker som har erfaringen, innstilling og humøret til å fikse jobben. Dette er gutter jeg hadde dratt på havet med any day of the week - hver for seg, eller samlet.

Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Selv har jeg en litt tynnere bakgrunn når det kommer til salt vann - jeg hadde valgfag seiling på barneskolen. Etter det har jeg vært såvidt utpå noen ganger, på koseturer i skjærgården, små regattaer som Færdern, Hollenderen og et par Skagerace med Team Drømmen, for ikke å forglemme et forsøk på å følge Golfstrømmen med sivflåten Abora 3, inspirert av Thor Heyerdahls Ra.

Kontrasten til alle mine tidligere erfaringer var sterk. I følge kappseiling.no er dette den trolig feteste båten i Norge noensinne.

Etter debuten som storveggsklatrer forrige vinter, har jeg mang en gang fått spørsmålet om hvordan det er å sove i en portaledge - neste gang noen spør skal jeg si at det er ingenting - sammenlignet med å prøve å sove i et flytende karbonsigar som bråker, ruller og slår noe infernalsk 24/7.

Jeg har satt sammen en liten filmsnutt for å vise litt hva det går ut på, selv om vi, for å sitere Thomas, bare seilte i førstegir - siden det var første turen.


Båten hadde allerede fått oppmerksomhet i Norge før vi stakk til sjøs fra Hamble, nær Southampton. Her er noen linker:

DN.no

TU.no

Seilas.no

Kappseiling.no

© Tormod Granheim, Wolfpack Racing Team.

/T.

Dagstur til Sveits høyeste fjell, Dom



Med sine 4545 meter over havet er Dom det høyeste fjellet fullstendig inne i Sveits. Ellers regnes Duforspitze med sine 4634 meter som det høyeste i Sveits, men det ligger altså på grensen mot Italia, så selv om selve toppen ligger i Sveits, med 160 meters margin, så ligger store deler av fjellet faktisk i Italia.

For en toppsanker er det naturlig å følge rygger, og en opprinnelig tanke var derfor å traversere over de sju fjella som kalles Mischabel i et støt, muligens med en overnatting under åpen himmel, underveis. Men i følge hytteverten var det ingen som hadde traversert mellom de to sydligste toppene denne sesongen, og heller ikke klatra Taschhorn fra vest, noe som gjorde at Geir og jeg landet på ideen å besøke Dom som en dagstur fra den vesle bygda Randa, nede i dalbunnen.

Vi fikk en lett tur på ca 3100 høydemeter, mot toppen. Middag spiste vi i Chamonix

Det er av og til rart å tenke på hvordan visse fjell, eller for den del helt andre ting her i livet, være seg situasjoner på jobb, viss mennesker, etc - får en kanskje ufortjent ry. Ting som ikke betyr noe for enkelte, kan være spesielle for andre. Dom er for meg et sånn sted. Grunnen er at her endte Patrick Berhaults forsøk på å klatre alle Alpenes firetusenmetere, en aprildag for 10 år siden. Berhault var en av Frankrikes beste klatrere. Blant mange flotte prestasjoner vant han Piolet dOr for å klatre 16 harde ruter på Mont Blancs sydside, i løpet av 22 dager med Eccles bivuakhytte som base.

På vei mellom Taschhorn og Dom, i flatt lys, falt Berhault, da en skavl brakk. Han var usikret og kameraten Philippe Magnin kunne ikke gjøre noen ting fra eller til. For mange er det glemt for lengst, for noen en vedvarende påminnelse om Reinhold Messners tidløse sitat:
- Mennesker er svake, skjøre og gjør feil.



Foto: Moen, Granheim.

/T.

Fem om dagen smaker godt

Mellom Saas-Fee og Zermatt ligger det en hel del firetusenmetere, de nordligste av disse kalles Mischabel. Min opprinnelige tanke var å traversere fra Taschorn nordover til Durrenhorn, og på den måten nå over syv topper. Men husker jeg riktig, heter det seg i fjellvettreglene at det ikke er noen skam å spørre erfarne fjellfolk til råds. Jeg ringte hytteverten på Domhytta.

Han kunne, skuffende, fortelle at ingen hverken hadde traversert mellom Taschorn og Dom, eller klatret den sydligste av de to toppene, fra Domhytta, denne sesongen. Generelt gav han uttrykk for at været var dårlig og forholdene i fjellet vanskelige, noe han også mente gjaldt fjella vest for Zermatt.

Hytteverten på Mischabelhytta, derimot, gav uttrykk for at forholdene nord for Lenzspitze var topp, og at været var knallbra. Ideen kokte dermed ned til å forsøke å traversere over de fem toppene Lenzspitze, Nadelhorn, Stecknadelhorn, Hohberghorn og til sist Durrenhorn, før vi ville returnere til dalen.

Geir og jeg pakket bilen og satte kursen mot Saas-Fee. Det regnet hele dagen. Tvilen naget i sjelene våre. Var dette knallvær? I Saas-Grund tok vi en pust i bakken - og utsatte hele prosjektet 24 timer.

Klatrere vi møtte på vår vei opp, fortalte at de hadde brukt det dobbelte av guidebokens estimater, på grunn av mye fersk snø. Vi håpet ventingen var nettopp det som skulle til for fart den kommende dagen.

Anmarsjen mot hytta sendte tankene til safari - det er lenge siden vi har sett så mange dyr, stolte bukker var usjenerte og lot oss komme tett på. Stien i seg selv var og en opplevelse, den er blant de bratteste opp til noen betjent hytte i Alpene.

Vi strøk til fjells etter frokost klokken tre og toppet ut på først delmål i mørket, fikk en fantastisk soloppgang på vei mot delmål nummer to. I alt var det opp mot 20 klatrere rundt oss i starten, men gradvis tok vi de første igjen. En av dem soloerte likegodt rutas første, og antatt vanskeligste del. Tauet brukte han bare på noen rappeller her og der.

Høyfjellet kan av og til, eller ofte, kan man nesten tenke - han en svært negativ virkning på folk. De er ikke trivelige mot hverandre, kanskje fordi de føler at andre går i veien for dem. Det er en av grunnene til at jeg liker å være først i løypa, litt som å starte raskeste bil fra pole position.

Vår forbikjøring av en guide og kunde noen hundre meter tidligere ble en påminnelse på dette, kunne han ikke bare gjort det litt lettere da han skjønte at han ble tatt igjen, tenkte jeg, tatt et skritt til siden, lizzom. Hvorfor har nordmennene det så travelt, tenkte kanskje guiden?

Men soloisten var ikke sånn. Han var trivelig. Vi gikk parallelt med ham et stykke. Pratet om løst og fast og hadde en jevn rytme. Han skulle ikke langt, og lot oss låne tauet på noen rappeller.



I et skar, i det han dyttet tauet ned i sekken, mistet han konsentrasjonen, og sekken falt. Mot vest. Det var nokså langt ned. Jeg prøvde å ta to løpeskritt etter, men våget ikke å skynde meg raskt nok - jeg hadde ikke lyst til å ake etter sekken hans. Hendelsen ble en fin påminnelse om å alltid ha bilnøkler og bankkort i lommer og ikke i sekken.

Vi lot ham ta neste rappell på vårt tau, og gav han senere en neve sjokoladedraperte peanøtter som en avskjedsgave.

Vi fortsatte videre mot Durrenhorn uten nevneverdige problemer, foruten returen, som i guideboka beskrives som en vaskeekte knee-wrecker.

Unnabakkene mellom 4327 meter høye Nadelhorn og 1800 meter høye Saas-Fee kunne kjennes som et lite sting i våre knær.




Foto: Moen, Granheim

/T.

En langlett og en farlig lett en.


Utnyttet et nylig værvindu til å snike oss, det vil si Martin, Lothar, 100 kilo fotoutstyr og meg, opp på den farlig lette toppen Mönch. Farlig lett på den måten at toppen er svært lett å komme til på grunn av jernbanen opp til Jungfraujoch, som sniker seg gjennom fjellet Eiger og har sin endestasjon på hele 3454moh. Farene består, skal man tro guidebokforfatter Richard Goedeke, i at man risikerer å være dårlig akklimatisert, og også i at det på denne lett tilgjengelige toppen dannes store skavler på grunn av vind og topografi.

 

Bishorn var langlett, med en ca 2500 høydemeters motbakke. Det ligger riktignok en isbre på toppen av fjellet, og vi hadde riktignok litt vind, nedbør og dårlig sikt. Men alt i alt hadde Benedicte og jeg en enkel og fin treningsøkt, etter å ha grammet ned vekten på utstyret som best vi kunne.



Foto: Guslund, Granheim.

/T.

Været, teamet, livet og døden


Chamonix er rystet etter at 10 mennesker har omkommet i tre ulykker på kort tid.

Først på Aiguille dArgentiere der en guide og fem kursdeltagere med UCPA ble meldt savnet, for så å bli funnet, etter det man antar var et fall på 250 høydemeter.

Like etter omkom en australsk wingsuithopper på notorisk vanskelige Brevent.

Så falt en guide med to kunder, ca 800 meter, utfor Aiguille du Midis nordvegg, like til venstre for Frendopillaren.

Ulykkene stimulerer til refleksjon. Kanskje typisk når det ikke finnes vitner som kan fortelle nøyaktig hva som skjedde da det gikk galt.

Hva foregikk i hodene på de uheldige, i timene eller minuttene før det gikk galt? Hva tenkte de før de reiste på tur? Hvilke løpende vurderinger gjorde de?

Hadde ulykkene likhetstrekk? Hva kan vi lære av det som skjedde?

Jeg har ikke lyst til å gå alt for mye inn på hendelsesforløp, ettersom det blir mine private spekulasjoner. Ingen kan svare helt nøyaktig på hvorfor det gikk som det gikk. Men trolig har været hatt en rolle i de to ulykkene i høyfjellet, og kanskje også i form av vind og turbulens på Brevent.

Dårlig sikt reduserer guidens overblikk og dermed situasjonsforståelse. Fersk snø er et vrient underlag å bedømme. Et tilbakevendende problem i Alpene er såkalte plaque a vent, snødriver på bratt underlag, som kan skli ut. Jeg er selvfølgelig redd for disse tingene for min egen del.

Et typisk norsk munnhell er at det ikke finnes dårlig vær - bare dårlige klær. Og det er kanskje en grei påstand ut fra norske forhold, og ikke minst det tradisjonelle friluftslivet, der man kanskje går lange turer, i slakt terreng, på smale ski, og kan grave seg ned om været blir for hardt. Men også nyere norske ulykker har vist at været kan være en avgjørende faktor for overlevelse i naturen.

En ting som i alle fall er sikkert er at været har lagt en alvorlig demper på mitt eget prosjekt - drømmen om å klatre alle Alpenes firetusenmetere. Frankrike har faktisk hatt sin våteste juli siden man begynte målinger i 1959. Irriterende, selvfølgelig, siden jeg denne sommeren hadde samlet et meget sterkt team av klatrere, en pool av følgesvenner.

Planning is everything - the plan is nothing er et klassisk uttrykk, som oppsummerer min sommer i Alpene. Jeg hadde spennende planer for toppturer med teammates fra Bergans i Berner Oberland, som jeg utsatte til de ble uaktuelle på grunn av været.

Geir som var med på bl a Bionassey i fjor har brent uke etter uke her både på vår og sommer uten at vi kom høyere enn til Aiguille du Midi, blant annet på 17. mai.



Lene, Fredrik og jeg besøkte bare en aldri så liten topp i løpet av en uke.

Signar og jeg
kom oss bare høyt til fjells to dager.

Enda verre med Ola Hovdenak, kjent fra landslaget i rando, en vaskeekte O2-snapper, jeg hadde håpet å henge bak - med tauet like stramt som en fiolinstreng, mens vi feide over høye topper. Vi nøyde oss med å snike oss opp på Aletchorn.





Deretter hadde jeg en spennende avtale om å prøve en rygg bestående av syv topper nordvest for Saas-Fee. Men Gudmund og jeg endte heller opp med sportsklatring i Chamonix, mellom regnbygene.

The plan was nothing.

/T.

Utstyrstips



Hvem har vel ikke sittet med espressokanna på en vekt, full av valgets kval - kan man leve en stakket stund uten god kaffe?

Hvem har vel ikke lagt alt sitt klatreutstyr utover gulvet for så å forsøke å plukke vekk en etter en ting som kan gjøre neste dag på fjellet lettere?

Friflyt.no deler noen av mine erfaringer på området.



/T.

Jævelryggen

Enkelte navn er drøyere enn andre - og noen ganger passer de godt...



Syd for Mont Blanc de Tacul, nær grensen mot Italia, ligger en takkete rygg med fem nåler som aller strekker seg over 4000 meter. Terrenget består av to dobbelthorn, som sett på avstand ser ut som djevelhorn - derav navnet Diable-ryggen - eller Tytjekammen som nordlendinger sier - og en slik en, Signar Nilsen var med på tur.

Signar er en samlertype som har fått med seg samtlige 2000-metere i Norge, med det han kaller PF10 - noe som betyr topper mer enn 10 meter høyere, altså primærfaktor, enn skaret mot en enda høyere topp. Det er 375 av dem. Men viktigere for denne turen er at han er en dreven alpinklatrer - noen man kan få et inntrykk av på nettstedet Alpinklatring.no.

På en måte var vi i kjent terreng, Signar har tidligere klatret en klassiker, et steinkast i øst, kalt Supercouloir. Jeg kjørte for noen år siden, med selveste Tomas Olsson, en linje som kalles Couloir de Diable, som strekker seg 850 høydemeter ned fra skaret mellom den siste nåla og toppen av Tacul.

Men skikjøreren i meg hadde ikke sett så nøye på nålene lang ryggen - som er gradert opp til 5 og har mye vedvarende klatring. Og Supercouloir ligger bak ryggen som avgrenser Couloir de Diable. Så egentlig var vi i det ukjente.



Det er kanskje lett å se seg blind på enkeltgrader, og tenke at det høres lett ut - det er i alle fall et tilbakevendende spørsmål jeg får fra mang en klatrer, men en tur blir utfordrende på grunn av kompleksitet mer enn enkelte vriene punkter.

Det ble en lang dag på fjellet. Uttrykket point of no return er sjelden særlig relevant, men etter å ha rappellert noen taulengder ned fra topp nr. to var vi relativt commited, som de sier i Amerika. Rundt oss styrtet store varme snøkledde fjellsider - der vi regelmessig så stein og snø rase nedover. Bak oss var det både bratt og glatt. Letteste og tryggeste vei var videre.

Vi begynte etterhvert å skjønne at oppdriften vår, hindret av snø og is som vi var, ikke var tilstrekkelig til å nå siste heis fra Aiguille du Midi, tilbake til mat og seng i Chamonix.

Gleden var derfor til å ta å føle på da vi langt på dag nådde Tacul og til vår store overraskelse oppdaget brus og snop lagt igjen på toppen av fjelløperene Bård Smestad og Ola Hovdenak.

Takket være en hytte like ved heisen slapp vi billig fra nattekulden.




Foto: Nilsen, Granheim.

/T.

Kontraster på Dent Blanche



Dent Blanche er en av de vakre toppene som ligger vest for Zermatt. Den beste adkomsten er fra en av Zermatts nabodaler, Evolene. Kontrasten er stor mellom turistmaskinen i øst og bondesamfunnet med aner i Romertiden, som Signar og jeg kjørte gjennom.

Dette var andre forsøk på toppen. Sist høst var jeg der i følge med to optimister, og en middels værmelding. Vi startet med hodelykter, tidlig som vanlig, og grov og børstet oss gjennom en halv meter iskald løssnø. Det lå ingen såle under snøen, men i stor grad løse stein, som truet med å vippe og starte et ukontrollert fall. Ingen lystig tanke i utgangspunktet og enda tristere når man har med seg piggete stegjern og en klatreøks. Hvert flytt var en blanding av spenning og ubehag. Tau var i aktiv bruk. Våte hansker og kalde hender ble det sterkeste inntrykket fjellet etterlot.

Turkamerat Elling spurte tre ganger om vi skulle snu. Høyt på fjellet brukte vi 40 minutter på en kort, og strengt tatt enkel, taulengde. På toppen av denne var jeg moralsk på felgen og kald nok til å si ja. Vi forventet en krevende retur og ønsket å nå ned til Dent Blanche-hytta før skumringen ville gå over i natt. Det føltes naturlig å gjøre hele syv rappeller, for ikke å falle av fjellet.



Denne gangen gikk det noe lettere, til tross for at hyttevertinnen advarte mot fersk snø og stusselige forhold. Fjellet lå plastret i relativt hard snø. Tauet ble liggende i sekken og vi beveget oss enkelt, på store snøfelt vest for fjellets sydrygg.

Vi var tilbake til Dent Blanche-hytta før klokken 10:00. Kontrasten til første forsøk var stor.

/T.

Foto: Heiberg, Nilsen.

Protect Our Winters



For en tid tilbake fikk jeg en veldig hyggelig telefon fra en engasjert ung mann ved navn Ørjan Kongsvik Aall. Han lurte på om jeg hadde lyst til å bli en av ambassadørene til ski- og brettkjørernes eget miljøbevegelse, kjent som Protect Our Winters, aka: POW.

POWs misjon er å spre kunnskap om klimaendringer, og hva vi som individ og samfunn kan gjøre. I den anledning har jeg blitt invitert til Vinjerock for å fortelle litt om utviklingen av klatringen av 4000meterstoppene i Alpene. Sist sommer hadde det dårligste været noen sinne, og denne våren har jeg slitt med ukevis med nedbør. Bare en topp har det så langt blitt  - Mont Blanc de Tacul, som er topp nr 46/82, i følge med Lene og Foto-Fredrik.

På Vinjerock ruller i øyeblikket en Instagramkonkkuranse der premien er et par knallfete SGN ski. Her er noen deltagere. Sjekk ut hashtaggene: #Vinterbarn, #Vinjerock og #POWNorge.

 

/T.





Tilbake til topps



Realitetsorientering er det noe som heter. Ubehagelig relevant når ikke alt utvikler seg perfekt. Jeg kan skylde på været, eller de dårlige snøforholdene som sugde kreftene ut av de tynne beina mine. Men sannheten var kanskje at jeg, imponert av Glenns styrke, hadde lagt en plan som hadde passet bedre å gjennomført senere i sesongen. For det er klatringen i Alpene som er den reelle sportslige oppkjøringen min. Jeg er fortsatt svak og treg.

 

Planen hadde allerede gått delvis i vasken da vi bare klatret en av to topper på gårsdagens raid. I dag stod fire nye for tur.

 

I hodelyktens spede lys studerte jeg kvelden før klatreføreren enda en gang, for å unngå kjiipe overraskelser. Det stod at bare uvanlig sterke lag kunne klatre alle Brouillard-ryggens 4000-metere på en dag - og for å få det til måtte det være spesiellt gode forhold.

 

Det var ikke gode forhold nå.

 

Videre stod det at det var imperativt å være ca 4150 moh før soloppgang, for fjellet er løst, og bare nattens frost kan lime det sammen. Den beste måten å oppå denne tilsynelatende umulige kombinasjonen, var å bivuakere på ryggen - men værmeldingen antydet at dagen i dag var siste og beste mulighet for å klatre på stor høyde. Atter et lavtrykk skulle blåse inn over fjellet.

 

Etter at vi var realitetsorientert, hadde vi landet på en enklere plan, nemlig å glatt hoppe over de to toppene som ligger syd for skaret Emile Rey, og støte direkte mot den obskure toppen Pic Luigi Amedeo, 4469 moh. Returen fra denne skulle fortsette oppover mot en annen topp, Mont Blanc de Courmayeur, 4748 moh. Deretter videre over toppen av Mont Blanc 4807 moh.

 

Vel oppe ved skaret klatret vi et system av riss, kaminer og sva. Batteriet på hodelykta var tomt, og minnet fra boka om løse steiner levde sterkt i bakhodet mitt. Varmen fra de første par hundre høydemeterne vi hadde klatret over det som heter Brouillard-breen, lakk sakte men sikkert ut av kroppen min, mens jeg sikret Glenn på første taulengde.

 

Jeg prøvde å tenke på dagens mål - som rett og slett var afterski i Chamonix, men i mørket, gradvis kaldere, under en haug av løse steiner - begynte jeg å innse at jeg hadde syndet mot eksptremsportens første bud. Det var tredje dag i samme undertøy. Man må alltid ha rent undertøy på, i tilfelle man våkner opp på sykehus. Heldigvis var standplassen to meter til side for fallinjen. Jeg ble ikke truffet av noen fallende steiner. Da tauet var stramt kunne jeg følge etter, famlende etter tak, i hodelyktens spede lyskjegle.

 

Litt senere: Jeg står på en hylle på størrelse med en telefonkatalog. Glenn, som klatrer to meter over meg synes det er vrient.

- Det kan være lurt å ta et skritt eller to til siden, i tilfelle jeg faller.

 

Han har stegjern på. 24 sylkvasse pigger over hodet mitt. Pluss en isøks. Jeg ser rundt meg, men jeg står på det eneste gode stedet å stå. Jeg luter meg i ryggen, prøver å gjøre meg kort. Igjen tenker jeg på nybegynnertabben med undertøyet.

 

Glenn falt ikke. Gradvis vant vi høyde og det løse fjellet var snart under oss. Pic Luigi skilte seg lite fra ryggen ellers - utsikten ble stort sett bare råere desto høyere vi klatret. Vi tauklatret totalt 150 meter og gikk resten usikret. Kostet på oss varmlunch underveis.

 

Det var niende gangen jeg topper ut på Mont Blanc, og nå er stillingen 5-4 med og uten ski. Vi sklei uhindret - om man ser bort fra en rappell utfor en enslig isvegg -  like ned til Mont Blanc-tunnellen. Der ble vi møtt av Benedicte - kjent for faste lesere av denne bloggen - som kjørte oss de siste meterne via en etterlengtet dusj, like til velfortjent afterski.

 

 

 

 



Foto: Edvardsen, Granheim.

/T.

 

Fallende motorblokker på Peutrey



Vi våknet i en blikkboks. 1000 meter over hodene våre var Mont Blanc. Hytta ligger i en enorm hestesko av fjellrygger, i vest Broillard-ryggen, i øst Peutrey-ryggen. Hytta ligger på en rygg midt inne i dette området, som kalles Innominata-ryggen
.

 

Vi ville mot øst og to firetusenmeterstopper liggende på Peutrey-ryggen. I løs snø fulgte vi Innomitata-ryggen mot en topp, Pic Eccles som også er høyere enn 4000 meter, men som likevel ikke teller som en egen topp.

 

Med klatring, heising av sekkene og rappellering tok dette sin tid, men endelig kunne vi nedklatre fra Eccles skaret og ta oss fra Innominata-ryggen og bort mot Peutrey-ryggen. Over oss hadde vi nå et vertikalt Mekka som kalles Freney.

 

Klatringen mot Grand Pilier d Angle bød på forferdelige snøforhold, i kulden var snøen porøs og vi falt gjennom til knærne. Da sola kom ble snøen myk som smør og vi kunne synke enda dypere, så tiden løp litt fra oss. Utsikten fra denne toppen rett inn i hjertet av heimfjella rundt Vallee Blanche var ganske rå, for ikke å snakke om alt bratt alpint terreng som direkte omsluttet oss. Men med en primærfaktor på  skarve 15 meter var det litt rart å sitte her og nyte nettopp denne utsikten.

 

Vel nede i Skaret igjen stod Aiguille Blanche de Peutrey for tur. Vi klatret inn i venstre kant av et isfelt som var dekket av en del stein. Dessverre varmet sola litt i meste laget, og vi fikk en følelse av at en de av disse løse steinene lå utrygt. Dermed rappellerte vi av og ble stående i skaret med blandede følelser.

 

Klatreføreren beskriver denne nuten som den vanskligst tilgjengelige 4000-meteren, og vi stod så irriterende nær. Mens vi stod der falt det ned et par stein på størrelse med motorblokker, den ene passerte den delen av ruta vi akkurat ikke hadde gått inn på, i og med at vi snudde. Vi hadde tatt en god vurdering, og jeg må bare komme tilbake på en dag med stabile forhold.

 

Glenn så på meg, og sa han en gang hadde hørt en vismann si:

- Tid brukt på rekognosering er sjelden bortkastet.


Vi tok oss tilbake over Col Eccles, og kjørte ski rundt ryggen, tilbake til hytta, noe som inkluderte opp til 50 graders rennekjøring, og noen saftige bresprekker, som Glenn måtte lære seg å passere i god stil.

 

 

 

 






Himalayasiden

 

Sydsiden av Mont Blanc kalles ofte Himalayasiden og med god grunn. Her prater vi enorme forhold. Planen var ambisiøs. Først ta toppheisen i skianlegget Courmayeur, for så å slippe seg nesten totusen fallhøydemeter på ski ned mot den store Glacier de Miage, som renner like fra toppen av fjellet og rundt det, i en slags halvsirkel på vest og sydsiden.

 

Herfra skulle vi gå omtrent 2000 høydemeter opp Brouillard-breen, til en blikkboks på størrelse med en folkevognbuss. Denne bivuakhytta som det og kan kalles, ved går under navnet Eccles.

 

Eccles skulle være vår base for de neste to dagene.

 

Dag to var planen å ta sikte på to topper i øst, Grand Pilier d?Angle og Aiguille Blanche de Peutrey. 

 

Dag tre var planen å feie over et antall topper på Brouillard-ryggen, for så å følge denne like til topps. Det står eksplisitt i klatreguideboka at fra høyt på denne ryggen, og Pic Luigi Amedeo ligger med sine 4460 moh høyt, er retur nedover uegnet på grunn av løst fjell - som krever nattekulde for å limes sammen av frost. Noe som betyr at vi er tvunget til å klatre ytterligere noen hundre høydemeter, feie over firetusenmeteren Mont Blanc de Courmayeur, og kommer til å havne på toppen av Mont Blanc enda en gang.

 

Dermed gjenstår ca firetusen fallhøydemeter, så godt som alt på nordvendt isbre, før vi kan dra på after-ski i Chamonix.

 

Glenn smilte bredt da planen var lagt. Vi ble kjent for flere år tilbake da begge var sponset av Black Diamond, han som en sterk klatrer og jeg som skikjører med behov for klatreutstyr i ny og ne. 

 

Nå handlet det om å forene de to sportene til et komplett eventyr, lang unna allfarvei.

 

Skal skrive mer senere.

 




© Foto: Edvardsen

 

/T.

I hardt vær på Aiguille Verte



Aiguille Verte er et av de virkelig dominerende fjellene man kan se fra Chamonix, med en rygg av firetusenmetere bak seg og de mektige Dru og Petit Dru foran seg.

 

I det vi toppet ut fikk vi en kraftig østavind rett i fleisen. Planen om å klatre tre topper på en dag ble justert til kun to. Fra skaret mellom Verte og Grande Rocheuse kunne vi se hvordan de andre store fjellene rundt oss tok hatten på - kondensskyer limte seg på toppene.

 

Glenn var blitt inspirert til å ta med skia, men forholdene i Whymper-renna var relativt kjipe, med isete skare - og sikt redusert til 20 meter. Kanskje en tur over Mont Blancs Brouillard-rygg, med firetusen fallhøydemeter hjem til Chamonix, kan rette opp inntrykket av storfjellsskikjøring...

 


 





/T.

Solbrent 4000 meter over havet

Toppen Droites er temmelig nøyaktig 4000 meter høy og dermed den laveste av de 82 toppene i Alpene som er over 4000 meter.

 

Dit var det den vaskeekte klatreentusiasten Glenn, og jeg, hadde tenkt oss. På samme tur hadde vi en masterplan om å stikke oppom tre andre topper som ligger i området over den ubetjente vinterhytta som kalles Couvercle. Av disse er Aiguille Verte den høyeste.

 

Droites østrygg kan by på relativt bratt skikjøring, noe som fanget min interesse, men fjellet består av en rygg som forbinder tre topper, hvor bare den østlige strekker seg helt opp til 4000 meter. For den vaskeekte klatreren var en travers av ryggen en mer attraktiv tanke.

 

Vi våknet i det tre briter ramla inn på hytta på morgenkvisten - de tre hadde blitt overrasket av isete forhold på Aiguille Vertes nordøstside og brukt et knapt døgn på fjellet. De hadde ikke så mye bra å si om alle nedfiringene de hadde foretatt i renna vi senere planla å kjøre på ski - Whymper.

 

Sola skinte fra skyfrihimmel i det Glenn mistet solkremen. Vi var allerede høyt på fjellet. Den aksellererte raskt ut av syne.

 

Vi klatret til topps uten andre utfordringer av betydning, og dermed var topp nr. 40 av 82 ticket. Glenn smilte bredt, der han forsvant bortetter ryggen med siste modell Go Pro filmende på hjelmen. Som skikjører var det vanskelig for meg å skjønne helt hva som drev ham, for under meg var det bratt. Og det var hvitt.



Skal skrive mer senere.
/T.

Piolets d'Or - fjellklatringens Oscar



Hvis det er noe jeg aldri hadde trodd var det at jeg som skikjører noen sinne skulle komme i kontakt med fjellklatringens svar på Oscar - prisutdelingen Piolets d'Or.

Men så fikk jeg beskjeden, fra Ole Karsten Birkeland - president i det norske klatreforbundet, at jeg sammen med Andy Kirkpatrick og Aleksander Gamme, er nominert på den såkalte super big list, som er utgangspunktet for nomineringen til Piolets d'Or. Det betyr at turen vår opp venstrekant av Trollveggen sist vinter ansees som en av de ca 70 råeste klatreturene som ble gjort i 2013.

Når sant skal sies hadde nok ikke Alex og jeg hatt store sjanser uten mentor, lærermester og såkalt ropegun, Andy. Men på den andre siden hadde kanskje ikke Andy, som hadde tatt med mat for seks dager til det som ble en 13 dagers tur, hatt så stor sjanse uten oss heller. For det var det virkelig en teaminnsats, som jeg i ettertid har hatt stor glede av som ingrediens i motiverende foredrag. Den bratte reisen handlet om mange tunge tak, hvor også enklere oppgaver som å heise baggasje, og konstant smelting av is til drikkevann, var en forutsetning for videre fremdrift på selve klatringen.

Turen forløp dessuten ikke helt uten utfordringer. Allerede på bakken, mens vi fortsatt bare hadde strukket noen få taulengder, mistet vi en del av espressokanna innunder en stor stein. Steinen var ikke til å rikke.

Det var da jeg skjønte at det kom til å bli en tøff tur.

Foto: Nordskog, Granheim.

/T.

Alpenes høydepunkter



Etter fire måneder med tinderangling i Alpene er det kanskje naturlig å spørre hva var den fineste opplevelsen? Hva jeg anbefaler andre å gi seg i kast med? Her er noen refleksjoner.

Ecrins var et område med litt mindre tjas og mas enn mange av de mer sentrale toppene. På toppen var Ole og jeg virkelig omgitt av andre fjell, på en måte som var veldig heftig.

Sportslig fungerte ting veldig bra på tur med Geir over Bionassey. Også her var vi i et øde område, lenge uten å se en annen sjel, noe som løftet opplevelsen. På debrifingen etter klatringen oppsummerte vi med at vi hadde klart å gjennomføre en tur uten snag, altså ting vi ville gjort annerledes - det eneste vi kunne gjort bedre hadde vært å vært sterkere. Denne turen bød også på rik inspirasjon til nye turer på en del av Mont Blancs sydvestlige rygger.

Matterhorn med Hans Petter var en kjempesuksess. Dette er relativt eksponert ryggklatring, og under oss styrtet fjellsidene virkelig langt ned til Italia i syd og Sveits i nord. Jeg kjente meg mer commited her enn på mange av de andre toppene.

Sportslig er jeg kanskje mest fornøyd med å få feid over 18 topper i Breithorn og Monte Rosa på tre dager. Også her var det mange flotte øyeblikk, som å klyve på den kalde nordsiden av Breithorns østre tvillingtopp, eller å se soloppgangen fra Pollux. Men det er vanskelig å komme unna Liskamm. Knivseggen som strekker seg ca fire kilometer er vanskelig å glemme og lett å anbefale. Under er en snutt fra dag to og tre fra raidet gjennom Monte Rosa.

Se flere episoder på EpicTV.com.

© EpicTV.com, YDreamProduction.com, TormodGranheim.com

Fem om dagen

Opptak som gjør meg glad: Smilet til Benedicte på toppen av Dent d'Herens. Kald klatring, to mann alene på et stort fjell, med Eystein. Å feie over fem om dagen på Breithorn, i følge med team-mate Lothar.

Se flere episoder på EpicTV.

 

© EpicTV.com, YDreamProduction.com, TormodGranheim.com

Min egen TV-serie

Opptak fra sommeren har blitt til min egen TV-serie på EpicTV.com. Her er første episode.

 

© EpicTV.com, YDreamProduction.com, TormodGranheim.com

Stikkord:
Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juli 2015 » Juni 2015
Tormod Granheim

Tormod Granheim

41, Oslo

Jeg har denne fascinasjonen for å sette et menneske på et sted i naturen der det liksom ikke helt hører hjemme. Les mer på tormodgranheim.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits