tormodgranheim

Da jeg var på Azorene syntes jeg det ville være en vakker slutt på turen om jeg kunne seilt videre til det europeiske kontinentet. Jeg brukte noen dager på å sjekke ut mulighetene med båtene som lå i havnen, men det var tydelig at sesongen for lengst var slutt.

Seilerene jeg møtte ville enten tilbringe vinteren på øya, eller seile sydover mot Kanariøyene og kanskje også videre mot Karibien. Reisen videre måtte skje med fly. Da jeg stakk innom TAPs lokale kontor var spurte den hyggelige portugisiske kvinnen: "Har du pakket baggene dine?" Jeg svarte "ja", og like etterpå befant jeg meg i et fly retning Lisboa. På det samme flyet var to fra crewet: Sabrina og Tomas. Sammen utforsket vi Lisboa noen timer før vi alle fløy videre, hver til vår kant i dag morges.

Det var deilig å komme hjem igjen, kanskje blir det en aldri så liten fjelltur allerede til helgen?

Da tiden nærmet seg lunch i dag, stakk jeg ut på jakt etter pizza og iskrem. Jeg fant ikke pizza, men jeg fant kokken Chin, fra skonnerten som tok oss inn til Horta, og et temmelig stort smørbrød som fikk følge av en sterk espresso. Chin hadde en historie å fortelle.

Han og resten av crewet på skonnerten hadde fått sparken kvelden før. Vennegjengen bestående av tre granadiere plukket opp på Trinidad hadde avtalt å jobbe i bytte mot en gratis tur til Spania, der de hadde avtalt snekkerarbeid for høsten. Turen hadde ikke vært lett, på vei ut i Atlanteren røk flere fall (tauene man heiser opp seilene med), og de klarte ikke å sette inn nye i rom sjø. Båten var tvunget til å gjøre vendreis og gikk inn til Bermuda. Tiden gikk, og tre blakke førstereisgutter begynte å bli urolige.

I går fikk prosjektet deres motvind da de fikk en kjip beskjed ? den sørafrikanske skipperen var lei av vest-indisk curry og satte dem på land midtveis i Atlanteren.

For min egen del har jeg sjekket reiseruter videre mot Norge, men vet fortsatt ikke nøyaktig når jeg reiser videre.

Tormod

Etter 64 dager til havs klappet en skonnert til kais i den lille havnebyen Horta, på Faial - en liten pourtogisisk øy i øygruppen Azorene. De som har fulgt meg på reisen gjennom bloggen min eller Nettavisen vil legge merke til at skutas beskrivelse avviker fra fartøyet jeg forlot New York City med, for mer enn to måneder siden.

11 juli kastet jeg loss som en av et mannskap på 11 i "The Big Apple" med den stolte sivflåten ABORA III. Målet var å seile med golfstrømmen og fremherskende vestavind i ryggen, men motvind måtte vi også regne med. Det begynner å bli en mannsalder siden Thor Heyerdahl beviste at det var mulig å seile en sivflåte med Kanaristrømmen fra øst mot vest. I mellomtiden har tusenvis av arkeologiske funn forsterket troen på at verken Columbus eller vikingene var de første til å seile frem og tilbake over Atlanteren. For et tysk forskningsmiljø var tiden moden for å understreke disse antagelsene. Med en seilas på en sivflåte fra vest mot øst. Vi regnet med å nå Azorene etter 40 dager. Prosjektleder Dominiqe Görlitz smilte fornøyd da vi sa farvel til slepebåten som hadde hjulpet oss ut Hudsonelva. Vi var på egen hånd. 2100 nautiske mil, eller 3889 kilometer, ventet oss i rom sjø, forutsatt at vi seilte en kurs like rett som en linjal.

Da vi kastet loss var det som å reise inn i en annen verden. Jeg har klatret og kjørt på ski hele livet. Og seilt litt av og til. Med små og store båter, men oftest med land i sikte. Det største havet jeg hadde vært på var Skagerak. Atlanterhavet bød på mer av alt: Den store hvite haien sirklet rundt båten, flokker av delfiner lekte i store krappe bølger. Flokker med hval undersøkte oss dovent mens de skjøt sine vannstråler til værs, før de trakk et siste pust og forsvant i dypet like plutselig som de ankom.

Stjernene var fler enn jeg noen sinne så fra ensomme bivuaker høyt i Karakorams fjellsider. Regnet hardt, og nådeløst vått, på nattevaktene - jeg trakk hettas kant mot le og lutrygget forsøkte å skjerme jakkens åpninger for vannet som så inderlig gjerne ville finne veien inn mot kald og fuktig hud. Havtåken Knut Frostad hadde fortalt om pakket oss inne og hindret sikten til en håndfull meter. Likevel skinte sola gjennom og det skarpe lyset glitret i bølgene. "Det er et heftig sted", sa han om stedet der Labradorstrømmen kalde vann treffer den varme Golfstrømmen. Hvis du leser dette Knut, kan jeg bare si deg en ting: Jeg er enig.

Det verste for meg var mangelen på vind som plaget oss mer enn 20 dager underveis. Viljeløst drev vi rundt på en flytende øy, mens matlageret minket og mitt tyske vokabular gradvis vokste. "Volle kraft veraus!" ropte jeg til mannskapet, men til ingen nytte. I naturen bestemmer ikke mennesker mye. Alt vi kan gjøre er ydmykt å føye oss. Da det endelig blåste opp trivdes jeg godt, men det gjorde desverre ikke flåten, som føyde seg mer og mer. Til slutt ble det for mye av det gode.

26. august stod jeg opp 07:45 etter en hel natts søvn (en luksus jeg opplevde hver tredje natt). Båten viste tydlige tegn på stresset den var utsatt for etter mer enn 45 dager til sjøs. Vi var drøyt halvveis. En time senere knakk roret, og like etter selve båten. Det var en gylden sjanse til å forstå hvordan steinalderens sjøfarere kunne mestre havsnød. Men det var opplagt at vår egen sjanse til å seile hele veien ikke økte da vi kuttet tauene som holdt hekken vår som en tilhenger bak det som var igjen av ABORA III.

En uke, og mer enn 200 nautiske mil nærmere målet vårt, hadde også nødroret knekt og værmeldingen varslet kuling. Vi valgte den konservative løsningen - å forlate ABORA III. Vi hadde tilbakelagt mer enn 2400 nautiske mil - i sikk sakk, men fortsatt var det langt til sikkerhet... Vi var 500 nautiske mil vest for nærmeste land. En båt chartret for et filmteam var - ikke helt tilfeldig - stor nok for hele flåtens mannskap.

Tiden ombord i båt nummer to er en historie for seg selv, med en skipper som ikke foretrakk en mine etter ustanselig ufrivillig jibbing i grov sjø. Fra et fredelig skip havnet vi midt i en konflikt mellom en fotograf og kapteinen om kompetanse og skipsføring. En brann i motorrommet gjorde sitt til å hete opp stemingen. Det hele gikk faktisk så langt at vår egen kaptein var nødt til å understreke for hver enkelt seiler at vår nye båt ikke var så stor at det var plass til to kapteiner ombord, og at tittel gikk foran konseptet om å gjøre seg fortjent til respekt. En uke og fire revnede seil senere klappet vi til kai i Horta etter 64 dager til sjøs.

Var turen mislykket vi mistet båten? Det er ingen tvil om at det var trist å la ABORA III seile sin egen sjø der hun sank under horisonten, med grov slagside og ribbet for alt sitt verdifulle utstyr. Men prosjektets egentlige mål var økt kunnskap om en svunnen tid. Vi samlet både empirisk data og nye erfaringer. Vi vet mer nå enn vi visste om sivbåtseiling for bare to måneder siden. Mest sannsynlig vet vi mer enn noen andre. På det planet er det ingen tvil om at prosjektet var svært vellykket, og den eneste måten å få det til på var faktisk å bite tennene sammen på Amerikas kyst og kaste loss.

For min egen del har jeg har fått venner for livet, opplevd et unikt eventyr i en postmoderne tid hvor man kan kjøpe seg en guidet tur til både Polene, Mount Everest og Verdensrommet. Jeg har vært en del av et team svært forskjellig fra teamene jeg har klatret Himalayas giganter med. Dette var ikke et dedikert og homogent team av eksperter med fokus på prestasjon. Det var et hetrogent team av veldig ulike mennesker. Flerkulturelt, med et aldersspenn fra 21 til over 60. For meg var det første gang jeg var en del av et team som ligner sammensetningen på arbeidsplasser flest.

Rik på nyvunnen kunnskap returnerer jeg igjen til den vanlige verden. Men minnene vil jeg alltid bære med meg. Det vil alltid være nok å lukke øynene et øyeblikk, om jeg vil gjennoppleve alle de gode stundene...

Tormod "Sjøfareren" Granheim.

Onsdag møtte vi kamerateamet fra tyske ZDF, omkring 500 nm vest for Azorene. De hadde chartret den tomastede seilbåten Paula som var på vei fra Trinidad til Spania, og ikke hadde noe i mot en liten omvei. Intensjonen var at de skulle filme vår reparerte båt, men i tiden som gikk fra de kastet loss til vi møtte dem, knakk nødroret vårt. Vi var igjen uten styring, og nå nærmest uten reservedeler. Værmeldingen varslet kuling torsdag. Vi ble enige om å forlate ABORA III og bli med Paula til Azorene.

I løpet av noen timer demonterte vi alt av verdi fra ABORA III og lastet det over på 17 meter lange Paula. Vi vurderte å brenne flåten, men jeg tror rett og slett ikke Domi hadde hjerte til å finne frem fyrstikkene. Et praktisk problem var også selvfølgelig at flåten var gjennomtrukket av sjøvann og neppe ville vært lett å sette fyr på. Vi etterlot derfor radarreflektoren i masten og ABORA seiler nå som et spøkelsesskip på en hvileløs ferd mot sin egen grav.

Jeg var glad da jeg stod på roret av Paula for beslutningen, for vinden pisket igjen opp bølger i seks-syv metersklassen, med stadige forrykende regnskyll. og jeg var usikker på om ABORA ville klart enda en storm. Inni meg følte jeg at eksorteskipet ble til en redningsbåt og at kavalleriet kom til unnsetning i grevens tid. Ruskeværet fortsetter i øyeblikket og vi regner med å nå Azorene mandag.

Kanskje er stormen nok til å åpne fler spiralrep i sivrullene til ABORAS skrog, og senke skuta i løpet av helgen. Eller kanskje driver hun opp på en strand på Azorene om noen uker. Vi etterlot en flaskepost på stedet der vi forlot henne, men et brev som kan fortsette vår ferd ? i sitt eget tempo.

Tormod, 7. september

Etter fire dagers jobb fra morgen til kveld har vi transformert ABORA III fra en forhistorisk farkost til en oldtidsfartkost. Dominiqe forventet å skape en ren medvindsbåt, men da vi heiste seil onsdag kveld viste det seg snart at vi var i stand til å sløre (90 grader på vinden), som er omtrent det samme som før hendelsen. Vi seiler for øyeblikket i sakte fart ? under to knop, med to rev i seilet og lett vind.

Et kamerateam fra ZDF, som lager en dokumentar om ekspedisjonen, ble så imponert av båtens nye prestasjoner at de har chartret en båt og vil møte oss like utenfor kysten av Azorene, som vi nærmer oss i øyeblikket.

Skipsbruddet lørdag, da vi mistet 25% av båten, kunne meget vel hende i prehistorisk tid, og erfaringene etter hendelsen viser at det var fullt mulig for fortidens sjøfarere å håndtere denne typen utfordringer. Men forholdene ombord begynner å bli kummerlige. Selv små bølger skyller over det nå konstant våte dekket. Vannlinjen og dekk er synonymer på babord side og fribordet på styrbord side max 30 cm. Hele den store kabinen har fått en slagside pekende rett bakover, og både styreplattformen på taket og soveplassen inne er så skrå at mannskapet foretrekker å sove på taket av den fremre kabinen.

Før avreise sa Dominiqe at båten kunne flyte i to til tre år. Ingen ombord tror på det anslaget lengre.

Tormod. 30. august

ABORA III flyter stabilt, og mister ikke sivstrå fra bruddet i sivrullene under den store kabinen. Vi har brukt kreativitet, masse tau og en del rå muskekraft på å stramme opp skuta i området nær bruddet. Man kan si at pasienten har fått en turnike.

Nå vil vi rigge om båten gjennom å flytte riggen forover, montere permanente kjølbord langs den nye hekken (tenk surfboard). Og sist men ikke minst har Dominique tegnet et nytt ror vi vil forsøke å montere. Det nye roret er designet i henhold til gamle egyptiske tegninger, men skal jeg forklare det raskt på norsk kan man si at det vil ligne litt på roret på et vikingskip. Om vi lykkes med våre ambisjoner vil vi ha laget et skip som i alle fall kan seile i medvind.

Den gamle hekken henger på slep som en stadig mindre tilhenger, etterhvert som havet bryter den ned, og vi kutter fri en del tre og plank for å beskytte den gjenværende skuta fra skade. Regner med å kutte den fri i løpet av dagen, avhengig av progresjonen i arbeidet.

En positiv nyhet er at da vi var tvunget til å fullstendig tømme akterkabinens lastekapasitet dukket det opp en del herlig mat. Ingo lagde turens så langt beste pastasaus dominert av valnøtter, parmasan og røket bacon.

Tormod, 29. august

Det har vært en innholdsrik helg på Atlanterhavet. Her er et kort sammendrag, har ikke tid til å skrive så mye, for det er en del jobb å gjøre på båten...

Først knakk roret, så knakk båten. Cubanske Joe, tyske Ingo og jeg hadde vært på vakt en times tid lørdag morgen. Jeg byttet plassen min på roret med Joe og tok frem et videokamera for å filme litt. Jeg kikket bakover og så hvordan et av de to rorene våre hadde mistet rorbladet. Ingen vet helt når det skjedde, men jeg antar like før jeg oppdaget det. Bølgene var drøyt seks meter. Like etter knakk båten i linje med bakre vegg på bakre kabin.

Natten mellom fredag og lørdag knakk senkekjølfestene, bygd av 2x4", et tegn på stresset et opprørt hav og seks uker til sjøs hadde påført båten.

Vi purret mannskapet som hadde lagt seg nedpå etter natten, og sammen begynte arbeidet med å demontere det ene fungerende roret, og flytte akterstag over til de gjenværende 75% av skroget. Ingo beskriver det sånn: Nå er det riggen som holder båten, ikke omvendt.

Dominique beskrev det sånn: Alle andre båter ville sunket etter å knekt tvers av, vi flyter ennå, det er fantastisk. Men det var tydelig at entusiasmen var fulgt av sorg over å se sin stolte drøm redusert til drivved i løpet av 24 timer.

Situasjonen er mer udramatisk enn det kanskje høres ut. Vi vil rigge om, og lage nødror og fortsette mot Azorene. Både amerikansk og purtogisisk kystvakt er informert, og pourtugiserne kan assistere oss i løpet av 24 timer, og mest sannsynlig mye raskere, så fort vi er innenfor flydistanse fra den vestligste øya i kjeden ? Flores.

Været i området er nå på bedringens vei med 12 knop vestlig vind, og høytrykk under utvikling. Liggende for bi har i drevet østover siden hendelsen med rundt 3 knops fart.

Mannskapet er alle i fin form og ved godt mot.

Tormod, 27. august

En frisk bris fra nord blåste inn i går og økte til kuling. Vinden pisket opp bølger på minst syv meter og tvang oss til å stikke sydover med vind og bølger i hekken. Båten er omtrent like stiv som en godt moden banan, og jeg observerte riggen med en viss undring ? aldri har jeg sett så slakke stag på noen båt som når Abora 3 er midt i en bølgedal!

På turen sydover steg vanntemperaturen fra 18 til 23,6 grader, et tegn på at vi kan ha kommet
tilbake i Golfstrømmen. Et annet bra tegn er sporadiske skilpadder vi ser, også de på vei til Azorene.

Jeg har akkurat stått opp, etter å ha stått på roret i natt, det var kaldt, som vanlig, men soloppgangn var vakker. I dag har vinden avtatt, og vedlikeholdarbeid dominerer.
Senkekjølene trenger ettersyn, akterdekket må lukkes og diverse tau rundt sivrullene må strammes for å holde skuta flytende. De store bølgene ser ut til å gi båten en viss slagside, og selv relativt små bølger skyller nå over dekk.Baugen peker østover, men strømmen virker sterke på båten enn vinden i øyeblikket og vi rygger faktisk vestover i skrivende stund. Hindret av en bakevje i strømmen.

Værmeldingen er dominert av ruskevær (lavtrykk) og kjip vindretning, så jeg regner ikke med stor fremdrift i helgen. Vi er nødt for å få på noe fart snart, for hermetikken - som nå dominerer kostholdet ombord - begynner å gjennomruste og maten råtner. Jeg har med tungt hjerte kastet overbord flere herlige retter allerede, og problemet ser ut til å øke.

Tormod, 23. august

Hullet vi oppdaget i går har svekket integriteten i hekken. Dette førte til at vi fant frem et taljesystem og har strammet hvert enkelt tau i spiralen av tau rundt sivrullene skorget består av.
Dominiqe sammenlignet forholdene før reparasjonen med forholdene ombord i Heyerdahls Ra1 som gikk i oppløsning før den nådde kysten av Amerika. Han virket optimistisk etterpå, så det blir mildt sagt spennende å se om jobben holder.

Hadde en intensjon om å sende første del av denne mailen mandag morgen, men Skippern satte arbeidet med å holde skuta flytende, og i en del, foran internetttilgang.

Værmeldingen er motvind, igjen, så jeg regner ikke med mye fremdrift de neste 48 timene:(  Det regner og blåser en mild bris fra øst i øyeblikket.

Tormod, 21. august

Logga noe sånnt som 5 nautiske mil på 24 timer. Jeg valgte å ikke kalkulere ETA på Azorene... Et hull har åpnet seg i styrbord skuteside, på størrelse med en Euro-pall. Joe og Sabrina brukte mesteparten av dagen i vannet, der de stappet inn fendere og bagger for å fylle og tette hullet.

Tormod, 20. august

Etter å ha feiret at vi passerte midtpunktet mellom New York og Azorene sent fredag (1050 nm i begge retninger) fikk vi endelig vind i seilet. De neste 24 timene har vi seilt 102 nm og har i øyeblikket drøyt 900 nm igjen. Jeg følte en barnslig glede under min tid på roret, under perfekte seileforhold med moderat sjøgang og mer enn 20 knops vind og over fem knops fart. En lykkelig Markus Ülhkig stod på roret, under en stjerneklar himmel, da vi logga toppfarten 6,4 knop. Bølgene vokste til ca tre meter på det meste, og med vinden like aktenom tvers og et rev i seilet, var det en humpete natt for de heldige blant oss som kunne tilbringe tiden i varme soveposer. For selv om temperaturen i vannet er 22 grader og lufta mellom 27 på dagene og 22 på nettene, blir det en hefig vind-chill effekt i den fuktige natteluften. Jeg kunne ikke la være å kalkulere at om vi opprettholder faten er det skarve 10 dager igjen til land. Det som har tatt mest på i løpet av turen er mangelen på fart!

Et skår i gleden er at vi begynner å utvikle slagside, med babord dekkskant bare 20 cm over vann. Under den raske natten skylte en hel del vann over dekk, men nå har vinden løyet til under det halve, og det samme har farten vår, så jeg frykter at det fortsatt kreves tålmodighet før vi kan klappe til kai.

Tormod, 19. august

 

Etter uendelig mye arbeid er tiden endelig moden. En kort natts søvn, tidlig opp og så kaster vi loss fra New York, og seiler med strømmen ut Hudson-elva på tidevannet som renner ut. Til havs.

Endelig kan eventyret begynne, og jeg gleder meg stort til å komme ut på havet og kjenne på hvordan det er der ute. Har tatt med en stabel bøker, som ligger pakket i diverse zip-lock poser rundt om i båten. Men kanskje blir det ikke tid til å lese, bare seile og ha full hyre med å holde seg fast i gresstusten vår. Vi får se.

Skulle ønske jeg hadde hatt bedre tid til å bli kjent med New York, en ting er sikkert, byen har meg litt den og.

Men til alle venner og kjente:jeg kommer til å blåse hardt på seilet innimellom så jeg kan komme hjem og vi kan nyte livet i Norge sammen - før høststormene setter inn. Merker at jeg savner hjemme mer enn vanlig, ettersom jeg både er i et fremmed element, omgitt av fremmede kulturer, der det i stor grad ikke bare prates fremmed, men også uforståelig spåk...

Tormod

Oulf, mens han fortsatt var ombord. Foto: Tormod Granheim.

Etter kun kort tid i NYC har den tyske legen Oulf som ville være med å seile, fått kalde føtter, og hoppet av turen. Han var ikke bygd av det amerikanerne kaller ?the right stuff?.

Det er lett å sitte hjemme i TV-sofaen og se reportasjer om eventyrlige reiser under fjerne himmelstrøk. Og så få lyst til å være med på reisen. Oulf gikk lengre: Han tok kontakt, og en lege var velkommen ombord, han reiste over dammen og ut på Hudsonelva med oss. Men der et sted gikk grensen. Et 60-talls døgn blant bølger høye som hus og skjeggete menn som lukter av svette og ramsalt sjø var visst ikke så fristende like vel.

For meg er det uvant med så mye frem og tilbake på deltagerlista like før avreise. Jeg syns det var tøft gjort av Oulf å gjøre noe så konkret med drømmen sin og men den ikke var sterkere var det nok riktig å kaste inn håndklet med en gang. Håper bare ikke det blir helt reality-show med deltagere som kommer og går i et sett.

Apropos den saken så strømmer søknader inn til stillingen til som ny skipper, jeg håper den saken er løst ganske snart.

ABORA III i god bør foran Manhattan. Nå bærer det ut igjen...

Som vanlig jobber vi skjorta av oss her i New York. I morgen braker 4. juli løs og vi kommer selvfølgelig til å være til stede der vi hører hjemme - på vannet.

Lista over ting som har blitt gjort på båten vokser i rasende fart, senkekjølene har blitt trimmet, en ganske grisete jobb, med tanke på det utrolig skitne vannet langs brygga. Jeg mistet fingrene av syne i griseriet med bare halve underarmen under vannet. Æsj:(

Richo, som seilte på ABORA II i Middelhavet jobber på spreng med elektronikk, jeg og en amerikansk snekker som hjelper til, har laga gulv til kahyttene. Kom til å tenke på Henrik Bjørnstad som savnet snekkeriet sitt. Selv føler jeg at jeg har 10 tommeltotter, og at jeg presterer langt fra optimalt med stikksag i hånda og blyant bak øret.

Masten har fått alt av antenner på plass, og er smykket med to radarreflektorer. Viktig å bli sett der ute i tåka som venter når den kalde strømmen fra Newfoundland møter det varme vannet i Golfstrømmen.

Sabrina og Tomas Withka som er ny ombord, har kjøpt inn mat for to måneder til sjøs. Peter og Peter installerer vanntanker, Ingo shopper diverse små og store båt-ting, mens Domi. styrer det hele og prøver å være tilstede i alle prosesser på en gang.

Sist men ikke minst har vi fått en doktor om bord. Tyske Oulf er en trivelig kar med en sveis ikke helt ulik Zinedine Zidane. Han snakker helst tysk, så han er kanskje et godt kort i min streben etter å lære litt språk.

Tormod, 4. juli

I går var vi, etter det vanlige 24/7-arbeidet, tilbake på vannet.

ABORA er ferdig trimmet og snekret for seiling, og vi gjorde noe jeg syntes var veldig imponerende: En stagvending.

Det ligger i seilbåters natur at vinden må komme enten fra den ene eller andre siden av skroget. Dette kaller vi sjømenn å seile for styrbord eller babord halser (seilets hals er et godt gammelt vikinguttrykk og beskriver nedre fremre del av seilet).

Uansett: For å endre hals har man to valg; å jibbe, som er å snu med vinden i hekken, eller å slå - baugen krysser vindøyet. Og det gjorde vi!

Dette understreker hvor logjerrig det er mulig å trimme ABORA, ved hjelp av senkekjølene på siden av båten, noe som i prinsippet skulle tilsi at vi nå er frie til å seile nøyaktig dit vi vil.

Vi seilte i en lett bris og det store klumpete juleneket av en båt merket nok Hudsonelvas strøm bedre enn vindens lette pust. Jeg må nok innrømme at vi ikke var den raskeste båten på vannet. Moderne katamaraner og 49-ere blåste forbi i litt høyere hastighet.

Turen over Atlanteren blir en konstant jakt på gunstig vind og strøm.

Det har vært litt utskiftninger på mannskapssiden, amerikanske Gene og tyske Winnie har ombestemt seg og blir igjen på land når vi kaster loss. Spesielt kjiipt at Gene ikke blir med for han var til tross for sin høye alder en av de jeg har best kontakt med. Ikke bare snakker vi samme språk, men han er en lun og morsom type. Winnie og jeg har lite felles spåk og sånn sett har vi ikke blitt så godt kjent.

Tror nok Genes beslutning delvis henger sammen med hans umettelige informasjonsbehov som Dominique ikke klarer og heller ikke anstrenger seg for å mette. Dominiqe har en temmelig lett og uanstrengt lederstil, med masse humor og lite synlige bekymringer. Det finnes både struktur og planer, men for det meste inni hodet hans eller mellom permene i den velfylte notatboka hans. Sakte men sikkert deler han dette med crewet - men også jeg kunne tenkt meg litt mer langsiktig info tilgjengelig.

Tormod.