I ml p Weisshorn

Folk har spurt meg hva jeg flte da vi stod der oppe. Siste toppen. Det er klart det var digg, men for meg var jeg allerede litt i ml. n opp p Jardin gav meg den flelsen. Litt som et sterkt fotballag som sikrer seg seier i serien fr siste kampen. De kan s klart fortsatt dumme seg ut, med uutnyttede sjanser, undvendige baklengsml og pinlige selvml. Jeg hadde ikke lyst til dumme meg ut, men jeg flte meg allerede i ml da vi reiste til fjells.

Weisshorn er i flge Morans klatrefrer den vanskeligste standardruten til en 4000meter, og den ser vesentlig mindre trafikk enn sin mer bermte rival Matterhorn. De som mener de har greie p den slags sier stadig at Weisshorn er rere enn Matterhorn, fordi den er s frittliggende, fordi den er s stor, og vakker som en edelsten. Jeg tar ikke direkte stilling til hvilken som er rest, penest eller mest forfrende, men jeg skal innrmme at jeg lot disse argumentene vre med bestemme at Weisshorn skulle bli dette prosjektets finale. Det fltes som et bra valg.

Med Geir og Jacob varme i trya fra forrige tur, og Lothar, som var med da vi feide over 18 topper p tre dager i Monte Rosa, bak kameraet - hadde vi et sterkt lag som kunne operere som to uavhengige taulag. Alle var enige om at det ble en fin tur;)


Foto: Wrnes

/T.

 

Lauteraarhorn - Schreckhorn

Igjen en tur jeg hadde hatt en viss respekt for, av samme rsak som har prentet inn en viss respekt for mange andre Alpeturer. Det er ikke noe vanskelig punktcrux p denne turen, men det handler om vedvarende bevege seg i et forpliktende og de milj der det bare rappellere av er rimelig uaktuelt langsetter en mer enn kilometerlang rygg. Vanskelighetene er kanskje ikke store, men de er mange.

Vi satset p vre tre, Geir som har vrt med p mange av de minst tilgjengelige toppene og en nyrekrutering med en spesiell bakgrunn Jacob - som var bokaktuell med boken Risikosjef i Syria, hva den handler om fortale han i dette intervjuet til Lindmo. Et godt vrvindu, var avgjrende for at vi kunne legge av grde.

Det kanskje reste p denne turen var hvordan Alpene virkelig dominerer utsikten. Vi kunne se tvers gjennom Berner Oberlands andre topper, til fjella rundt Zermatt, og ogs Mont Blanc massivet, som med sine hye topper virkelig kom til sin rett mot horisonten.


Foto: Moen, Wrnes, Granheim.

/T.
 

Aiguille du Jardin

Aiguille du Jardin er en obskur topp som ikke bryr mange andre enn samlere av firetusenmeterstopper, vr og fre har tidligere ytt god motstand.

Frste forsk, med Glenn, endte med skikjring i flatt lys ned Whymper Couloiren.

Andre forsk endte p toppen av Verte, da Signar mista trua - p et underlag som lignet litt p en marsipankake av isskare p sukkersn, og ingen fornuftige sikringsmetoder innen rekkevidde. Jeg var ikke s hy i hatten selv, og vi stttet oss p den av fjellreglene som byr folk snu i tide uten skamme seg.

Men, i flge med skredeksperten og soldat Oscar ble det en trivelig tur, med tid til drfte bde forsvarssprsml i et norsk-svensk perspektiv (ingen statshemmeligheter ble utvekslet), og oppdateringer av den siste tilgjengelige informasjonen om sn og skred.

Her er en filmsnutt fra nr toppen, der vi mtte krysse en snegg som var spass kvass at det hadde blitt i lengste laget ridd den helt til Blokksberg.



Foto: Brden, Granheim

/T.

P grensen, Rochefort og Grandes Jorasses

Ryggene Rochefort og Grandes Jorasses byr p en luftig reise p grensen mellom Italia og Frankrike. Signar hadde ftt seg en ny venninde - Emma, og mente denne turen kunne by henne p en passende introduksjon til Alpenes hyeste topper. Vi sparte nok ikke noe srlig tid p vre tre heller enn to, men til gjengjeld var vi flere til dele turgleden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Toppen av Whymper, oppkalt etter mannen som var frst p Grandes Jorassas, men ikke tok seg bryet med klatre opp p den rlite hyere Pointe Walker, hensikten med hans tur p Jorasses var uansett recce Aiguille Verte, og fra dette sydlige utkikspunktet fant han det som senere har blitt kalt Whympercouloiren, etter hans frstebestigning av Verte. I vre dager er Whympercouloiren en ettertraktet skilinje.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Toppen av Walker, turens hydepunkt. Herfra er det kun 2628 hydemeter sydover ned til nrmeste landsby, Planpincieux.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Nilsen, Granheim

/T.

Klyvetur p en av de hyeste - Tschhorn

I flge guidebokforfatter Moran er Taschhorn, som ligger mellom Saas-Fee og Zermatt, en av de topp 10 vanskeligste 4000-meterstoppene. Han kaller fjellet et av de hyeste, fineste og minst tilgjengelige.

Da jeg prvde fjellet direkte fra parkeringsplassen,med Geir, etter vre raid p Mont Blancs sydside, opplevde vi fascinerende drlige forhold med sommervarm vintersn, regelrett vtt skum - som vingsleder Stiansen kaller det nr bare skrittet hindrer en mann i synke dypere ned i den underlige hvite gjrma.

Selv ikke aktiv taubruk kunne etterhvert bygge tilstrekkelig tro p at dette var et sunt prosjekt - da den hengende hvite myra skjulte alle potensielle sikringspunkter, bare 200 hydemeter under toppen.

N var det annerledes. Vedvarende sydlig vind har tatt med seg varme fra Sahara og lftet temperaturene 10 grader over gjennomsnittet i ukesvis. I flge med Signar, kjent for bloggens lesere fra turer til Dent Blanche og Den djevelske ryggen, ble det en sytalaus klyvetur p nesten utelukkende trt underlag.

Tauet ble liggende i sekken gjennom hele turen, og til tross for rikelig med pauser beveget vi oss godt innafor guidebokas tidsestimater.




Foto: Nilsen, Granheim

/T.

Zinalrothorn

Igjen ringte klokka 03:15, igjen spiste vi frokost 03:30, og igjen var vi ute i nattens friske luft i god tid fr 04:00. Mnen glimret med sitt fravr, hodelykter fylte natten. Mot Ober Gabelhorn hadde vi bare hatt flge av et annet taulag, Zinalrothorn virker derimot vre det gjeveste turmlet fra Rothornhytta.



Jeg fryktet at deler av ruta var litt ls og advarslene i guideboka om k p rutas vanskeligere partier. Vi pushet p for vre blant de verste taulagene. Noen guidede grupper viste seg grdig effektive, de kjente alle gode snarveier og smarte veivalg. Snudde man seg for ta et bilde av Matterhorn i soloppgang hadde de lurt seg unna og vunnet god avstand til oss som ble bergtatt av utsikten.

Men under oss var horden av klatrere som var rlite grann mindre entusiastiske, de med utstyr fra 90-tallet og hjelmen bakfrem.

Det er kanskje ikke helt pent, men p klatrefelt har jeg av og til en konkurranse med kompiser som gr ut p peke ut avvik fra standard operasjonsprosedyrer og etablert best praksis. Denne gangen stakk Thorleif av med seieren da han ikke var sjenert for ppeke bakfremhjelmen.

Klatringen var for en stor del fast, lett og herlig eksponert p den smale ryggen mot toppen. Typisk en tur verdt anbefale til alle som liker tanken p litt hye fjell og eier et klatretau.
















Foto: Nkleby, Granheim.

/T.

Ober Gabelhorn

Et steinkast fra Matterhorn ligger Ober Gabelhorn. Vrt utgangspunkt var Rothornhytta som ligger ca 3200 moh. Sola skinte fra skyfri himmel og fjellet var relativt fast og fint. Jeg tror jeg lar bildene fortelle resten av historien.













Foto: Nkleby, Granheim.

/T.

Vest av Zermatt

Den siste tiden har en heteblge preget Alpene. Geir og jeg gjorde et forsk p Tschhorn, men hyt p fjellet, da vi klatret i vintersn preget av sommervarme - eller for si det som det var: Hvitt, vtt skum - med ras dundrende ned rundt oss kontinuerlig, valgte vi - hyt p fjellet - flge den av fjellvettreglene som byder fjellfolk snu i tide.

P den ene siden: Surt. P den andre siden: Et lett valg. Vi tyde strikken langt, men slett ikke til det ytterste, og beholdt en akseptabel margin risikomessig gjennom hele turen.

N har varmen endret snen betydelig. Tiden var igjen moden for stryke til fjells. Denne gangen var tanken forske seg p Ober Gabelhorn og Zinalrothorn, begge ligger vest for Zermatt, et steinkast fra Matterhorn. Med p turen var fjellsportsentusiasten Thorleif.



Skal skrive mer senere.

Foto: Nkleby, Granheim.


/T.

Aiguille Blanche de Peutrey. Definisjonen av utilgjengelighet.

Jeg elsker sette mennesker p steder i naturen der de p en mte ikke hrer hjemme, er den enkle forklaringen jeg noen ganger gir p hva jeg holder p med og hva som driver meg.

Det er vanskelig tenke seg et sted mennesker hrer mindre hjemme enn p Mont Blancs sydstre sektor. Nettopp her ligger Aiguille Blanche de Peutrey, med sin trippeltopp, hvorav den hyeste, Pointe Gssfeldt strekker seg 4112 meter over havet.

Toppen omtales som den vanskeligst tilgjengelige firetusenmeteren. Goedeke oppsummer: The most difficult independent 4000 meter mountain - with plenty of scope for going astray. Klatrere forteller fortsatt historien om hvor galt det kan g i nettopp dette miljet, da et syvmanns lag ble redusert til tre, etter ha blitt fanget i en storm, under et forsk p gjre den frste bestigningen av den sentrale Freneypillaren, tidlig p 60-tallet. Historien var s sterk at magasinet Paris Match kjrte den som coverstory, heller enn saken om slaget i Bizerte, som etterlot 630 tunisiere og 24 franskmenn dde.



si at vi var keene p maxvr, fr vrt forsk p denne toppen, er derfor ingen overdrivelse.

Terrenget her omkring er av den humpete sorten. Hydemeterene mange. Ettersom dagen gr og varmen kommer, ker rasfaren i terrenget under oss, slik at beste retur er fortsette oppover, mot Grand Pilier d'Angle, Mont Blanc de Courmayuer og til sist 4810 meter hye Mont Blanc. Det var med andre ord lite utsette p utsikten, underveis hjemover.

Reisen gjennom dette landskapet sendte oss gradvis, men bestemt, fra topps til bunns i Maslows behovspyramide. Bde en robust romsdaling, og bygutten Tormod, hadde lite annet i tankene da vi tok oss ned fra Mont Blanc - etter tredje besket der oppe for Geir, og tiende for meg - enn svn, vann, mat og husly.



Vi vknet omsider med en slags jetlag vel tilbake i Chamonix, med rundjulte, sulte kropper, og en sterk visshet om at minnene fra denne turen kommer til blekne svrt, svrt sakte.















Foto: Moen, Granheim

/T.

Tilbake til hyfjellet

Oppdriften er tilbake.

















Etter en vinter preget av man-flu og bihulebetennelse har jeg brukt en relativt nedbrsrik vr til gjenoppbygge kondisen. I flge med Geir, som jeg har gjort noen fine raid med tidligere, blant annet har vi feid over Aiguille du Binoassey med retur over Mont Blanc, var tiden moden for teste formen.

Valget falt p toppene Mont Brouillard og Punta Baretti p Mont Blancs sydside. Opprinnelig var ideen klatre disse fr Glenn og jeg skulle gtt ls p Brouillardpillaren som leder fra disse to over et par andre 4000-metere like til topps p Mont Blanc. Men myk sn og korte marsdager gjorde at vi nyde oss med stte direkte fra Col Emile Rey mot Pic Luigi Amedeo, og videre mot Mont Blanc.

Rustet med et splitter nytt kart, det vil si tegnet for to r siden, ble overraskelsen stor da avviket mellom kart og terreng var tildels dramatisk. Et varmere klima hadde kappet bunnen av flere av isbreene som siger ned fra Mont Blanc og inn i den svrt de dalen. Vi s dog en mulighet for ta oss opp en bretunge og videre opp Barettis sydvestre couloir. Hjulpet av nattens frost l isen kald og stabil.

Klatringen hadde en herlig balanse, aldri lett, men heller ikke vanskeligere enn at tauet forble i sekken.

Returen ble en smule utfordrende i og med at fete isbreen hadde veket grunnen for blankskurt berg, med relativt store seracer som truet med bombe alt under seg. Vi valgte det trygge og endte med en stor unnvikende travers som ledet oss vestover mot Gonellahytten som er utgangspunktet for den italienske normalruta mot Mont Blanc.

Neste gang noen spr om Mont Blanc er jeg fristet til anbefale den skalte pave-ruta via Gonella, for et villere og mer de omrde skal man lete lenge etter midt i Europa.

Foto: Moen, Granheim

/T.

Gross Grnhorn

Natten var stummende mrk. Klokken hadde ringt 02:00. Frste etappe var krysse breen Fiescherfirn for s ta seg opp til Grnhornlucke. Til n hadde vi trkket gjennom s mange sprekker at vi var temmelig klar over hvor intrikat det var bevege seg p disse isbreene. Midt i sesongen gr det sikkert et spor her som gjr det lettere finne en fornuftig vei gjennom labyrinten, men n var det opp til oss lse puslespillet. Jeg hadde stukket ut en kompasskurs dagen i forveien og brukte kompasset aktivt den frste timen.

Den mest klassiske ruta mot Gross Grnhorn passerer over en 3860 meter hy fortopp, Grnegghorn, som viste seg vre herlig luftig, kanskje kan man tillate seg kalle den en knivskarp egg. Dette miljet dempet Astrids pgangsmot en smule, s vi ble enige om at jeg skulle g for soloere den siste toppen. En ca 50 graders snrenne s innbydende ut, vinden hadde polert lssnen av fjellsiden og fret var raskt. Med to kser gikk dette lett, og for frste gang beveget jeg meg fortere enn guidebkenes estimater. Tilbake i skaret var oppdraget utfrt. Jeg hadde endelig klatra de sju vestlige toppene i Oberland. N gjenstod bare returen, og vi var i midten av dritten. Returnerte vi sydover den veien vi hadde kommet ville tidsforbruket bety enda et dgn i fjellet. Under oss i vest l et massivt brefall, kunne vi komme gjennom der hadde vi en anstendig sjanse til n toget, som gikk 17:45. Vi slapp oss nedover brefallet og trakk nordover.

Famous last words:
- Jeg tror ikke p jinxing, s jeg bare sier det, dette ser bra ut, sa jeg.

Ca 10 minutter senere hadde vi krysset tre bresprekker og stod p toppen av en ca 100 meter hy fjellvegg. Oberland hadde fortsatt tilgang p kryptonitt av verste slag. Kanskje p tide begynne tro p jinxing?

Vi traverserte tilbake, mot venstre, klatra over noe is, og fant et virvarr av sprekker, isrygger og snbroer. Den ene var spass heftig at den umiddelbart fikk navnet Hollywoodbroen. Nkkelen til komme seg ut av omrdet l bak Hollywoodbroen. P nytt s det bra ut.

Det var n lenge siden det hadde vrt noe snfall av betydning, men takket vre vinden l snen ls og dyp p breen Ewigschneefldt. Vi byttet p bryte, frst i 10 minutters intervaller, men kortet dem ned til fire, etterhvert som forholdene ble tyngre. Inni meg tenkte jeg at jeg gjorde rett da jeg tok med Astrid p dette prosjektet, hun er en av gutta - og erfaringen fra Svalbard viste seg vre midt i blinken for dette prosjektet. Det var mitt beste kort mot Oberlands standhaftige kryptonitt, som gav oss motstand helt til slutten av siste dag.

Vi ndde Jungfraujoch med mer enn 10 minutters margin til kjpe kaffe p stasjonen, fr siste tog skulle g. Det var bare en ting si til min flgesvenn:

- You can be my wingman any time.

- Bullshit, svarte hun momentant, fr hun raskt la til:

- You can be mine.











/T.

Midt i demarken - Finsteraarhorn 4274 moh



Finsteraarhorn er den europeiske definisjonen av utilgjengelig. Goedeke kaller reisen hit en pilgrimstur. Hye fjell og isbreer p alle kanter.

Tordenen fra det sveitsiske luftforsvaret var over oss oftere n. Skytefeltet nrmere. Det er morsomt med sitater fra Top Gun, men morer man seg med det lenge nok, kommer man til punktet der Goose omkommer, og Viper sier:

- You fly jets long enough, something like this happen... First one dies, you die too. But there will be others. You can count on that. You gotta let him go. You gotta let him go.

I motbakkene opp mot Finsteraarhorn var det vanskelig ikke tenke tilbake p den dagen da jeg stod p toppen av verden. Jeg trodde at det var den beste dagen i livet mitt. Tomas Olsson og jeg satte utfor Nordveggen av Everest p skia vre. Det var den verste dagen i livet mitt. Tomas falt. Han klarte seg ikke.

Hvis noe skjer med oss i dette miljet blir det igjen maks stress. Vi har ikke sett folk siden guiden som snudde i gr, og vi har ikke mobildekning. Det finnes telefoner til ndbruk p hyttene, men skulle mobil eller hyttetelefonene funke, mtte vi krysse isbreer, noe som er temmelig uattraktivt p egen hnd. Med riktig utstyr og kunnskap kan vi fungere trygt i dette miljet, og jeg elsker flelsen av sette mennesker p steder i naturen der de p en mte ikke hrer helt hjemme. Men gjr man feil, gjelder Stingers ord:

- Son, your ego is writing checks your body can t cash.

Finsteraarhorn bd p en lang anmarsj, et melisdryss av fersk sn dekket fjellet, og lekte mildt i morgenbrisen. Fra et skar i nord gav vi oss i kast med ryggen mot toppen som bd p enkelte brattere opptak. Vi valgte bruke tauet aktivt, og nt en relativt lett dag p fjellet. Planen vr var forske feie over Gross Grunhorn i morgen for s presse p hele veien tilbake til Jungfraujoch, der det siste toget hadde avgang 17:45.

Over oss dundret jagerflyene fortsatt forbi.


EDIT: Denne teksten er skrevet fr Andreas Fransson og JP Auclair omkom i Syd-Amerika. Mine tanker gr n til deres nrmeste og dem som var med dem p turen til Syd-Amerika. Dette er mine egne refleksjoner som fant sted p mitt fjell, fr ulykken deres skjedde. Jeg nsket si noe om ensomheten for oss som ferdes utenfor allfarvei, dette er ikke ment som en kommentar til ulykken som rammet de to.

Foto: Lemme, Granheim.

Skal skrive mer senere.

/T.

Gross og Hinter Fiescherhorn



Det var kun en guide og en klient p Mnchhytta - et drlig tegn. Riktignok er sommeren over, og riktignok var det noe fersk sn p fjellet, men som paragliderpiloten Elling, pleier si: Ikke vr den frste til ta av, ikke vr den siste til lande. Det gir en flelse av tillit til egne vurderinger ikke vimse rundt mutters alene i populre fjellomrder.

Det viste seg at guiden skulle i samme retning som oss, mot Gross og Hinter Fiescherhorn. Kjent med de lokale forholdene hadde paret tatt med seg truger. Vi lot dem bryte vei gjennom en natt uten mne.

Vi mttes igjen etter at solen hadde sttt opp, de var p vei ned - og vi takket for sporet de hadde laget. Senere ble vi litt skuffet da det viste seg at sporet tok slutt fr toppen. Astrid fikk kalde ftter av tanken p at guiden hadde snudd. Hadde det vrt en tabbe ta henne med p dette her, en tur der vi var 100 prosent avhengig av hverandre, tenkte jeg i mitt stille sinn. Utad lanserte jeg tanken p at det kanskje frst og fremst var klienten som hadde ftt nok. Under oss p vr venstre side styret en nordvegg som i flge Moran er den nest reste, etter Eiger, i hele omrdet. Det var i alle fall noks langt ned.

Vi klatret videre lett, men supereksponert, til topps, og deretter videre mot den bakre, noe lavere tvillingtoppen.

Over oss suste en blanding av smfly, kommersielle og profesjonelle helikoptre og en stri strm av jagerfly. I massivets sydvestre hjrne ligger et skytefelt og det kunne virke som det sveitsiske luftforsvaret jobbet med bde innflyging til sitt mlomrde og diverse dogfightingmanvre over hodene vre.

Jeg er litt lei av det evige brket fra sightseeinghelikoptere som spretter opp og ned, for vise fram fjell andre brenner kalorier for beske, men den evige tordenen fra jagerflyene ble liksom noe annet. Klassiske Top Gun-sitater som:
- I feel the need...
- ...The need for speed!
satt etterhvert lst i samtalen mellom Astrid og meg.

Vi hadde n to alternativer, enten sette kursen mot Konkordiahytta, eller Finsteraarhornhytta. Jeg hadde snakket litt med en lokal guide, Johann, som mente at g for sistnevnte via isbreen Fiescherfirn var gjennomfrbart, men ikke noe en guide ville dra med seg kunder p. Med ski, om vren derimot, var dette en topp ide.

Ut fra kartet s det krevende ut, med sprekker p alle kanter, men fra den vesle, sydligste toppen, kunne det se ut som det gikk en farbar linje mellom alle sprekkene. Men det var noen ddvinkler der nede, som vi ikke fikk studert, og dessuten har vi vel alle opplevd at bresprekker kan vre bde strre og mer komplekse, nr vi er p nrmere hold.

Men fristelsen ble for stor. Vi gikk for det, mens vi nynnet vekselvis Highway To The Danger Zone og Take My Breath Away.

Johann hadde rett. Det var gjennomfrbart. Vi trkket gjennom noen snbroer her og der, og mtte krysse en kort seksjon med tilsynelatende skredfarlig is, men kunne holde hy fart s den samlede risikoeksponeringen ble rimelig beskjeden.

I god tid fr solnedgang nrte vi opp en ild i den vesle vedovnen i Finsteraarhornhyttas anneks, vinterhytta. Livet var godt, det var ingen snakk om hvem som skulle:

- Be flying a cargo plane full of rubber dog shit out of Hong Kong!







Skal skrive mer senere.

Foto: Lemme, Granheim.

/T.

Med is i magen - og skjegget - til Jungfrau



Vr tanke var gi prosjektet en myk start med en dagstur til toppen Jungfrau, som ligger nr togstasjonen Jungfraujoch - kjent som The top of Europe. I naturimperalismens gullalder fikk sveitserne ideen drive en tunnel gjennom Eiger og like opp til 3571 meters hyde. Her bygde de like godt et astronomisk observatorium, Sphinx - ogs kjent som hovedkvarteret til skurken i James Bondfilmen On Her Majesty?s Secret Service.

Et steinkast fra toget ligger Mnchhytta, som ville vre slutten p vr dagstur, og starten p hele resten av eventyret. Jeg kunne ha lagt opp til harde dager, som da Lothar og jeg var i Monte Rosa og la under oss rundt 2500 hydemeter pr dag, men vi hadde valgt ta det litt mer piano, og legge opp til nok svn og muligheten til spise middag uten bruk av hodelykt. En kosetur, alts.

Et nylig lavtrykk hadde lagt fra seg en halvmeter fluffy nysn. Vi sporet noen meter bort fra Jungfraujoch, og deponerte mat og kit for resten av dagene vi planla tilbringe i massivet. spore tvers over en isbre sugde krefter ut av kroppene vre og minnet oss p at bare det g omkring p flatene her kunne vre farlig, da vi s vidt trkket nedi en og annen bresprekk.

Et gammelt triks for finne veien p klatreruter i hyfjellet er se etter slitemerkene fra stegjern mot fjell. Med all den ferske snen s vi ingen sportegn, men endte opp med flge et system av sn like til topps.

I det vi tok oss opp i Rottelskaret tok vinden seg merkbart opp, en luftstrm som bar betydelige mengder lssn og snn sett bidro med en viss windchilleffekt.

Tffinger vil ha det til at det ikke finnes drlig vr, bare drlige klr, s vi presset p - mest fordi vi antok at rent objektivt var det ingen fare p ferde. 250 hydemeter senere ndde vi til topps. Det var Astrids frste 4000-meter og min 61., god stemning. Nr folk har spurt meg hvor langt jeg har kommet p de 82 toppene har jeg inntil n svart "bare 60". Men n begynner jeg f en sterk flelse av at jeg heller kan si at jeg "bare har 21 igjen". Jungfrau var det mentale vippepunktet.

Turen ned igjen var rett og slett litt kjlig, sporet vi hadde brytet p vei opp var for lengst blst igjen. Jeg antok fjellets topografi ville skjerme oss for vinden ganske raskt, men der tok jeg feil. Det blste opp til en heftig snstorm.

Moran skriver i sin guidebok at dette fjellet kan vre tyngre enn man frst antar, noe all brytingen i lssnen ytterligere forsterket. Da vi ramlet inn p hytta, to timer forsinket til middag, merket vi begge presset vi hadde utsatt kroppene vre for. Skulle massivets kryptonitt atter en gang amputere planen min?

Mentalt vippet jeg et skritt tilbake, kanskje hadde det vrt feil tenke at jeg "bare hadde 21" topper igjen til ml?





Foto: Lemme, Granheim.

Skal skrive mer senere. /T.

Berner Oberland aka Into the Wild

Et forsk p klatre Jungfrau, Gross Fiescherhorn, Hinter Fiescherhorn, Finsteraarhorn og Gross Grnhorn.

Jeg hadde gledet meg lenge til beske de sju fjella vest i Berner Oberland. Dette massivet bestr av flere av Alpenes lengste isbreer og store, frittstende fjell - noe som betyr mange hydemeter legge under seg fr man kan n opp p disse perlene.

Dette er et sjeldent de omrde, Finsteraarhornhytta har blant de aller lengste anmarsjene i Alpene, og hele massivet er ringet inn av hye topper som skaper radioskygge og hindrer mobildekning for utenom akkurat p toppen av fjella.

Goedeke skriver i sin guidebok om veien til nettopp Finsteraarhornhytta, p sommerfre: The endless trudging along the wide glacier basins deters all but the most dedicated alpinists.

Noe som, med hjelp av Google Translate, betyr noe snn som at man sommerstid m g sakte, med tunge skritt, p grunn av utmattelse og barske forhold, langsetter brede isbreer - selv ville jeg lagt mer vekt p isbreenes lengde og hydemeter, som begge er betydelige, men uansett - noe som avskrekker alle utenom de mest dedikerte alpinklatrere.

Into the Wild, alts.

Det hadde virket logisk samle en gjeng skikjrere for lse denne utfordringen. Om vren er bresprekkene stort sett dekket av solide snbroer, og ikke minst kan man p ski nyte opplevelsen av alle nedoverbakkene underveis. Dette er - selv om jeg aldri fr hadde vrt her - p sett og vis min hjemmebane. Kanskje ville det vre aktuelt pirke litt med iskser og stegjern nr noen av fjellenes topper, men frst og fremst er dette en arena for feller i motbakkene og hy fart videre til neste hytte, og ikke minst den barnslige gleden enkelte av oss kan oppleve, med skarpslipte stlkanter p bratt underlag.

Jeg har skrevet i tidligere blogginnlegg at planning is everything, the plan is nothing - og da har jeg blant annet hatt nettopp Berner Oberland i tankene. Gang p gang har jeg invitert et team, bestende av drevne kjrere som Lorraine Huber, Oscar Hubinette, Fredrik Schenholm, Lothar Hofer og mange andre, men hver gang har vrvinduet blitt for trangt til reise. Enkelte bratte kneiker er ikke til unng i denne teigen, og med fersk sn og typisk pflgende varme, vil skredfaren bli betydelig. Dessuten er s godt som hele omrdet dekket av massive isbreer, og mitt inntrykk var helt klart at vi ville trenge tid p ta oss fra hytte til hytte - selv under gode forhold. Utfordringen med finne en trygg vei mellom bresprekker og over snbroer i flatt lys ville i beste fall bli irriterende, i verste fall en klassisk epic - for lne et amerikansk utrykk for situasjonen nr dritten treffer vifta.

Denne historikken har delvis gjort at jeg har skiftet taktikk, og begynt spise meg inn p toppene bit for bit, i stedet for feie over alle p en eneste tur, frst med Ola p Aletschhorn, s med Martin og Lothar p Mnch. All forventingen til dette stedet og alle de kansellerte turene har gjort at jeg har begynt oppleve dette omrdet som min private kryptonitt. Lever det en kraft her som hindrer meg i f gjennomfrt mitt prosjekt?

Heldigvis har jeg teamsjefer som heller ber meg holde igjen enn pushe p, nr forholdene er utrygge p fjellet. Deilig slippe masete telefoner nr man forsker overleve, gjennom utrette ingenting.

En utfordring jeg har sttt p i min samling av de 82 4000-meterne er rekruttering av klatrepartnere. Kanskje ligner det litt p helt vanlige ansettelsesprosesser. Jeg vil ha de beste.

En mulighet hadde vrt betalt en guide for bli med, men det fler jeg sparker bein under hele prosjektets grunntanke - hvor blir det av eventyret, om man tar med en spesialist som mest sannsynlig har gjort rutene tidligere, og som blir hovedansvarlig for bde planlegging og vurderinger underveis?

Jeg har riktignok vrt p guidet tur tidligere, p Kilimanjaro - som forvrig hadde veldig skuffende skifre. Grunnen til at vi tok med guide og en bande brere, var at myndighetene har plagt alle turister gjre det i et slags kjempemessig arbeidsmarkedstiltak, som inntil nylig har vrt Tanzanias oljeeventyr. N har de funnet olje og gass p ordentlig, men det sprs om reguleringen av Kilimanjaro forsvinner av den grunn.

For meg er det mest naturlig forske rekruttere skikjrere, jeg kjenner flere av dem, og av dem jeg kjenner er det mange som er entusiastiske nr det kommer til store og bratte ting. Men tiden jeg har hatt til disposisjon og bra vr, har i liten grad overlappet.

Neste skritt er sprre klatrere, jeg kjenner ganske mange av den sorten og. Problemet er, akkurat som for de fleste bedrifter, at jeg trenger dem som er drevet av en skalt indre motivasjon. Ikke kun fordi budsjettet mitt er begrenset, men hovedsakelig fordi det trengs lidenskap for brenne mange nok kalorier til n opp p en 4000-meter.

Sett utenfra er klatring kanskje en enkelt aktivitet, men det viser seg gang p gang at en sport inneholder mange grener, og de fleste klatrerne jeg har spurt vil heller fokusere p noe annet, som sportsklatring p Kalymnos, alpine nordvegger, eller halvlange granittruter som kanskje bare ender opp p skarve 3842 meters hyde.

Til dels har jeg vrt heldig og ftt med meg noen eksperter, men de beste har ofte en ting til felles, man har dem bare til lns en stund, fr de trenger strre utfordringer og forsvinner videre til andre prosjekter. Nordsiden av Eiger for eksempel.

Det mangler jo p en mte ikke p folk som vil p tur, men akkurat som at jeg ikke vil ta med en guide, s vil jeg heller ikke vre guide. Jeg vil ha med folk som er en ressurs for laget og kan ta vare p seg selv, og ogs meg, om det trengs.

Det klassiske bildet av alpinklatring er jo to mennesker med utallige fallhydemeter under seg, bundet inn i samme tau, og helt uten vre klippet inn p noen sikringer. Faller en, faller som regel ogs den andre. Sikkerheten ligger da ikke i kun i utstyret, men vel s mye i kunnskap og gode vurderinger. Et feiltrinn kan vre nok, s er det game over. Dette m jeg ha i mente nr jeg drar meg meg nye mennesker inn i dette miljet.

Til Berner Oberland tok jeg med meg en nyrekruttering: Astrid Lemme. Hun virket som en spennende kandidat, ikke bare har hun gjennomfrt frstegangstjeneste, men ogs gtt Svalbard p langs p en 30 dagers ren jentetur. Jeg vet ikke s mye om lange langrennsturer, eller Svalbard for den del. Men jeg la sammen to og to. Svalbard har noe av det samme som Berner Oberland, Store isbreer og lange avstander. Astrid var tydelig p at hun ikke kunne s mye om klatring, s sprsmlet var: Kunne jeg fylle disse hullene i hennes kompetanse, s vi sammen, p en trygg mte, kunne forske oss, og oppleve suksess, p noen av de mest avsidesliggende toppene i Alpene?

Skal skrive mer senere.

/T.

P tur med Wolfpack p en Volvo Oceanracer

Forrige uke fikk jeg sjansen til realisere en gammel guttedrm, nemlig seile en Volvo Ocean-bt p havet. Saken er den at Per Ottar Skaaret og Wolfpack Racing Team har gtt sammen om kjpe og drifte bten Camper, som hevdet seg med andre plass i sist Volvo Ocean Race.

For meg var turen en eksotisk opplevelse, for si det mildt.

De andre karene ombord hadde litt fyldigere seil-CVer. Yngstemann, Bror, var snn av en seilmaker, en annen, Thomas, er seilmaker. Eldstemann Kjell hadde seilt Volvo Oceans forlper Withbread Around The World Race ombord i Berge Viking. Rigger Kjell Inge logget mang en time med Knut Frostads Kvrner Innovation, og Arve hadde seilt jorda rundt p bde Djuice og Ericsson - bare for nevne noe. En Wolfpacker oppsummerte gjengen p denne mten:

- Det som er helt klart er at det laget Thomas tok ut til seile bten hjem er en sammensetting av mennesker som har erfaringen, innstilling og humret til fikse jobben. Dette er gutter jeg hadde dratt p havet med any day of the week - hver for seg, eller samlet.

Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Selv har jeg en litt tynnere bakgrunn nr det kommer til salt vann - jeg hadde valgfag seiling p barneskolen. Etter det har jeg vrt svidt utp noen ganger, p koseturer i skjrgrden, sm regattaer som Frdern, Hollenderen og et par Skagerace med Team Drmmen, for ikke forglemme et forsk p flge Golfstrmmen med sivflten Abora 3, inspirert av Thor Heyerdahls Ra.

Kontrasten til alle mine tidligere erfaringer var sterk. I flge kappseiling.no er dette den trolig feteste bten i Norge noensinne.

Etter debuten som storveggsklatrer forrige vinter, har jeg mang en gang ftt sprsmlet om hvordan det er sove i en portaledge - neste gang noen spr skal jeg si at det er ingenting - sammenlignet med prve sove i et flytende karbonsigar som brker, ruller og slr noe infernalsk 24/7.

Jeg har satt sammen en liten filmsnutt for vise litt hva det gr ut p, selv om vi, for sitere Thomas, bare seilte i frstegir - siden det var frste turen.


Bten hadde allerede ftt oppmerksomhet i Norge fr vi stakk til sjs fra Hamble, nr Southampton. Her er noen linker:

DN.no

TU.no

Seilas.no

Kappseiling.no

Tormod Granheim, Wolfpack Racing Team.

/T.

Dagstur til Sveits hyeste fjell, Dom



Med sine 4545 meter over havet er Dom det hyeste fjellet fullstendig inne i Sveits. Ellers regnes Duforspitze med sine 4634 meter som det hyeste i Sveits, men det ligger alts p grensen mot Italia, s selv om selve toppen ligger i Sveits, med 160 meters margin, s ligger store deler av fjellet faktisk i Italia.

For en toppsanker er det naturlig flge rygger, og en opprinnelig tanke var derfor traversere over de sju fjella som kalles Mischabel i et stt, muligens med en overnatting under pen himmel, underveis. Men i flge hytteverten var det ingen som hadde traversert mellom de to sydligste toppene denne sesongen, og heller ikke klatra Taschhorn fra vest, noe som gjorde at Geir og jeg landet p ideen beske Dom som en dagstur fra den vesle bygda Randa, nede i dalbunnen.

Vi fikk en lett tur p ca 3100 hydemeter, mot toppen. Middag spiste vi i Chamonix

Det er av og til rart tenke p hvordan visse fjell, eller for den del helt andre ting her i livet, vre seg situasjoner p jobb, viss mennesker, etc - fr en kanskje ufortjent ry. Ting som ikke betyr noe for enkelte, kan vre spesielle for andre. Dom er for meg et snn sted. Grunnen er at her endte Patrick Berhaults forsk p klatre alle Alpenes firetusenmetere, en aprildag for 10 r siden. Berhault var en av Frankrikes beste klatrere. Blant mange flotte prestasjoner vant han Piolet dOr for klatre 16 harde ruter p Mont Blancs sydside, i lpet av 22 dager med Eccles bivuakhytte som base.

P vei mellom Taschhorn og Dom, i flatt lys, falt Berhault, da en skavl brakk. Han var usikret og kameraten Philippe Magnin kunne ikke gjre noen ting fra eller til. For mange er det glemt for lengst, for noen en vedvarende pminnelse om Reinhold Messners tidlse sitat:
- Mennesker er svake, skjre og gjr feil.



Foto: Moen, Granheim.

/T.

Fem om dagen smaker godt

Mellom Saas-Fee og Zermatt ligger det en hel del firetusenmetere, de nordligste av disse kalles Mischabel. Min opprinnelige tanke var traversere fra Taschorn nordover til Durrenhorn, og p den mten n over syv topper. Men husker jeg riktig, heter det seg i fjellvettreglene at det ikke er noen skam sprre erfarne fjellfolk til rds. Jeg ringte hytteverten p Domhytta.

Han kunne, skuffende, fortelle at ingen hverken hadde traversert mellom Taschorn og Dom, eller klatret den sydligste av de to toppene, fra Domhytta, denne sesongen. Generelt gav han uttrykk for at vret var drlig og forholdene i fjellet vanskelige, noe han ogs mente gjaldt fjella vest for Zermatt.

Hytteverten p Mischabelhytta, derimot, gav uttrykk for at forholdene nord for Lenzspitze var topp, og at vret var knallbra. Ideen kokte dermed ned til forske traversere over de fem toppene Lenzspitze, Nadelhorn, Stecknadelhorn, Hohberghorn og til sist Durrenhorn, fr vi ville returnere til dalen.

Geir og jeg pakket bilen og satte kursen mot Saas-Fee. Det regnet hele dagen. Tvilen naget i sjelene vre. Var dette knallvr? I Saas-Grund tok vi en pust i bakken - og utsatte hele prosjektet 24 timer.

Klatrere vi mtte p vr vei opp, fortalte at de hadde brukt det dobbelte av guidebokens estimater, p grunn av mye fersk sn. Vi hpet ventingen var nettopp det som skulle til for fart den kommende dagen.

Anmarsjen mot hytta sendte tankene til safari - det er lenge siden vi har sett s mange dyr, stolte bukker var usjenerte og lot oss komme tett p. Stien i seg selv var og en opplevelse, den er blant de bratteste opp til noen betjent hytte i Alpene.

Vi strk til fjells etter frokost klokken tre og toppet ut p frst delml i mrket, fikk en fantastisk soloppgang p vei mot delml nummer to. I alt var det opp mot 20 klatrere rundt oss i starten, men gradvis tok vi de frste igjen. En av dem soloerte likegodt rutas frste, og antatt vanskeligste del. Tauet brukte han bare p noen rappeller her og der.

Hyfjellet kan av og til, eller ofte, kan man nesten tenke - han en svrt negativ virkning p folk. De er ikke trivelige mot hverandre, kanskje fordi de fler at andre gr i veien for dem. Det er en av grunnene til at jeg liker vre frst i lypa, litt som starte raskeste bil fra pole position.

Vr forbikjring av en guide og kunde noen hundre meter tidligere ble en pminnelse p dette, kunne han ikke bare gjort det litt lettere da han skjnte at han ble tatt igjen, tenkte jeg, tatt et skritt til siden, lizzom. Hvorfor har nordmennene det s travelt, tenkte kanskje guiden?

Men soloisten var ikke snn. Han var trivelig. Vi gikk parallelt med ham et stykke. Pratet om lst og fast og hadde en jevn rytme. Han skulle ikke langt, og lot oss lne tauet p noen rappeller.



I et skar, i det han dyttet tauet ned i sekken, mistet han konsentrasjonen, og sekken falt. Mot vest. Det var noks langt ned. Jeg prvde ta to lpeskritt etter, men vget ikke skynde meg raskt nok - jeg hadde ikke lyst til ake etter sekken hans. Hendelsen ble en fin pminnelse om alltid ha bilnkler og bankkort i lommer og ikke i sekken.

Vi lot ham ta neste rappell p vrt tau, og gav han senere en neve sjokoladedraperte peantter som en avskjedsgave.

Vi fortsatte videre mot Durrenhorn uten nevneverdige problemer, foruten returen, som i guideboka beskrives som en vaskeekte knee-wrecker.

Unnabakkene mellom 4327 meter hye Nadelhorn og 1800 meter hye Saas-Fee kunne kjennes som et lite sting i vre knr.




Foto: Moen, Granheim

/T.

En langlett og en farlig lett en.


Utnyttet et nylig vrvindu til snike oss, det vil si Martin, Lothar, 100 kilo fotoutstyr og meg, opp p den farlig lette toppen Mnch. Farlig lett p den mten at toppen er svrt lett komme til p grunn av jernbanen opp til Jungfraujoch, som sniker seg gjennom fjellet Eiger og har sin endestasjon p hele 3454moh. Farene bestr, skal man tro guidebokforfatter Richard Goedeke, i at man risikerer vre drlig akklimatisert, og ogs i at det p denne lett tilgjengelige toppen dannes store skavler p grunn av vind og topografi.

Bishorn var langlett, med en ca 2500 hydemeters motbakke. Det ligger riktignok en isbre p toppen av fjellet, og vi hadde riktignok litt vind, nedbr og drlig sikt. Men alt i alt hadde Benedicte og jeg en enkel og fin treningskt, etter ha grammet ned vekten p utstyret som best vi kunne.



Foto: Guslund, Granheim.

/T.

Vret, teamet, livet og dden


Chamonix er rystet etter at 10 mennesker har omkommet i tre ulykker p kort tid.

Frst p Aiguille dArgentiere der en guide og fem kursdeltagere med UCPA ble meldt savnet, for s bli funnet, etter det man antar var et fall p 250 hydemeter.

Like etter omkom en australsk wingsuithopper p notorisk vanskelige Brevent.

S falt en guide med to kunder, ca 800 meter, utfor Aiguille du Midis nordvegg, like til venstre for Frendopillaren.

Ulykkene stimulerer til refleksjon. Kanskje typisk nr det ikke finnes vitner som kan fortelle nyaktig hva som skjedde da det gikk galt.

Hva foregikk i hodene p de uheldige, i timene eller minuttene fr det gikk galt? Hva tenkte de fr de reiste p tur? Hvilke lpende vurderinger gjorde de?

Hadde ulykkene likhetstrekk? Hva kan vi lre av det som skjedde?

Jeg har ikke lyst til g alt for mye inn p hendelsesforlp, ettersom det blir mine private spekulasjoner. Ingen kan svare helt nyaktig p hvorfor det gikk som det gikk. Men trolig har vret hatt en rolle i de to ulykkene i hyfjellet, og kanskje ogs i form av vind og turbulens p Brevent.

Drlig sikt reduserer guidens overblikk og dermed situasjonsforstelse. Fersk sn er et vrient underlag bedmme. Et tilbakevendende problem i Alpene er skalte plaque a vent, sndriver p bratt underlag, som kan skli ut. Jeg er selvflgelig redd for disse tingene for min egen del.

Et typisk norsk munnhell er at det ikke finnes drlig vr - bare drlige klr. Og det er kanskje en grei pstand ut fra norske forhold, og ikke minst det tradisjonelle friluftslivet, der man kanskje gr lange turer, i slakt terreng, p smale ski, og kan grave seg ned om vret blir for hardt. Men ogs nyere norske ulykker har vist at vret kan vre en avgjrende faktor for overlevelse i naturen.

En ting som i alle fall er sikkert er at vret har lagt en alvorlig demper p mitt eget prosjekt - drmmen om klatre alle Alpenes firetusenmetere. Frankrike har faktisk hatt sin vteste juli siden man begynte mlinger i 1959. Irriterende, selvflgelig, siden jeg denne sommeren hadde samlet et meget sterkt team av klatrere, en pool av flgesvenner.

Planning is everything - the plan is nothing er et klassisk uttrykk, som oppsummerer min sommer i Alpene. Jeg hadde spennende planer for toppturer med teammates fra Bergans i Berner Oberland, som jeg utsatte til de ble uaktuelle p grunn av vret.

Geir som var med p bl a Bionassey i fjor har brent uke etter uke her bde p vr og sommer uten at vi kom hyere enn til Aiguille du Midi, blant annet p 17. mai.



Lene, Fredrik og jeg beskte bare en aldri s liten topp i lpet av en uke.

Signar og jeg
kom oss bare hyt til fjells to dager.

Enda verre med Ola Hovdenak, kjent fra landslaget i rando, en vaskeekte O2-snapper, jeg hadde hpet henge bak - med tauet like stramt som en fiolinstreng, mens vi feide over hye topper. Vi nyde oss med snike oss opp p Aletchorn.





Deretter hadde jeg en spennende avtale om prve en rygg bestende av syv topper nordvest for Saas-Fee. Men Gudmund og jeg endte heller opp med sportsklatring i Chamonix, mellom regnbygene.

The plan was nothing.

/T.

Utstyrstips



Hvem har vel ikke sittet med espressokanna p en vekt, full av valgets kval - kan man leve en stakket stund uten god kaffe?

Hvem har vel ikke lagt alt sitt klatreutstyr utover gulvet for s forske plukke vekk en etter en ting som kan gjre neste dag p fjellet lettere?

Friflyt.no deler noen av mine erfaringer p omrdet.



/T.

Jvelryggen

Enkelte navn er dryere enn andre - og noen ganger passer de godt...



Syd for Mont Blanc de Tacul, nr grensen mot Italia, ligger en takkete rygg med fem nler som aller strekker seg over 4000 meter. Terrenget bestr av to dobbelthorn, som sett p avstand ser ut som djevelhorn - derav navnet Diable-ryggen - eller Tytjekammen som nordlendinger sier - og en slik en, Signar Nilsen var med p tur.

Signar er en samlertype som har ftt med seg samtlige 2000-metere i Norge, med det han kaller PF10 - noe som betyr topper mer enn 10 meter hyere, alts primrfaktor, enn skaret mot en enda hyere topp. Det er 375 av dem. Men viktigere for denne turen er at han er en dreven alpinklatrer - noen man kan f et inntrykk av p nettstedet Alpinklatring.no.

P en mte var vi i kjent terreng, Signar har tidligere klatret en klassiker, et steinkast i st, kalt Supercouloir. Jeg kjrte for noen r siden, med selveste Tomas Olsson, en linje som kalles Couloir de Diable, som strekker seg 850 hydemeter ned fra skaret mellom den siste nla og toppen av Tacul.

Men skikjreren i meg hadde ikke sett s nye p nlene lang ryggen - som er gradert opp til 5 og har mye vedvarende klatring. Og Supercouloir ligger bak ryggen som avgrenser Couloir de Diable. S egentlig var vi i det ukjente.



Det er kanskje lett se seg blind p enkeltgrader, og tenke at det hres lett ut - det er i alle fall et tilbakevendende sprsml jeg fr fra mang en klatrer, men en tur blir utfordrende p grunn av kompleksitet mer enn enkelte vriene punkter.

Det ble en lang dag p fjellet. Uttrykket point of no return er sjelden srlig relevant, men etter ha rappellert noen taulengder ned fra topp nr. to var vi relativt commited, som de sier i Amerika. Rundt oss styrtet store varme snkledde fjellsider - der vi regelmessig s stein og sn rase nedover. Bak oss var det bde bratt og glatt. Letteste og tryggeste vei var videre.

Vi begynte etterhvert skjnne at oppdriften vr, hindret av sn og is som vi var, ikke var tilstrekkelig til n siste heis fra Aiguille du Midi, tilbake til mat og seng i Chamonix.

Gleden var derfor til ta fle p da vi langt p dag ndde Tacul og til vr store overraskelse oppdaget brus og snop lagt igjen p toppen av fjellperene Brd Smestad og Ola Hovdenak.

Takket vre en hytte like ved heisen slapp vi billig fra nattekulden.




Foto: Nilsen, Granheim.

/T.

Kontraster p Dent Blanche



Dent Blanche er en av de vakre toppene som ligger vest for Zermatt. Den beste adkomsten er fra en av Zermatts nabodaler, Evolene. Kontrasten er stor mellom turistmaskinen i st og bondesamfunnet med aner i Romertiden, som Signar og jeg kjrte gjennom.

Dette var andre forsk p toppen. Sist hst var jeg der i flge med to optimister, og en middels vrmelding. Vi startet med hodelykter, tidlig som vanlig, og grov og brstet oss gjennom en halv meter iskald lssn. Det l ingen sle under snen, men i stor grad lse stein, som truet med vippe og starte et ukontrollert fall. Ingen lystig tanke i utgangspunktet og enda tristere nr man har med seg piggete stegjern og en klatreks. Hvert flytt var en blanding av spenning og ubehag. Tau var i aktiv bruk. Vte hansker og kalde hender ble det sterkeste inntrykket fjellet etterlot.

Turkamerat Elling spurte tre ganger om vi skulle snu. Hyt p fjellet brukte vi 40 minutter p en kort, og strengt tatt enkel, taulengde. P toppen av denne var jeg moralsk p felgen og kald nok til si ja. Vi forventet en krevende retur og nsket n ned til Dent Blanche-hytta fr skumringen ville g over i natt. Det fltes naturlig gjre hele syv rappeller, for ikke falle av fjellet.



Denne gangen gikk det noe lettere, til tross for at hyttevertinnen advarte mot fersk sn og stusselige forhold. Fjellet l plastret i relativt hard sn. Tauet ble liggende i sekken og vi beveget oss enkelt, p store snfelt vest for fjellets sydrygg.

Vi var tilbake til Dent Blanche-hytta fr klokken 10:00. Kontrasten til frste forsk var stor.

/T.

Foto: Heiberg, Nilsen.

Protect Our Winters



For en tid tilbake fikk jeg en veldig hyggelig telefon fra en engasjert ung mann ved navn rjan Kongsvik Aall. Han lurte p om jeg hadde lyst til bli en av ambassadrene til ski- og brettkjrernes eget miljbevegelse, kjent som Protect Our Winters, aka: POW.

POWs misjon er spre kunnskap om klimaendringer, og hva vi som individ og samfunn kan gjre. I den anledning har jeg blitt invitert til Vinjerock for fortelle litt om utviklingen av klatringen av 4000meterstoppene i Alpene. Sist sommer hadde det drligste vret noen sinne, og denne vren har jeg slitt med ukevis med nedbr. Bare en topp har det s langt blitt - Mont Blanc de Tacul, som er topp nr 46/82, i flge med Lene og Foto-Fredrik.

P Vinjerock ruller i yeblikket en Instagramkonkkuranse der premien er et par knallfete SGN ski. Her er noen deltagere. Sjekk ut hashtaggene: #Vinterbarn, #Vinjerock og #POWNorge.

/T.





Tilbake til topps



Realitetsorientering er det noe som heter. Ubehagelig relevant nr ikke alt utvikler seg perfekt. Jeg kan skylde p vret, eller de drlige snforholdene som sugde kreftene ut av de tynne beina mine. Men sannheten var kanskje at jeg, imponert av Glenns styrke, hadde lagt en plan som hadde passet bedre gjennomfrt senere i sesongen. For det er klatringen i Alpene som er den reelle sportslige oppkjringen min. Jeg er fortsatt svak og treg.

Planen hadde allerede gtt delvis i vasken da vi bare klatret en av to topper p grsdagens raid. I dag stod fire nye for tur.

I hodelyktens spede lys studerte jeg kvelden fr klatrefreren enda en gang, for unng kjiipe overraskelser. Det stod at bare uvanlig sterke lag kunne klatre alle Brouillard-ryggens 4000-metere p en dag - og for f det til mtte det vre spesiellt gode forhold.

Det var ikke gode forhold n.

Videre stod det at det var imperativt vre ca 4150 moh fr soloppgang, for fjellet er lst, og bare nattens frost kan lime det sammen. Den beste mten opp denne tilsynelatende umulige kombinasjonen, var bivuakere p ryggen - men vrmeldingen antydet at dagen i dag var siste og beste mulighet for klatre p stor hyde. Atter et lavtrykk skulle blse inn over fjellet.

Etter at vi var realitetsorientert, hadde vi landet p en enklere plan, nemlig glatt hoppe over de to toppene som ligger syd for skaret Emile Rey, og stte direkte mot den obskure toppen Pic Luigi Amedeo, 4469 moh. Returen fra denne skulle fortsette oppover mot en annen topp, Mont Blanc de Courmayeur, 4748 moh. Deretter videre over toppen av Mont Blanc 4807 moh.

Vel oppe ved skaret klatret vi et system av riss, kaminer og sva. Batteriet p hodelykta var tomt, og minnet fra boka om lse steiner levde sterkt i bakhodet mitt. Varmen fra de frste par hundre hydemeterne vi hadde klatret over det som heter Brouillard-breen, lakk sakte men sikkert ut av kroppen min, mens jeg sikret Glenn p frste taulengde.

Jeg prvde tenke p dagens ml - som rett og slett var afterski i Chamonix, men i mrket, gradvis kaldere, under en haug av lse steiner - begynte jeg innse at jeg hadde syndet mot eksptremsportens frste bud. Det var tredje dag i samme underty. Man m alltid ha rent underty p, i tilfelle man vkner opp p sykehus. Heldigvis var standplassen to meter til side for fallinjen. Jeg ble ikke truffet av noen fallende steiner. Da tauet var stramt kunne jeg flge etter, famlende etter tak, i hodelyktens spede lyskjegle.

Litt senere: Jeg str p en hylle p strrelse med en telefonkatalog. Glenn, som klatrer to meter over meg synes det er vrient.

- Det kan vre lurt ta et skritt eller to til siden, i tilfelle jeg faller.

Han har stegjern p. 24 sylkvasse pigger over hodet mitt. Pluss en isks. Jeg ser rundt meg, men jeg str p det eneste gode stedet st. Jeg luter meg i ryggen, prver gjre meg kort. Igjen tenker jeg p nybegynnertabben med undertyet.

Glenn falt ikke. Gradvis vant vi hyde og det lse fjellet var snart under oss. Pic Luigi skilte seg lite fra ryggen ellers - utsikten ble stort sett bare rere desto hyere vi klatret. Vi tauklatret totalt 150 meter og gikk resten usikret. Kostet p oss varmlunch underveis.

Det var niende gangen jeg topper ut p Mont Blanc, og n er stillingen 5-4 med og uten ski. Vi sklei uhindret - om man ser bort fra en rappell utfor en enslig isvegg - like ned til Mont Blanc-tunnellen. Der ble vi mtt av Benedicte - kjent for faste lesere av denne bloggen - som kjrte oss de siste meterne via en etterlengtet dusj, like til velfortjent afterski.



Foto: Edvardsen, Granheim.

/T.

Fallende motorblokker p Peutrey



Vi vknet i en blikkboks. 1000 meter over hodene vre var Mont Blanc. Hytta ligger i en enorm hestesko av fjellrygger, i vest Broillard-ryggen, i st Peutrey-ryggen. Hytta ligger p en rygg midt inne i dette omrdet, som kalles Innominata-ryggen
.

Vi ville mot st og to firetusenmeterstopper liggende p Peutrey-ryggen. I ls sn fulgte vi Innomitata-ryggen mot en topp, Pic Eccles som ogs er hyere enn 4000 meter, men som likevel ikke teller som en egen topp.

Med klatring, heising av sekkene og rappellering tok dette sin tid, men endelig kunne vi nedklatre fra Eccles skaret og ta oss fra Innominata-ryggen og bort mot Peutrey-ryggen. Over oss hadde vi n et vertikalt Mekka som kalles Freney.

Klatringen mot Grand Pilier d Angle bd p forferdelige snforhold, i kulden var snen pors og vi falt gjennom til knrne. Da sola kom ble snen myk som smr og vi kunne synke enda dypere, s tiden lp litt fra oss. Utsikten fra denne toppen rett inn i hjertet av heimfjella rundt Vallee Blanche var ganske r, for ikke snakke om alt bratt alpint terreng som direkte omsluttet oss. Men med en primrfaktor p skarve 15 meter var det litt rart sitte her og nyte nettopp denne utsikten.

Vel nede i Skaret igjen stod Aiguille Blanche de Peutrey for tur. Vi klatret inn i venstre kant av et isfelt som var dekket av en del stein. Dessverre varmet sola litt i meste laget, og vi fikk en flelse av at en de av disse lse steinene l utrygt. Dermed rappellerte vi av og ble stende i skaret med blandede flelser.

Klatrefreren beskriver denne nuten som den vanskligst tilgjengelige 4000-meteren, og vi stod s irriterende nr. Mens vi stod der falt det ned et par stein p strrelse med motorblokker, den ene passerte den delen av ruta vi akkurat ikke hadde gtt inn p, i og med at vi snudde. Vi hadde tatt en god vurdering, og jeg m bare komme tilbake p en dag med stabile forhold.

Glenn s p meg, og sa han en gang hadde hrt en vismann si:

- Tid brukt p rekognosering er sjelden bortkastet.


Vi tok oss tilbake over Col Eccles, og kjrte ski rundt ryggen, tilbake til hytta, noe som inkluderte opp til 50 graders rennekjring, og noen saftige bresprekker, som Glenn mtte lre seg passere i god stil.






Himalayasiden

Sydsiden av Mont Blanc kalles ofte Himalayasiden og med god grunn. Her prater vi enorme forhold. Planen var ambisis. Frst ta toppheisen i skianlegget Courmayeur, for s slippe seg nesten totusen fallhydemeter p ski ned mot den store Glacier de Miage, som renner like fra toppen av fjellet og rundt det, i en slags halvsirkel p vest og sydsiden.

Herfra skulle vi g omtrent 2000 hydemeter opp Brouillard-breen, til en blikkboks p strrelse med en folkevognbuss. Denne bivuakhytta som det og kan kalles, ved gr under navnet Eccles.

Eccles skulle vre vr base for de neste to dagene.

Dag to var planen ta sikte p to topper i st, Grand Pilier d?Angle og Aiguille Blanche de Peutrey.

Dag tre var planen feie over et antall topper p Brouillard-ryggen, for s flge denne like til topps. Det str eksplisitt i klatreguideboka at fra hyt p denne ryggen, og Pic Luigi Amedeo ligger med sine 4460 moh hyt, er retur nedover uegnet p grunn av lst fjell - som krever nattekulde for limes sammen av frost. Noe som betyr at vi er tvunget til klatre ytterligere noen hundre hydemeter, feie over firetusenmeteren Mont Blanc de Courmayeur, og kommer til havne p toppen av Mont Blanc enda en gang.

Dermed gjenstr ca firetusen fallhydemeter, s godt som alt p nordvendt isbre, fr vi kan dra p after-ski i Chamonix.

Glenn smilte bredt da planen var lagt. Vi ble kjent for flere r tilbake da begge var sponset av Black Diamond, han som en sterk klatrer og jeg som skikjrer med behov for klatreutstyr i ny og ne.

N handlet det om forene de to sportene til et komplett eventyr, lang unna allfarvei.

Skal skrive mer senere.




Foto: Edvardsen

/T.

I hardt vr p Aiguille Verte



Aiguille Verte er et av de virkelig dominerende fjellene man kan se fra Chamonix, med en rygg av firetusenmetere bak seg og de mektige Dru og Petit Dru foran seg.

I det vi toppet ut fikk vi en kraftig stavind rett i fleisen. Planen om klatre tre topper p en dag ble justert til kun to. Fra skaret mellom Verte og Grande Rocheuse kunne vi se hvordan de andre store fjellene rundt oss tok hatten p - kondensskyer limte seg p toppene.

Glenn var blitt inspirert til ta med skia, men forholdene i Whymper-renna var relativt kjipe, med isete skare - og sikt redusert til 20 meter. Kanskje en tur over Mont Blancs Brouillard-rygg,med firetusen fallhydemeter hjem til Chamonix,kan rette opp inntrykket av storfjellsskikjring...






/T.

Solbrent 4000 meter over havet

Toppen Droites er temmelig nyaktig 4000 meter hy og dermed den laveste av de 82 toppene i Alpene som er over 4000 meter.

Dit var det den vaskeekte klatreentusiasten Glenn, og jeg, hadde tenkt oss. P samme tur hadde vi en masterplan om stikke oppom tre andre topper som ligger i omrdet over den ubetjente vinterhytta som kalles Couvercle. Av disse er Aiguille Verte den hyeste.

Droites strygg kan by p relativt bratt skikjring, noe som fanget min interesse, men fjellet bestr av en rygg som forbinder tre topper, hvor bare den stlige strekker seg helt opp til 4000 meter. For den vaskeekte klatreren var en travers av ryggen en mer attraktiv tanke.

Vi vknet i det tre briter ramla inn p hytta p morgenkvisten - de tre hadde blitt overrasket av isete forhold p Aiguille Vertes nordstside og brukt et knapt dgn p fjellet. De hadde ikke s mye bra si om alle nedfiringene de hadde foretatt i renna vi senere planla kjre p ski - Whymper.

Sola skinte fra skyfrihimmel i det Glenn mistet solkremen. Vi var allerede hyt p fjellet. Den aksellererte raskt ut av syne.

Vi klatret til topps uten andre utfordringer av betydning, og dermed var topp nr. 40 av 82 ticket. Glenn smilte bredt, der han forsvant bortetter ryggen med siste modell Go Pro filmende p hjelmen. Som skikjrer var det vanskelig for meg skjnne helt hva som drev ham, for under meg var det bratt. Og det var hvitt.



Skal skrive mer senere.
/T.

Piolets d'Or - fjellklatringens Oscar



Hvis det er noe jeg aldri hadde trodd var det at jeg som skikjrer noen sinne skulle komme i kontakt med fjellklatringens svar p Oscar - prisutdelingen Piolets d'Or.

Men s fikk jeg beskjeden, fra Ole Karsten Birkeland - president i det norske klatreforbundet, at jeg sammen med Andy Kirkpatrick og Aleksander Gamme, er nominert p den skalte super big list, som er utgangspunktet for nomineringen til Piolets d'Or. Det betyr at turen vr opp venstrekant av Trollveggen sist vinter ansees som en av de ca 70 reste klatreturene som ble gjort i 2013.

Nr sant skal sies hadde nok ikke Alex og jeg hatt store sjanser uten mentor, lrermester og skalt ropegun, Andy. Men p den andre siden hadde kanskje ikke Andy, som hadde tatt med mat for seks dager til det som ble en 13 dagers tur, hatt s stor sjanse uten oss heller. For det var det virkelig en teaminnsats, som jeg i ettertid har hatt stor glede av som ingrediens i motiverende foredrag. Den bratte reisen handlet om mange tunge tak, hvor ogs enklere oppgaver som heise baggasje, og konstant smelting av is til drikkevann, var en forutsetning for videre fremdrift p selve klatringen.

Turen forlp dessuten ikke helt uten utfordringer. Allerede p bakken, mens vi fortsatt bare hadde strukket noen f taulengder, mistet vi en del av espressokanna innunder en stor stein. Steinen var ikke til rikke.

Det var da jeg skjnte at det kom til bli en tff tur.

Foto: Nordskog, Granheim.

/T.

Les mer i arkivet Oktober 2016 August 2016 Juli 2016
Tormod Granheim

Tormod Granheim

42, Oslo

Jeg har denne fascinasjonen for sette et menneske p et sted i naturen der det liksom ikke helt hrer hjemme. Les mer p tormodgranheim.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits